Ole Jacob Broch

Vitenskapsmann og politiker. Foreldre: Krigskommissær Johan Jørgen Broch (1791–1860; se NBL1, bd. 2) og Jensine Laurentze Bentzen (1790–1877). Gift 27.10.1843 med Friederike Ernestine Wilhelmine Schmidt (5.2.1823–13.10.1901), datter av taffeldekker Friedrich Wilhelm Schmidt, Berlin, og Louise Wilhelmine Guthertz. Bror av Jens Peter Broch (1819–86); morbror til Elise Heyerdahl (1858–1921).

Ole Jacob Broch var professor i matematikk, skolereformator, lærebokforfatter og statsråd. Praktisk skjønn, energi og vilje til å få noe gjort preget det meste av hans virksomhet, og med sin mangesidighet og sitt vennlige vesen var han en populær forgrunnsskikkelse i siste halvdel av 1800-tallet.

Broch fikk sin første skolering i høyere matematikk allerede 11 år gammel av sin onkel, den senere generalmajor Theodor Broch (1796–1863; se NBL1, bd. 1). Den mer ordinære skolegang fikk han ved Kristiansand katedralskole, og senere på Overlærer Møllers Institut i Christiania. Etter examen artium 1835 begynte han å undervise ved Møllers Institut, samtidig som han studerte ved universitetet. På denne tiden arbeidet professor B. M. Holmboe med å utgi Niels Henrik Abels etterlatte verk. Broch var en begavet student, og det meldte seg snart forhåpninger om at han skulle fylle plassen etter Abel.

Årene 1840–42 tilbrakte Broch i utlandet med stipend. I Paris arbeidet han med matematikk innenfor den abelske tradisjon, bl.a. arbeider over elliptiske funksjoner og abelske integraler. Det faktum at det franske akademi hadde “tapt” Abels avhandling, kan ha virket til Brochs fordel. Man tok ikke sjansen på nok en gang å gjøre urett. Broch ble godt mottatt i Paris, ikke minst av Cauchy, en av de sentrale i Abel-skandalen. Cauchys arbeider over lysteori vakte Brochs interesse, og det ble da også innenfor dette feltet at han skulle gjøre sin største vitenskapelige enkeltinnsats.

I utlandet ble Broch trukket i andre retninger enn den rent matematiske. Parisoppholdet ble et møte med nye teorier innen optikk, samtidig som han fulgte forelesninger innenfor ulike matematisk-fysiske emner. Da han senere reiste til Berlin og Königsberg, ble den nye interessen for optikk fulgt opp med praktiske eksperimenter. En tredje gren av vitenskapelig inspirasjon som Broch fikk med seg fra utlandet, var anvendelsen av matematikken i retning av statistikk.

Man kan få inntrykk av at Broch, etter å ha bestått “svenneprøven” ved å vise at han mestret en avansert, selvstendig matematisk oppgave, hastet videre for å prøve ut sine evner. Matematikken førte ham videre til fysikk og mekanikk på den ene side, og statistikk og økonomi på den annen.

Vel hjemme ble han 1842 universitetsstipendiat i den rene og anvendte matematikk, samt i matematisk fysikk. Broch fratrådte snart stillingen, for sammen med vennen Hartvig Nissen å starte Nissens Latin- og Realskole 1843. Engasjementet ved denne skolen, som varte til 1847, er typisk for reformatoren Broch. Her, som i sine andre stillinger innen undervisningsvesenet, arbeidet han for å høyne nivået innen realfagutdanningen. Skolen dannet mønster for senere reformer innen det offentlige skolevesenet. Broch deltok her i opprettelsen av en institusjon som skapte rekruttering til universitetet til en utdanning som ennå ikke var opprettet, men som Broch var ivrig pådriver til, nemlig reallærerutdanningen. Det har vært hevdet at Broch var hjernen bak denne reformen. Nissen var konsulent i skolespørsmål, og var sentral i lovarbeidet i forbindelse med at reallærereksamen ble innført 1851.

1847 var Broch den første som benyttet seg av muligheten for å ta doktorgraden på norsk. Avhandlingens tittel var Lovene for Lysets Forplantelse i isophane og eenaxig krystalliserede Legemer, et tema som hadde interessert ham siden tiden i Paris. Broch gjenopptok sin stilling som stipendiat ved universitetet etter å ha oppnådd doktorgraden.

