Faktaboks

Ole Hallesby
Ole Kristian Hallesby
Født
5. august 1879, Aremark, Østfold
Død
22. november 1961, Oslo
Virke
Teolog
Familie
Foreldre: Gårdbruker Christian Andersen Hallesby (1844–1923) og Lina Tollefsdatter Dahl (1842–91). Gift 15.6.1911 med Anne Marie (“Mia”) Riddervold (24.2.1882–25.5.1961), datter av sogneprest Julius Riddervold (1842–1921, se NBL1, bd. 11; sønn av statsråd Hans Riddervold, 1795–1876) og Karoline Ellingsen (1855–1933).
Ole Hallesby

Maleri

Ole Hallesby
Av /BONO, NTB Scanpix ※.

Ole Hallesby var en av de sentrale konservative teologer i Norge gjennom store deler av 1900-tallet. Som lærer i dogmatikk og etikk ved Det teologiske Menighetsfakultetet (MF) i Oslo 1909–52 preget han en stor del av prestegenerasjonen i sin tid, men han var omstridt på grunn av sitt ortodoks-pietistiske kristendomssyn og sin markerte personlighet. Han ble særlig kjent for sin kamp mot den liberale teologi, men også som forfatter, forkynner og debattant.

Hallesby vokste opp som den sjette av 8 søsken på gården Søndre Hallesby i Aremark. Gården hadde vært i farsslekten siden 1500-tallet. Faren, som var av haugianerslekt på både fars- og morssiden, var en driftig bonde med flere kommunale verv i bygda, og han var også prestens medhjelper. Moren fikk antakelig en tradisjonell luthersk-haugiansk oppdragelse; mye tyder på at hun også var under metodistisk innflytelse, men da hun giftet seg med Christian Hallesby 1868, tilpasset hun seg det lutherske.

De kirkelige forholdene i Aremark under Ole Hallesbys oppvekstår var preget av statskirkelig kristendom med vekt på det haugianske og lutherske, med sterke innslag av katekismetradisjonen fra Pontoppidan og pietismen. Likevel var det til tider brytninger i det kirkelige landskap. Både metodisme og nyevangelisme trengte inn til Aremark. Slike forhold kan forklare den kontakt Hallesby hadde med miljøer i statskirkens periferi i helt ung alder, f.eks. Otto Treiders virksomhet tidlig i 1890-årene, med klare innslag av kirkekritiske, lekmannsorienterte og interkonfesjonelle holdninger.

Da Hallesby etter examen artium 1897 begynte som teologisk student ved universitetet i Kristiania, hadde han, ifølge ham selv, falt fra den kristne tro. Han var en tviler og ble en fornekter. Ved studiet var det kun det vitenskapelige som tiltalte ham. I sin eksamensoppmelding 1903 skrev han at de teologiske forelesningene medførte “haarde rivninger med min barnetro”. Men han gjorde også oppmerksom på den radikale omvendelse han hadde opplevd 1902. Fagstoffet hadde gjort ham urolig, slik at han opplevde et “ethisk-religiøst gjennembrudd der fik avgjørende betydning ikke bare for mit liv, men ogsaa for mit studium”. Han vendte dermed tilbake til en konservativ kristendomsforståelse. Ikke minst professor Fredrik Petersen ved universitetet hadde bidratt til det, både i forelesninger og ved personlig hjelp. (Petersen har for øvrig satt spor i Hallesbys forfatterskap, f.eks. i Om underet, 1910.) I studietiden hadde Hallesby også blitt kjent med Gisle Johnsons teologi og tysk erfaringsteologi.

