Ole Andreas Krogness

Fysiker. Foreldre: Residerende kapellan Ole Andreas Tangen Krogness (1832–87) og Christiane Augusta Lindeman (1850–1928). Gift 26.6.1912 i Kristiania med Dagny Vegerd Guldberg (14.11.1887–13.11.1978), datter av distriktslege Carl Johan Guldberg (1846–1906; se NBL1, bd. 5) og Henriette Louise Sand (1855–1943). Sønnedatters sønn av Ole Andreas Lindeman (1769–1857); søstersønn av Anna Severine Lindeman (1859–1938) og Hans Thorvald Lindeman (1867–1934; se NBL1, bd. 8); svigerfar til Leif Holbæk-Hanssen (1917–91).

Ole Andreas Krogness var en av pionerene innen geofysisk forskning i Norge og var bl.a. bestyrer for nordlysobservatoriet på Haldde i Finnmark og for Det geofysiske Institutt i Tromsø.

Krogness vokste opp i Trondheim. Han tok examen artium der 1904 og begynte å studere realfag ved universitetet i Kristiania. Allerede året etter ble han assistent hos professor Kristian Birkeland, en stilling han hadde gjennom nesten hele studietiden. Her fikk han arbeide med det store materialet som forelå om magnetiske stormer og jordstrømmer, dels fra Birkelands egne ekspedisjoner og dels samlet fra en rekke observatorier verden rundt. Krogness ble en av Birkelands betrodde medarbeidere og bidrog til det store verket som Birkeland gav ut om magnetiske stormer, The Norwegian Aurora Polaris Expedition 1902–03. Krogness ble cand.real. 1912.

Gjennom studiene, studiereiser og ekspedisjoner bl.a. til Tyskland, Sudan, Egypt og Finnmark ble Krogness' interesse for sammenhengen mellom jordmagnetisme, nordlys og været vakt. Dette var også et fagområde som stod professor Birkeland nær og som var bakgrunnen for at han bygde observatoriet på Haldde i Kåfjord i Finnmark. Ved utvidelsen av observatoriet 1912 ble Krogness tilsatt som dets første bestyrer. Han flyttet til Haldde, “den mest utsatte og værharde boplass her i landet” (ifølge Krogness' studiekamerat og senere kollega Olaf Devik) – 900 m over havet, og bodde der i seks år med sin kone og to av etter hvert fem barn. Krogness gjennomførte et krevende arbeidsprogram, som omfattet observasjoner og registreringer av alle meteorologiske elementer (temperatur, fuktighet, trykk, vind, nedbør, vær, skyer), jordmagnetiske komponenter, jordstrømmer samt observasjoner og fotografering av nordlys i den mørke årstid. For dette siste formålet utviklet han et spesialkamera, som professor Carl Størmer senere benyttet i sitt arbeid med å måle høyden av nordlys.

1915 ble cand.real. Olaf Devik knyttet til Haldde-observatoriet for å forberede stormvarslingstjenesten for Nord-Norge. Samarbeidet mellom Krogness og Devik førte bl.a. til opprettelsen av Det geofysiske Institutt i Tromsø, for en stor del bekostet av midler gitt av byens egne borgere. Krogness var knyttet til instituttet som bestyrer fra 1918 til 1928, mens han samtidig hadde ansvaret for avdelingen for jordmagnetisme og nordlys. 1916 fikk han dessuten opprettet den magnetiske stasjon på Dombås, hvor astronomen Sigurd Einbu ble bestyrer.

Mens Krogness var i Tromsø, arbeidet han for å etablere ishavsstasjoner for Vervarslinga for Nord-Norge (Spitsbergen, Jan Mayen, Bjørnøya og Grønland), han støttet sterkt opp om flere vitenskapelige ekspedisjoner til Nordishavet og engasjerte seg i striden om Øst-Grønland. Han arbeidet også for Tromsø Museum, der han var medlem i direksjonen 1919–28 (formann fra 1923) og æresmedlem fra 1928. Krogness var en av initiativtakerne til Komiteen for de Vitenskapelige Institusjoner i Tromsø (Kometen). Denne komiteen hadde kravet om et eget universitet i Nord-Norge som en merkesak og skaffet etter hvert til veie et fond som har kommet mange studenter fra landsdelen til gode.

1923 lyktes det Krogness å få reist en egen radiosender for Det geofysiske Institutt i Tromsø, slik at værvarslene kunne offentliggjøres via radio og ikke bare på telefonlinje som tidligere. Til minne om hans innsats for Tromsø Kringkaster bærer i dag veien forbi NRK Troms i Tromsø hans navn. Krogness deltok aktivt i byens musikkliv, og han var med å etablere Polyteknisk forening i byen. 1917 var han med på å stifte Norsk Geofysisk Forening, og han var foreningens formann 1927–28. Sammen med Devik utførte han en betydelig innsats for foreningen ved å samle penger til “Professor K. Birkelands fond for geofysisk forskning”.

Krogness ble 1928 utnevnt til professor i en nyopprettet stilling i jordmagnetisme og kosmisk fysikk ved Bergens Museum, og han ble samtidig bestyrer ved Det geofysiske Institutts avdeling C og for Det magnetiske Byrå. I Bergen ble han også mye benyttet som konsulent for kommunens tekniske etater, bl.a. i arbeidet med å bekjempe rustdannelser i byens vannledningsnett. Han hadde en uvanlig stor arbeidskapasitet og var ikke redd for å legge inn lange arbeidsdager. Men etter hvert sviktet helsen, og Krogness døde 1934, bare 48 år gammel. 1937 avduket Norsk Geofysisk Forening en stein fra Halddetoppen på hans grav ved Nesttun kirke. Krogness var ridder av den franske Æreslegionen og offiser av den italienske Kroneorden.

Verker

    Et utvalg

  • Den matematiske behandling av problemet om inducerede elektriske jordstrømme, 1912
  • Klimavekslinger belyst ved en undersøkelse over skogens fornyelse i Nord-Norge, Tromsø 1920
  • The position in space of the aurora polaris, from observations made at the Haldde-Observatory 1913–14 (sm.m. L. Vegard), 1920
  • Johan Daniel Berlins jordmagnetiske arbeider, i DKNVS Forh., bd. 5, Trondheim 1933, s. 204–206
  • The auroral observatory at Tromsø. Results of magnetic observations for the year 1930 (sm.m. L. Harang og E. Tønsberg), Bergen 1933
  • Auroral and magnetic measurements from observations at Haldde observatory (sm.m. E. Tønsberg) (posthumt) 1936
  • Results from the Magnetic station at Dombås 1916–33 (sm.m. K. F. Wasserfall), (posthumt) 1936

Kilder og litteratur

  • Stud. 1904, 1929, 1954
  • HEH 1934
  • T. Hesselberg: Årsberetning for de meteorologiske institusjoner i Norge 1934–35
  • O. Devik: biografi i NBL1, bd. 8, 1938
  • H. Devold: Polarliv, 1940
  • S. Evjen (red.): Vervarslinga for Nord-Norge 25 år, Tromsø 1945
  • O. Devik: Blant fiskere, forskere og andre folk, 1971
  • N. A. Ytreberg: Tromsø bys historie, bd. 3, Tromsø 1971
  • P. Dannevig: Norsk geofysisk Forening 1917–1991, 1991
  • A. R. Nielssen og A. Petterson: Nordlyspionerene. Menneskene og observatoriet på Halddetoppen i Alta, 1993
  • J. Mamen (red.): Vervarslinga for Nord-Norge 75 år, Tromsø 1995

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.