Matematikken var delt i to områder, ren og anvendt matematikk. Christopher Hansteen hadde ansvaret for anvendt matematikk, ved siden av astronomi, og Holmboe for den rene matematikken. 1848 ble Broch utnevnt til ekstraordinær lektor i anvendt matematikk for å avlaste Hansteen fra hans store arbeidsbyrde, og med den klare forutsetning at Broch skulle overta den av de to stillingene som først ble ledig. Da Holmboe uventet døde allerede 1850, overtok derfor Broch lærerposten i ren matematikk. Det ser imidlertid ikke ut til at undervisningen endret seg stort etter hva slags stillingstype han til en hver tid hadde. Broch fortsatte å undervise i maskinlære selv etter at han gikk over til ren matematikk.

Broch var også involvert i spørsmålet om en polyteknisk utdanning, som ikke fikk noen løsning i hans virkeperiode. Det ser ut til at han har vært trukket mellom sine ønsker som fagmenneske og sine oppfatninger av hva som var statsøkonomisk mest regningssvarende. Han samtykket i at den polytekniske utdanningen burde legges til universitetet, men anførte samtidig at dette ble alt for kostbart, og at man kunne være godt hjulpet ved å la realgymnasiene erstatte teknisk grunnutdanning utenfor universitetet og la universitetet og den militære høyskolen dele ansvaret for den høyere tekniske utdanningen.

Broch var ansatt ved universitetet i årene 1848–69 og 1872–79, fra 1858 som professor. Han gav ut lærebøker og initierte reformer. Han fremmet ikke bare nye krav til nivået for realfagutdanning, men supplerte også med å gi ut lærebøker som skulle gjøre dette mulig. Hans store verk over mekanikk, Lehrbuch der Mechanik, som kom ut i Berlin 1854, er sentralt i så måte. Men også på andre områder gav han ut lærebøker, bl.a. i aritmetikk og algebra, deskriptiv geometri, bestemte integraler, analytisk plangeometri, analytisk stereometri og trigonometri.

I mange år (1843–58) underviste Broch de militære, først ved Krigsskolen, senere også ved Den militære høyskole. Her høynet han nivået på realfagundervisningen, dels ved å gi ekstra undervisning i moderne matematikk, deskriptiv geometri og senere også i naturlære, dels ved å ruste opp den ordinære matematiske undervisningen. Kombinasjonen av å undervise de militære og ved universitetet var vanlig for de av universitetets naturvitere som var ansatt i fag som også ble forelest ved disse institusjoner.

Broch engasjerte seg også tidlig i arbeid utenfor universitetet. Hans kunnskaper fikk en praktisk anvendelse gjennom hans virke på mange områder av samfunnslivet. 1847 stiftet han “Christiania almindelige, gjensidige Forsørgelsesanstalt” (det senere Gjensidige), Skandinavias første livsforsikringsselskap. 1852 gikk han inn i direksjonen for landets første offentlige bank (ved siden av Norges Bank), Kongeriget Norges Hypothekbank, og han spilte en sentral rolle ved opprettelsen av Den norske Creditbank 1857. Han kombinerte også sine vitenskapelige interesser med den praktiske innsatsen innen bank og forsikring ved å utarbeide mortifikasjonstabeller, statistikker og andre tabeller.

Telegraf- og jernbaneanlegg var et annet område hvor Broch arbeidet aktivt. Han var medlem av direksjonene for flere jernbaneanlegg og av kommisjonen som utarbeidet planene for landsdekkende telegraflinjer. Sitt engasjement for utviklingen av landets kommunikasjoner videreførte han fra 1868 som fast formann for “Ingeniørkommisjonen”, et rådgivende og koordinerende organ for alle offentlige arbeider.

Broch hadde også en karriere som politiker. 1857 ble han valgt inn i Christiania bystyre, og han satt i formannskapet i to perioder (1861–69 og 1873–76). 1862–69 var han stortingsrepresentant for Christiania. På Stortinget ledet han jernbanekomiteen og var medlem av militærkomiteen.

Broch forlot universitetet 1869 for å gå inn i regjeringen, der han ble sjef for Marine- og Postdepartementet. Statsrådsposten gav ham bl.a. kontroll over marinens verksteder og postvesenets utvikling. Broch inntreden i regjeringen var høydepunktet i en politisk karriere, samtidig som det var en konsekvens av hans vitenskapelige og tekniske interesser og hans engasjement for samfunnsøkonomisk utvikling.