Hallesby ble cand.theol. 1903 og avla praktisk-teologisk eksamen 1904. Allerede våren 1904 startet han med videregående studier, og han søkte et stipend, men fikk det ikke. Isteden reiste han 1904–07 som ulønnet predikant. Men da han var påtenkt som lærer i systematisk teologi ved det nyopprettede Menighetsfakultetet, reiste han 1908 til Tyskland for å skaffe seg de formelle kvalifikasjoner for stillingen. Han oppholdt seg ved flere læresteder og arbeidet særlig med prinsippteologiske spørsmål, kristologi og erkjennelsesteori knyttet til en analyse av skriftene til Johannes Volkelt; 1909 ble han dr.philos. fra universitetet i Erlangen på en avhandling om Volkelt. Han hadde også et opphold i Männedorf i Sveits hos S. Zeller høsten 1908, hvor han mottok varige impulser.

1. mai 1909 ble Ole Hallesby utnevnt til lærer i systematisk teologi ved MF. Fra 1909 til sin avgang 1952 viste han stor læremessig stabilitet, og sjelden kan en registrere endring i lærespørsmål. I enkeltspørsmål ser vi imidlertid at han kunne skifte mening. 1928 delte han f.eks. Luthers standpunkt om at gjengifte etter skilsmisse kan forsvares. Det trakk han siden tilbake.

Som dogmatiker mente Hallesby at han representerte en særskilt autoritet i kirken. Dogmatikeren har nemlig det avgjørende ord om kirkelæren, fordi dogmatikeren har oversikt over kirkens læreutvikling. Hallesby lærte at bekjennelsen tolker Bibelen. Dette standpunktet er interessant, for han hadde lært hos professor Petersen at kirkens bekjennelsesskrifter er sekundære i forhold til Bibelen. For Hallesby ble dogmatikken derfor vesentlig et skriftstudium. Det var viktig å spørre: Hva sier Bibelen? I forhold til Bibelen avvises avvikende læreavgjørelser. I praksis var det likevel slik for Hallesby at det ene belyste det andre. Han opererte med et lukket system som i praksis ikke tillot nye lærestandpunkter. Han var, tross dette, likevel i visse tilfeller forholdsvis fri i forhold til bekjennelsesskriftene.

Ellers mente Hallesby at teologien bør være oppbyggelig og tjene forkynnelsen. Derfor skal den ikke være strengt vitenskapelig og teoretisk, men praktisk orientert. Dette program preget hans undervisning. Den enkle formidling og samtalen i auditoriet ble hans varemerke. Også språk og stil skulle være lettfattelig. I teologien markerte han også den psykologiske dimensjon. Selv stod han i en historisk tradisjon som hadde kritisert en overdreven objektivisme; endog Luther ble kritisert for manglende psykologisk teft.

Teologiske og pedagogisk-psykologiske interesser spilte sammen hos Hallesby. Denne siden ved kristendommen synliggjorde han både som teologisk lærer i auditoriet og som predikant på bedehuset, og derfor opplevde mange hans undervisning og forkynnelse som nær og aktuell.

Ole Hallesby var omstridt som lærer og organisasjonsmann. Ved MF markerte han tidlig lekmannstradisjonens betydning. Både Pontoppidan og Hans Nielsen Hauge ble fremhevet som idealer. Det nye teologiske fakultet ønsket imidlertid å plassere seg sentralt kirkelig, men Hallesby ønsket ikke å bli oppfattet som “prestelig”. Han hadde ikke skiftet “parti”, og han markerte klare lavkirkelige og til dels frikirkelige idealer. Han var skeptisk til folkekirken og kunne vanskelig identifisere statskirken med kirken slik den defineres i trosbekjennelsens tredje artikkel.

Hallesby markerte også tidlig front mot den liberale teologi. I Forskjellen mellom positiv og liberal teologi (1910) tydeliggjorde han forskjellen mellom “positiv og liberal teologi”. Han polemiserte mot det han kalte “fri forskning”, siden den baserer seg på en bestemt tro. En positiv teologi, hevdet Hallesby, skal ikke spekulere over Gud, men tilrettelegge hva en i troen har opplevd av Gud. Senere spisset kampen seg til igjen om den liberale teologi, og i Kirken og teologien (1919) hevdet Hallesby at de liberale, som en konsekvens av sin metode, får problemer med innholdet i den apostoliske tro. Hans syn var deretter at en ikke bør samarbeide med liberale som fornekter ledd i den apostoliske trosbekjennelse.

