Ole Kopreitan

Politisk aktivist. Foreldre: Misjonsprest Ole August Kopreitan (1890–1940) og konfeksjonsarbeider Anna Ottervig (1907–99). Gift 1) med lege Turid Evang (13.1.1937–6.1.2007), datter av lege Karl Evang (1902–81) og lege Gerda Moe (1905–85), ekteskapet oppløst; 2) 1999 med sykepleier Isabel Ortiz (1956–).

Ole Kopreitan har gjennom fire tiår vært vår ledende alternative politiker, og han har vært engasjert i alle de store sakene som har preget venstresidens dagsorden siden slutten av 1950-årene. Stortinget og det etablerte politiske miljøet har alltid vært målet for hans politiske virksomhet, men aldri slik at han selv noen gang har sett for seg en plass der. Ole “Kopp” har mer enn noen annen personifisert det utenomparlamentariske liv i Norge. Han har drevet det han selv har kalt demokratisk grunnarbeid i kamp mot Vietnam-krig, apartheid, atomvåpen, IEA og EF/EU og for militærnekting og miljøvern.

Det meste av sitt politiske liv har Kopreitan tilbrakt ved sin plakatbukk og sitt langbord på Karl Johans gate i Oslo. Folk kjenner han som en synlig del av gatebildet på nasjonens hovedgate. Her har han delt ut løpesedler for de sakene han har brent for. Og her har han solgt buttons med slagord for eller mot det han selv mente var dagens viktigste politiske temaer. Alle har sett denne hvitskjeggede, vennlige mannen med de mange og klare meningene.

Kopreitan vokste opp på Hitra og ble utdannet lærer ved Sagene lærerskole i Oslo. Hans viktigste politiske innsats har vært som organisator av folkebevegelser. Han var en av de første som satte kampen mot apartheidregimet i Sør-Afrika på den politiske dagsorden. Særlig kjent ble demonstrasjonen på Madserud tennisbane 13. mai 1964, der han i spissen for 50 ungdommer stormet banen og fikk stoppet tennislandskampen mellom Norge og Sør-Afrika. Demonstrasjonen på Madserud ble også lagt merke til internasjonalt. Han ble dømt for sivil ulydighet, men Norge ble en del av den internasjonale kampen mot rasistregimet i Sør-Afrika.

I 1960-årene arbeidet Ole Kopreitan også innenfor det nyetablerte Sosialistisk Folkeparti. Han var bl.a. leder for partiets ungdomsorganisasjon, og fra 1967 var han partisekretær. Gjennom omfattende reisevirksomhet bygde han opp deler av organisasjonen til SF. Og ikke minst ble han selv godt kjent med folk og geografi over hele landet. Da konfliktene mellom maoistene i partiets ungdomsorganisasjon og moderpartiet hardnet til mot slutten av 1960-årene, prøvde han å etablere et slags tredje standpunkt. Dermed falt han mellom to stoler, og hans tid som politiker innenfor det etablerte partisystemet var over.

Etter bruddet med SF kom Kopreitan raskt over i Folkebevegelsen mot EEC. Til å begynne med ble han møtt med skepsis. Men etter hvert ble han uunnværlig i det omfattende organisatoriske arbeidet som ble gjort frem mot folkeavstemningen l972. I en artikkel i festskriftet til Ole Kopps 50-årsdag heter det: “Utan Ole Kopp hadde Folkebevegelsen blitt ein papirtiger.” Kopreitans organisatoriske arbeid gjorde at nei-siden ble en folkebevegelse.

Kampen mot atomvåpen har vært den enkeltsak som fremfor noen har preget Ole Kopreitans politiske liv. Han har vært Nei til Atomvåpens ansikt utad og organisasjonens daglige leder innad. Nei til Atomvåpen er bygd opp med enkeltmedlemmer spredt over hele landet og med sterke og gode kontakter inn i fagbevegelsen. Etter hvert har Ole Kopp også kommet med i internasjonalt arbeid for atomnedrustning. Han er deltaker for de frivillige organisasjonene (NGOene) inn i FNs nedrustningssystem, og han er en velkjent person i japanernes kamp mot atomvåpen.

For store deler av det etablerte Norge var prestesønnen fra Hitra en gang en farlig opprører og en trussel mot det bestående. Etter hvert har nok trusselbildet bleknet. Men for den politiske venstresiden har han i mange år vært en nesten mytisk politisk skikkelse. Ole Kopp selv synes det er bra slik. Hans politiske arbeid har vært upåvirket av politiske konjunkturer. Selv om en sak har vært borte fra den politiske dagsorden en periode, har han med stor stedighet fortsatt sitt arbeid. Når så konjunkturene har snudd, har Ole Kopp stått der med kunnskaper og organisatorisk kapasitet til igjen å bringe saken inn på dagsorden. Også ved sin konsekvente stedighet og sin uavhengighet av politiske vindretninger er Ole Kopreitan en annerledes politiker. Han fikk 2002 Zola-prisen, utdelt av Foreningen til fremme av sivilt mot.

Kilder og litteratur

  • J. Bech-Karlsen (red): De Ulydige. Kampskrift til Ole Kopreitan,1987
  • E. M. Alfsen m.fl. (red): Begynnelsen til slutten på atomvåpnene?,1997
  • samtaler med Ole Kopreitan

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 2 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.