Hans virketid som marineminister ble imidlertid kort. Allerede 1872 trakk han seg ut av regjeringen på grunn av striden om statsrådenes adgang til Stortingets forhandler. I motsetning til flertallet i regjeringen ville ikke Broch gå inn for sanksjonsnektelse. Han var – som resten av regjeringen – enig i sak, men ikke enig at det å nekte sanksjon ville gi det ønskede resultat. Broch forutså at sanksjonsnektelse snarere ville fremprovosere det som senere ble kalt “stortingsregjeringen”, dvs. at regjeringen nærmest ble administrert av stortingsflertallet. Politisk må Broch betegnes som moderat. Hans engasjement i statsrådsaken kan ikke tolkes som en direkte parlamentarisk holdning, men er snarere et eksempel på hans pragmatiske innstilling.

Ole Jacob Broch var tilhenger av skandinavismen og var den første formann i det Skandinaviske Selskab (stiftet 1864). Selv om han var skandinavist, lot han praktiske hensyn telle mest da han 1872, som medlem av den nordiske myntkommisjon, gikk imot at den svenske kronemynten skulle gjelde for alle tre riker, og isteden foreslo den tyske mark som valuta.

I sin biografi over Broch bruker historikeren J. A. Seip begrepet “kommunikasjonsevangelium” for å samle de ulike fasettene av Brochs livsverk. Fire områder av livsverket kan problematiseres ut fra dette begrepet: vitenskap og undervisning, administrasjon og grunnleggelse av nye foretak av økonomisk art, politikk, og virksomhet på det mellomfolkelige plan. Tolket som uttrykk for kommunikasjonsevangeliet kan Brochs innsats på de ulike områdene sees som en innsats for å nå ett konkret mål – fremskritt under frihet. De lover som virket i samfunnet innebar en utvikling mot noe bedre, men utviklingen var avhengig av at de enkelte individer kunne utfolde seg fritt og virke på hverandre. Dermed ble oppgaven å legge til rette for å lette samkvemmet mellom individene, da dette var en forutsetning for fremskritt. Kommunikasjonevangeliet viser seg i praksis hos Broch gjennom hans arbeid for jernbane, telegraf og post, mer indirekte gjennom hans innsats innen bank og forsikring. I hans politiske virke er arbeidet for frihandel, unionell tilnærming og hans skandinavisme eksempler på utveksling i et større fellesskap.

En viktig forutsetning for å kunne kommunisere er å snakke samme språk. For teknologisk utvikling, så vel som for vitenskapelig kommunikasjon, var 1800-tallets bestrebelser for standardisering av mål og vekt på ulike områder et sentralt virkemiddel. I dette arbeidet gjorde Broch en stor innsats for Norges vedkommende, og hans bidrag var også av stor betydning internasjonalt.

Utover i 1870-årene ble Brochs vitenskapelige innsats i Norge dempet til fordel for oppgaver av internasjonal art. Han var Norges representant ved de mange internasjonale utstillingene, hvor både industrien og vitenskapen var representert. 1879 ble han ansatt ved Det internasjonale byrå for mål og vekt i Sèvres, med den oppgave å grunnlegge et internasjonalt vitenskapelig mål- og vektsystem. 1883 ble han direktør samme sted. Flere norske vitenskapsmenn ble ansatt som assistenter ved byrået for kortere eller lengre tid. Brochs karriere som vitenskapsmann ble avsluttet med det store standardiseringsarbeidet som var så godt som fullført ved hans død.

I de dramatiske dagene i juni 1884, da Christian H. Schweigaards “aprilministerium” gikk av, ble Ole Jacob Broch kalt hjem fra Paris og bedt om å forsøke å danne regjering. Han ønsket imidlertid også å knytte venstrestatsråder til sin regjering. Forsøket mislyktes, og dermed var Broch ute av politikken. Dette var samtiden svært opptatt av, populær som Broch var, og ettertidens historikere har viet tautrekkingen sommeren 1884 stor oppmerksomhet. Hvor mye den tapte mulighet til å bli statsminister betydde for Broch selv, er usikkert. Han hadde flere interesser å ivareta og mange jern i ilden.