I debatten rundt den liberale teologi 1919 stilte Hallesby igjen spørsmål ved statskirkeordningen. Han gikk nå så profilert ut at MFs styre måtte rykke ut med en erklæring, hvor det fremgikk at det ikke delte hans syn. Uttalelsen fra styret er viktig på to måter: For det første fordi den viste et annet bilde enn det som var utbredt, nemlig at mange identifiserte uttalelser fra Hallesby med institusjonen MF, og for det andre fordi den viste at det innad på MF var saklig uenighet om kirkelige spørsmål.

I sin kamp mot den liberale teologi fikk Hallesby i hovedsak støtte fra konservative kretser og kristne organisasjoner, slik det bl.a. kom til uttrykk på det store møtet i Calmeyergatens misjonshus januar 1920, hvor Hallesby var en av innbyderne. Fra kritikerhold i Norsk Kirkeblad ble det hevdet at Calmeyergate-møtets helt var dr. Hallesby, som med uforsonlig kirkekamp og aggressive uttalelser “utløste forsamlingens krigsbegeistring og høirøstede bifald”.

Kristne skoler var også et ledd i Hallesbys strategiske tenkning. Allerede fra 1911 arbeidet han for å etablere kristne skoler; 1912 offentliggjorde han en artikkelserie om saken, og tallet på kristne ungdomsskoler steg kraftig i de følgende årene. Den nye lærerskole i Kristiania (senere Oslo lærerskole) ble etablert 1912, og Hallesby var en av initiativtakerne. Han stod også bak etableringen av Kristelig Gymnasium (KG), der han var styremedlem fra starten 1913. Kristne skoler var et middel til å spre evangeliet og til å styrke kristne grunnverdier i folket. Også det nasjonale, lutherske og haugianske skulle styrkes gjennom skolene. Hallesby arbeidet for å nå disse målene også gjennom Det norske lutherske Indremisjonsselskap, hvor han var formann 1923–56 og timelærer ved selskapets bibelskole fra starten 1916, og han spredte sine tanker ved hyppig reisevirksomhet som forkynner omkring i landet.

Frem til 1919 hadde Hallesby bare utgitt noen mindre oppbyggelige og teologiske arbeider, men i årene frem til omkring 1930 kom en rekke bøker fra hans hånd. Teologisk sett er hovedskriftene tobindsverket Den kristelige troslære (1920–21) og Den kristelige sedelære (1928). Men også Hovedforskjellen mellom positiv og liberal teologi (1924) er teologisk og kirkepolitisk betydningsfull, med fokusering på sentrale temaområder fra kirkestriden omkring 1920. Temperamenterne i kristelig lys (1927) er banebrytende i Norge som et religionspsykologisk skrift. I denne perioden behandler han ellers en rekke teologiske enkeltspørsmål.

Hallesbys dogmatiske profil i troslæren kan tolkes på bakgrunn av hans erfaringer med den liberale teologi omkring 1900. Den grunnleggende feil her var at en undersøkte kristendommen ut fra menneskets naturlige forutsetninger. Hallesby tok derimot utgangspunkt i kirkens tro på Jesus som Guds sønn. Erkjennelsesprinsippet er hans frelseserfaring (theologia regenitorum). Ut fra denne erfaring vil han søke det “system, som binder de mange enkeltheder i den kristne tro sammen til et levende hele, en organisme”. Åndelige forhold skal undersøkes på en åndelig måte. I denne sammenheng støttet han seg særlig til den tyske teologen Ludwig Ihmels. Og siden teologi for Hallesby var en kirkelig vitenskap, dvelte han særlig ved sentrale emner i troslæren. Sedelæren fra 1928 inneholder mye stoff fra troslæren, men tyngdepunktet er hvordan det kristne trosliv arter seg i verden. Det vide kulturelle spekter i et moderne samfunnsliv er bare i liten grad trukket inn; det etisk allmenne er ikke i blikkfeltet.

