Olav Torkellsson

Katolsk geistlig. Foreldre: Faren het Torkell; morens navn er ikke kjent.

Olav Torkellsson var den siste katolske biskopen i Bergen. Han kom til kort overfor politiske og kirkepolitiske strømninger som feide bort både det norske riksrådet og den katolske kirke. Hans ettermæle har variert, spesielt på grunn av Absalon Pederssøns omtale av ham. Imidlertid var han en overbevist katolikk, fredselskende og en flink administrator.

Olav Torkellsson tilhørte en adelig familie som eide jordegods på Finnøy. Han nevnes første gang 1511, da han var sogneprest på Voss og kannik i Bergen. Fra senest 1519 var han erkedegn i Bergen.

Biskop Andor i Bergen døde 1522, og domkapitlet forhørte seg om hvem kongen kunne tenke seg som ny biskop. Christian 2 uttalte at han kunne tenke seg dekanen, Hans Knudssøn, men han overlot valget til kapitlet. 15. april 1523 valgte kannikene Olav Torkellsson til biskop, og 1. juli s.å. ble han utnevnt av paven. I mellomtiden hadde Christian 2 flyktet fra sine riker, og hans onkel, Frederik 1, ble dansk konge og bad de norske riksrådene om å bli valgt til konge også i Norge. 1524 lovte biskop Olav troskap til Frederik, og da riksrådet trådte sammen i Bergen i august s.å., ble Olav bispeviet av erkebiskop Olav Engelbrektsson.

Som biskop var Olav Torkellsson automatisk medlem av det norske riksrådet, og han var med på vedtakene om å avsette Christian 2 og velge Frederik 1 til norsk konge. Den nye kongen forlente biskop Olav med Hardanger, Nordfjord og Troms. Forleningene ble redusert 1528, da han mistet Gloppen prestegjeld og Troms. Olav deltok etter 1524 lite i riksrådet og deltok ikke på andre møter enn den felles herredagen i København 1531. Han møtte ikke på riksmøtet i Bud 1533 og unnskyldte seg med ufredstiden og dårlig helse. Det siste var sikkert riktig, da han kort tid etter døde på Voss etter langvarig sykdom.

Olav prøvde å styrke domkapitlet ved å kjøpe dekanatet, som var et kongelig prelatur, mot årlig pensjon til dekanen. Saken førte til en langvarig konflikt, som endte med at dekanen 1528 vendte tilbake.

Christian 2s høvedsmann i Bergen, Jørgen Hanssøn, regnet biskop Olav som en tilhenger av Christian og omtalte ham som tro og god. Våren 1525 ble biskopen tatt til fange av Christian 2s menn i Sandviken. Han ble sluppet fri etter å ha lovt kongen troskap og mot løsepenger. Den nye høvedsmannen på Bergenhus, Vincens Lunge, mente at dette svekket tiltroen til biskopen. Lunge overtalte biskop Olav til på ny å love Frederik 1 troskap. Olav ble nedfor etter dette og ville gå i kloster. Forholdet til Vincens Lunge gikk fra godt til dårlig, særlig da Lunge krevde at biskopen skulle stille sine svenner til kongens disposisjon, noe han ikke var forpliktet til. Sannsynligvis var han også lite lysten på å kjempe mot Christian 2.

Vincens Lunge tillot fra 1526 lutheranere å ta opphold i Bergen, og biskop Olav fikk store problemer med å hevde kirkens autoritet. 1527 beklaget han seg over dominikanermunkenes utsvevende liv. Presteskapet ble ulydig, men biskopen viste liten kampvilje. Han forlot Bergen og slo seg ned på setegården Ask på Askøy.

Kong Frederiks holdning gjorde situasjonen enda vanskeligere. 1528 sekulariserte kongen Nonneseter kloster og gav det til Lunge, og fra 1529 fikk to lutherske predikanter forkynne i Bergen. Det sier noe om stemningen at en av dem ble utsatt for et attentatforsøk ved at noen prøvde å sprenge huset hans i luften. Enda verre var det at lensherren, Eske Bille, krevde at domkirken og bispegården, som stod nær slottet, måtte rives. Biskopen og domkapitlet gikk med på dette 1531, mot at de fikk det rike Munkeliv kloster som kompensasjon.

Da Christian 2 høsten 1531 gjenerobret Østlandet, bad han om riksrådenes støtte. Biskop Olav, Eske Bille og Vincens Lunge nektet å svikte kong Frederik. Erkebiskop Olav, som kanskje så Christian 2 som en redning for riket og kirken, hadde vært i feide med Vincens Lunge siden 1529. Han var forurettet over at biskop Olav samarbeidet med hans fiende, og 1533 sa biskopen seg villig til å stå på vennskapelig fot med erkebiskopen.

Biskop Olav hadde en velutviklet økonomisk sans, og han samlet jordegods i stor stil. Som administrator var han dyktig, men hardhendt, og han prøvde å endre vilkårene for jordleie til bispestolens fordel. Olav eide gården Dukstad på Voss, hvor han tydeligvis har bodd i perioder. Biskopen skyldte de tyske kjøpmennene på Bryggen store summer ved sin død. Han ble ikke vurdert som noen lærd mann, men han interesserte seg for historie, spesielt norsk.

Kilder og litteratur

  • DN, bd. 1 nr. 512, bd. 4 nr. 456, bd. 5 nr. 349, bd. 6 nr. 328, 358 og 726f., bd. 7 nr. 155, bd. 8 nr. 531 og 545
  • NRR, bd. 1
  • A. P. Beyer: Om Norgis Rige, 1567–70, trykt utg. Bergen 1928
  • d.s.: “Oration om Mester Geble”, 1571, trykt i R. Iversen og H. Nilsen (red.): Dagbok og Oration om Mester Geble, 2 bd., Oslo/Bergen 1963–70
  • P. C. Friis: Samlede Skrifter, 1881, s. 336
  • L. Daae: “Om Bergens Bispedømme i Middelalderen” (3), i HT, rk. 4, bd. 3, 1904, s. 110–115
  • O. Kolsrud: biografi i NBL1, bd. 10, 1949
  • O. J. Benedictow: Fra rike til provins 1448–1536, bd. 5 i CNH, 3. utg. 1995

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.