Ole Furu

Embetsmann og politiker. Foreldre: Gårdbruker Andreas Olsen Furu (1813–87) og Karen Olsdatter Lien. Gift 1) 1.6.1870 med Gunhild Marie Randers (28.7.1848–2.6.1901), datter av sogneprest Christian August Randers (1811–95) og Sigrid Elisabeth (“Elisa”) Clausen (1817–1901); 2) 15.6.1903 med Christine Wilhelmine Wisbech (25.10.1860–28.10.1949), datter av kommandør Christian Wilhelm Wisbech (1832–97) og Thora Heiberg (1835–96).

Ole Furu arbeidet seg frem fra små kår til en betydningsfull stilling som konservativ politiker og embetsmann.

Furu vokste opp på et skrint småbruk i Sunndal. Som 15-åring ble han krambodgutt, og 1858–62 var han volontør på Nordmøre sorenskriverkontor. 21 år gammel skaffet han seg lån og drog til Christiania for å studere ved Heltbergs “studentfabrikk”. Tross minimal skolegang klarte han å ta examen artium etter to år, studerte deretter jus og ble cand.jur. 1867.

Han fikk straks stilling som edsvoren fullmektig på sitt gamle sorenskriverkontor, men allerede høsten 1868 åpnet han egen sakførerforretning i Kristiansund, som han drev frem til 1889. Denne ble en blomstrende virksomhet, og Furu ble snart en ansett mann i byen. Han var formann i Klubbselskapet, medlem av formannskapet og varaordfører 1875 og ordfører to år senere. 1877 tok han initiativet til opprettelsen av Christiansund Kreditbank og ble selv dens første banksjef.

Ved stortingsvalget 1879 ble Furu innvalgt på Stortinget, som han selv senere skrev i sine utrykte erindringer, “med ret stor Majoritet, og mine Vælgere bestod av den del av Befolkningen, som ønskede Fremskridt i Statslivet paa et moderat Grundlag”. Han var tilhenger både av utvidet stemmerett og av statsrådenes adgang til Stortinget, og ble nok av mange oppfattet som moderat venstremann. På Stortinget stemte han imidlertid på juridisk grunnlag mot beslutningen av 9. juni 1880 om å kunngjøre vedtaket om statsrådenes adgang til Stortinget som gjeldende grunnlov på tross av kongens sanksjonsnektelse. Da også venstreflertallets øvrige kampmidler mot regjeringen frastøtte ham, følte han seg i resten av perioden tvunget til å stemme med regjeringen. Ved valget 1882 ble han kraftig beseiret av en pålitelig venstremann, men han kom tilbake ved valget 1885. Hans fullmakt ble først underkjent, men ved omvalget seiret han stort.

1888 tapte Furu igjen sitt stortingsmandat, men da Emil Stang i juli 1889 dannet sin første regjering, ble Furu utnevnt til statsråd og medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm. Her ble hans smidige forhandlingsevne gitt hovedæren for forlengelsen av mellomriksloven som gav fordeler for norske næringsinteresser. I det siste drøye halvåret av regjeringens levetid var Furu tilbake i Kristiania, hvor han bestyrte Indredepartementet.

Som medlem av den departementale konsulatkomité var Furu svært aktiv bak kulissene under den langvarige regjeringskrisen som juli 1892 kløvde Høyre på midten. Han ble en av de ledende i kampen mot Stangs kompromisslinje på dette tidlige stadium av konsulatsaken. “Om den lille, joviale Furu havde jeg ikke troet, at der var saa meget Edder i ham,” skrev Ludvig Daae fra sidelinjen. Et siste forsøk fra Furu og andre på å få J. H. P. Thorne til å danne regjering strandet; selv de hardeste tilhengere av kamplinjen innså at en høyreregjering uten Emil Stang var utenkelig.

Krisen gikk over, men blusset opp igjen med fornyet styrke i mars året etter, og beveget seg da fra å være en regjeringskrise til å være en konstitusjonell krise. Dette visket ut splittelsen i Høyre, og i Stangs annen regjering ble Furu tatt med som sjef for Finansdepartementet. Regjeringen fikk et stormfullt liv, men dette berørte Furu bare indirekte. I august 1895 flyttet han til statsrådsavdelingen i Stockholm, hvor han ble sittende til regjeringen gikk av i oktober samme år.

Ole Furu var da blitt utnevnt til amtmann i Akershus, en stilling han beholdt i 23 år. Her nedla han et omfattende og initiativrikt arbeid; hans navn er særlig knyttet til opprettelsen av Hvam Landbruksskole i Nes, stiftelsen av Akershus skogselskap (hvor han var den første formann 1900–04 og ble æresmedlem 1918), utbyggingen av Rånåsfoss kraftanlegg, veibroen over Glomma ved Årnes og anlegget av Blakstad asyl.

Som amtmann oppnådde Furu stor personlig popularitet og aktelse, takket være sin ualminnelige arbeidskraft og administrative evne, og vel hjulpet av sin naturlige vennlighet og ufordølgte glede ved sosiale samvær. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1890, fikk kommandørkorset av 1. klasse 1893 og var dessuten kommandør av den svenske Nordstjärneorden.

Verker

    Etterlatte papirer

  • Erindringer, Dagbog under Storthingene 1886–88, Dagbogsoptegnelser juni–nov. 1892 og Dagbok 1914 – Jubileumsåret, alle i Håndskriftsaml., NBO

Kilder og litteratur

  • Furus etterlatte papirer (se ovenfor)
  • Stud. 1864, 1916
  • biografi i Lindstøl, bd. 1, 1914
  • P. Rygh: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • L. Daae: Politiske dagbøker og minner, bd. 4–5, 1952–59
  • A. O. Johnsen: Kristiansunds historie, bd. 4, Kristiansund 1962

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Johan Nordhagen, 1918; Oslo og Akershus fylkesmannskontor

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.