Reaksjonene på Hallesbys lærebøker var ofte heftige. Den senere svenske erkebiskop Gustav Aulén valgte 1921 overskriften “En sektandans dogmatik” da han omtalte prinsipplæren. Og Ronald Fangen hadde 1928 en rekke innvendinger mot Sedelæren, særlig kapittelet om krig. Han sammelignet Hallesbys standpunkter med mentaliteten i Det gamle testamente. Tanken om at Gud gjengjelder er nemlig ikke forenlig med det kristne bud som “uimotsigelig lyder at man ikke skal gjengjelde ondt med ondt”. Hele boken fortoner seg for Fangen som “bokstavtrelldom og en ganske enestående form for materialisme. Det er ikke luft under ordene, det er ikke ånd i utsagnene, det er tungt og kompakt og stofflig altsammen”, og Hallesby fremstår som den “allvidende, gåteløse, ånds- og andaktsforlatte”.

Også fra senere biskop Kristian Schjelderup kom det tidlig i 1930-årene reaksjoner på Hallesbys virksomhet; ifølge Schjelderup er hans ånd “en kvelende maktfaktor” i norsk kulturliv, og hans virksomhet er for kulturlivet farligere enn Øverlands tross og spott. I 1930-årene stilte Hallesby seg kritisk til Oxfordbevegelsen (Oxford Group Movement). Flere kjente skikkelser hadde sluttet seg til bevegelsen, bl.a. teologiprofessoren Sigmund Mowinckel og Ronald Fangen. Bevegelsen representerte et “korsløst evangelium”, hevdet Hallesby.

I krigsårene 1940–45 stod Hallesby imidlertid sammen med personer han tidligere hadde markert avstand til, bl.a. oslobiskopen Eivind Berggrav. Hallesby var med da Kristent Samråd ble etablert på Berggravs initiativ høsten 1940. Mange geistlige la etter hvert ned sine embeter i protest mot de tyske overgrepene, og sommeren 1942 ble Den Midlertidige Kirkeledelse opprettet med Berggrav som formann og Hallesby som et av medlemmene. Siden Berggrav satt internert, skulle Hallesby fungere som formann. Men også Hallesby ble arrestert (mai 1943) og satt på Grini frem til krigens slutt.

Mange forbinder Ole Hallesby med “helvetesdebatten” 1953. Debatten ble utløst av en tale Hallesby holdt i NRK, hvor han formante tilhørerne til omvendelse, for ellers kunne de våkne i helvete. Biskop Schjelderup reagerte på dette. Han kunne ikke forene troen på en kjærlig Gud med tanken på en evig helvetesstraff. Hallesby anklaget biskopen for å bryte med Bibelens ord og kirkens bekjennelse. Etter en høringsrunde og vurdering fra departementets side, ble konklusjonen derfra at biskopen “ikke kan ansees å ha stillet seg utenfor bekjennelsen”.

Hallesby hadde mange ulike verv utenom sin hovedstilling. I Santalmisjonen var han nestformann 1911 og formann 1912–16 (formelt til 1917). Han var formann i landsrådet i Norges kristelige student- og gymnasiastlag 1933–36 og nestformann 1936–48. Han var medlem av Undersøkelseskommisjonen av 1945 og av Nemnda for kirkereformer.

Ole Hallesby døde 1961 og er gravlagt på Vestre Aker kirkegård i Oslo.