Politikeren Ole Jacob Broch er en typisk representant for den generasjon som hadde sitt virke i den midtre del av 1800-tallet. Kampen for å sikre Grunnloven mot svenske inngrep var slutt, unionsforholdet harmonisk, selv om det også var mørke tråder i veven. I en optimistisk tidsalder hadde man stor tro på hva sakkunnskapen kunne utrette. Så falt det seg helt naturlig at man benyttet fremragende akademikere i politiske verv. Det var kanskje mer den praktiske muligheten til å få noe gjort, som lokket Broch inn i det offentlige liv, enn egentlig politisk interesse. Sjelden har noen hatt så mange offentlige og halvoffentlige verv som Broch. I tillegg til de oppgaver der Broch var selvskreven på grunn av sine spesielle vitenskapelige kvalifikasjoner, ble han brukt i en lang rekke tillitsverv som krevde solide fagkunnskaper, kritisk sans og fremfor alt faglig autoritet.

Ole Jacob Broch var ved sitt samlede virke en betydelig personlighet i 1800-tallets Norge. Den vitenskapelige, skapende innsats fikk sin naturlige fortsettelse i politisk virksomhet. Han var intet maktmenneske, men opptatt av å få til noe, og helst i samarbeid med andre moderate kretser. – Det forekommer ofte at en personlighet passer godt inn i det politiske miljø i én epoke, men langtfra er den rette i en annen og senere sammenheng. Heri ligger åpenbart nøkkelen til Brochs mange suksesser, men samtidig til de tilbakeslag han også opplevde. “Ola-Jakob”, som han ble kalt, hadde et vennlig vesen, men kunne også være hensynsløs oppriktig i en saklig diskusjon. Smidighet lå ikke i hans vesen når det gikk på tvers av faglige hensyn.

Ole Jacob Broch ble hedret for sin innsats både som vitenskapsmann og politiker med en rekke ordener og andre utmerkelser. Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1849, av Videnskabs-Selskabet i Christiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) fra stiftelsen 1857, samt av en rekke utenlandske vitenskapelige selskaper. Ridder av St. Olavs Orden ble han allerede 1855, kommandør 1866 og storkorset fikk han 1879. Han var dessuten storoffiser av den franske Æreslegionen og hadde storkors av den svenske Nordstjärneorden.

Verker

    Trykt materiale (et utvalg)

  • Bibliografi i Brochs biografi i NFL, bd. 1, 1885, s. 452–458
  • Lovene for Lysets Forplantelse i isophane og eenaxig krystalliserede Legemer, dr.avh., 1847
  • Lærebog i Trigonometrien, 1851
  • Den rationelle Mekaniks Elementer, 1853
  • Lehrbuch der Mechanik, Berlin 1854
  • Lærebog i Plangeometrien, 1855
  • Lærebog i Arithmetik og Algebraens Elementer, 1860
  • Statistisk Årbog for Kongeriget Norge, 1867–71
  • Kongeriget Norge og det norske Folk, dets sociale Forhold, Sundhedstilstand, Næringsveie, Redningsvæsen, Samfærdselsmidler og Ekonomi. Beretning afgiven til Kongressen for Sundhedsforhold og Redningsvæsen i Bryssel 1876, 1876

    Etterlatte papirer

  • Brochs etterlatte papirer finnes i RA og NBO

Kilder og litteratur

  • Biografi i NFL, bd. 1, 1885
  • C. A. Bjerknes: Til Minde om Professor Ole Jacob Broch. Foredrag afholdt ved Videnskabsselskabets Fællesmøde den 22de Marts 1889, 1890
  • E. Holst: “Matematikken”, i Det Kongelige Frederiks Universitet 1811–1911, bd. 2, 1911
  • H. Koht: Johan Sverdrup, 1918
  • D. Isaachsen/H. Koht: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • O. Gjerløw: Norges politiske historie, bd. 1, 1934
  • J. A. Seip: Et regime foran undergangen, 1945
  • A. Kaartvedt: Kampen mot parlamentarismen 1880–1884, 1956
  • J. A. Seip: Ole Jacob Broch og hans samtid, 1971
  • B. Birkeland: Norske matematikere. Litt om deres liv og virke, 1993
  • R. Slagstad: De nasjonale strateger, 1998

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (brystbilde) av Christen Brun, 1868; UiO
  • Portrettbyste (marmor) av Sigvald Asbjørnsen, 1888; DNVA, Oslo
  • Maleri (på dødsleiet) av Erik Werenskiold, 1889; NG, Oslo
  • Litografi av Johan Nordhagen, 1889; Norsk Portrettarkiv
  • Portrett av Eilif Peterssen; Gjensidige, Oslo

    Fotografiske portretter

  • Visittkortportrett av Eugène Pirou, Paris, u.å
  • Visittkortportrett av Chr. Olsen, Christiania, 1865

Forfattere av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.