Olav Scheflo var redaktør i arbeiderpressen 1914–39. Mest kjent er han som talsmann for den såkalte nye retning som 1918 tok makten på Arbeiderpartiets landsmøte og som førte partiet inn i Komintern. Han var en ivrig forsvarer av medlemskapet og fulgte kommunistene ut av DNA. 1929 gikk han tilbake til DNA og markerte seg i 1930-årene som pådriver for Lev Trotskijs rett til asyl i Norge.
Scheflo vokste opp i Steinkjer. Etter middelskolen 1900 drog han til sjøs, men etter et benbrudd begynte han 1905 i Postverket. 1906 ble han journalist i arbeiderpartiavisen Ny Tid, som hans eldre bror i sin tid hadde vært med på å starte. Der kom han i kontakt med Martin Tranmæl, men markerte seg ikke selv politisk. Scheflo var først og fremst en dyktig nyhetsjournalist. 1910 begynte han i partiets hovedorgan Social-Demokraten og ble 1914 redaktør av partiavisen Arbeidet i Bergen.
Gjennom sine lederartikler plasserte Scheflo seg i det politiske sentrum i arbeiderbevegelsen. Hans strategi for sosialismen var en annen enn Tranmæls, og så sent som høsten 1917 kritiserte han Fagopposisjonen for å splitte arbeiderbevegelsen. Ideologisk forfektet Scheflo en marxisme med tydelige deterministiske og optimistiske trekk: Når tiden var inne, ville kapitalismen med nødvendighet bryte sammen og arbeiderklassen overta den politiske makten gjennom en sosialistisk revolusjon.
Fagopposisjonen og Ungdomsforbundet hadde lenge vært en revolusjonær opposisjon i Arbeiderpartiet, og etter oktoberrevolusjonen i Russland sluttet Scheflo seg til denne. Ifølge Scheflo stod man nå ved et tidsskille. I en situasjon hvor arbeiderklassen trådte frem som revolusjonær, måtte de gamle lederne kastes for at bevegelsen ikke skulle havne på sidelinjen, og ny enhet etableres på revolusjonært grunnlag. Scheflo ble ved siden av Tranmæl opposisjonens talsmann, og da den 1918 tok makten i partiet, ble han redaktør av Social-Demokraten. Året etter sluttet Arbeiderpartiet seg til den nystiftede Kommunistiske Internasjonale (Komintern) med hovedsete i Moskva.
Den nye partiledelsen var ingen konsolidert gruppe, men så lenge revolusjonsoptimismen var sterk og virket samlende, kom ikke uenigheten frem til overflaten. Men da optimismen etter hvert avtok, samtidig som Komintern begynte å diktere medlemspartiene i politiske og organisatoriske spørsmål, ble motsetningene åpenbare.
Scheflo var en av de fremste forsvarere av Komintern-medlemskapet, og det var langt på vei hans fortjeneste at partiet i første omgang godtok organisasjonens krav. Internasjonal enhet på revolusjonært grunnlag var for ham viktig, spesielt i en situasjon hvor revolusjonen ikke lenger virket umiddelbart forestående, men likevel snart kunne bryte ut. Han gikk imidlertid ikke av veien for samarbeid og enhet også med andre dersom det var nødvendig. Dette førte først til konflikt med Tranmæl og senere med venstrestrømningene i kommunistpartiet.
I striden om Komintern-medlemskapet var Scheflo og Tranmæl ledere for hver sin fløy. Det var en maktkamp Scheflo personlig ikke kunne vinne. Motstanderne var for ulike. Scheflo var ingen organisator eller taler, og han maktet ikke å bygge lojale nettverk, noe Tranmæl var en mester i. Scheflo var en dyktig pressemann og hadde sin styrke i en krass og analytisk stil, men støtte mange fra seg ved sin aggressive debattform. Edvard Bull kaller han “en kritisk outsider”, lite populær, men av mange dypt respektert og anerkjent. Scheflo var “en ubekvem partifelle, han kunne ikke overbevises om elastikkens høyere visdom”, skrev Helge Krog 1943.
Fordi Tranmæl ønsket å overta redaktørvervet, ble Scheflo på landsmøtet 1921 kastet fra stillingen. I stedet ble han partiets representant i Kominterns ledelse og fra 1922 stortingsrepresentant og parlamentarisk leder. Han ble en dyktig parlamentariker, også som debattant og taler, men hans støtte til Venstre og voldgiftsloven førte til tapt troverdighet i partiet. Selv forsvarte han seg med at situasjonen ikke innbød til offensive aksjoner: “Vi er revolusjonære, men vi er ikke politiske pyromaner, som bare for at se brand, sætter ild paa huset, naar det er utsigt til at vi selv brænder inde,” skrev han juni 1922.
Etter partisplittelsen i november 1923 kom Scheflo med i kommunistpartiets ledelse og ble redaktør av hovedorganet Norges Kommunistblad. Samtidig fortsatte han som norsk representant i Komintern. 1928–30 var han stortingsrepresentant, valgt for NKP, men han forlot partiet allerede 1928 som følge av Kominterns venstredreining og vedvarende konflikter i partiet. 1926 hadde han trukket seg som redaktør av hovedorganet, men ble året etter redaktør for en av partiets lokalaviser.
Fra 1929 var han igjen medlem av Arbeiderpartiet og var 1931–39 redaktør av partiavisen Sørlandet. Der markerte han seg på venstrefløyen i partiet og som en ivrig forsvarer av Trotskijs rett til asyl, men han fikk ingen sentral innflytelse. 1922–26 og 1930–43 var Scheflo medlem av Vinmonopolets styre.
Scheflo ble tidlig rammet av en smertefull bensykdom som gjorde at han etter hvert ble sterkt svekket og til slutt invalid.