Verker

  • Bibliografi i S. Moe: Det avgjørende frelsesvalg (se nedenfor), s. 723–730

    Et utvalg

  • Johannes Volkelts Erkenntnistheorie. Eine Darstellung und Kritik, dr.avh., Erlangen 1909
  • Forskjellen mellom positiv og liberal teologi, i A. Taranger: Kjæmp for din tro. Indlæg i troeskampen, Trondheim 1910
  • Om underet. 3 populære foredrag, 1910
  • Den kristelige lære om synden. En række populære foredrag, 1911
  • Synd og naade. Korte prækener, 1913
  • Forsoningen. Populære foredrag, 1917
  • Daab – barnedaab, 1918
  • For Herrens ansigt. Korte prækener, 1918
  • Kirken og teologien, 1919
  • Presteutdannelsen, 1919
  • Aand og liv. Om aanden og hans deltagelse i frelsen, 1919
  • Den kristelige troslære, 2 bd., 1920–21 (bd. 1 Principlæren, 2. opplag 1925, bd. 2 Den specielle del, 2. opplag 1938)
  • I korsets lys, 1922
  • Opdragelseskristendom og vækkelseskristendom. En utredning av forholdet mellem gjenfødelsen i barnedaaben og vækkelsen og omvendelsen, Minneapolis (Minnesota) 1923 (nytt opplag Oslo 1926)
  • Hovedforskjellen mellem positiv og liberal teologi, 1924
  • Aandens fylde. Opbyggelige foredrag over den tredje artikkel, 1924
  • Hvorfor jeg er en kristen. Et ord til rederlige tvilere og andre søkende, 1925 (7. utg. 1979)
  • Det skjulte liv i Gud, 1926
  • Fra bønnens verden. Et ord til trætte bedere, 1927 (19. opplag 1989)
  • Temperamenterne i kristelig lys, 1927 (faksimileutg. 2000)
  • Fra arbeidsmarken. Et ord til indremissionsvenner, 1928
  • Den kristelige sedelære, 1928 (2. utg. Det kristne liv, 2 bd., 1950–51)
  • De sidste ting, 1928
  • Religiøsitet og kristendom, 1929
  • Den nye moral, 1931
  • I den høiestes skjul, 1931
  • Daglig fornyelse. Andaktsbok for hjemmet, 1932
  • Til nyvakte, 1933 (ny utg. Om jeg bare kunne tro, 1978)
  • Småstykker til daglig andakt, 1936
  • Skrifter, 14 bd., 1946–49
  • Lyse utsikter i en mørk tid. En samling prekener, 1949
  • Radiotale 25. januar 1953, 1953

    Etterlatte papirer

  • Dagbøker, foredrag (1914–15) og prekenutkast, i familiens eie

Kilder og litteratur

  • Hallesbys egne bøker og manuskripter (se ovenfor)
  • Mia Hallesby: Fra slekt til slekt, upubl. manuskript i familiens eie
  • Stud. 1897, 1922
  • HEH, div. utg.
  • Korsets ord og troens tale. Festskrift til professor dr. O. Hallesby på 70 års dagen, 1949
  • De evige helvetesstraffer og bekjennelsen. Kristian Schjelderups brev til Kirke- og undervisningsdepartementet av 15. juni 1953. tilråding fra Kirke- og undervisningsdepartementet av 19. februar 1954, 1954
  • J. Smemo m.fl.: Ole Hallesby. En høvding i Guds rike, 1962
  • S. Norborg: Vekteren fra Aremark. Ole Hallesbys livssaga, 1979
  • S. Moe: “Trekk fra Ole Hallesbys liv og lærergjerning”, i Tidsskrift for Teologi og Kirke nr. 2–3/1983
  • D. Kullerud: Ole Hallesby. Mannen som ville kristne Norge, 1987
  • S. Moe: Det avgjørende frelsesvalg. Vilje- og omvendelsesforståelsen hos Ole Hallesby (dr.avh.), 1988 (ny utg. Tønsberg 1996)

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Maleri (halvfigur) av Eivind Engebretsen, 1935; Det teologiske menighetsfakultet, Oslo
  • Maleri (brystbilde) av Emanuel Vigeland, u.å.; Det norske lutherske Indremisjonsselskap, Oslo
  • Bauta; ved Aremark kirke