Olav Oksvik

Politiker. Foreldre: Gårdbruker Bernt Olsen Oksvik (1841–1919) og Ingebjørg Fixdal (1858–1942). Gift 2.12.1916 med kafébestyrer Ingeborg Mittet (31.12.1883–23.12.1959), datter av gårdbruker Peder Pedersen Mittet (1855–1930) og Kari Iversdatter Aarset (1850–1931).

Olav Oksvik var en av Arbeiderpartiets mest særpregede politikere på midten av 1900-tallet og satt på Stortinget fra 1927 til 1953.

Oksvik vokste opp i små kår på Sunnmøre, og skolegang ble det lite av. Etter folkeskolen ble det bare et halvt år ved fylkesskolen på Ørskog, før han måtte ut i arbeidslivet. Da Ålesund skulle gjenoppbygges etter brannen 1904, fikk tenåringen jobb som steinarbeider i byen, og kontakten med utenlandske arbeidere og kontinentalt tankegods gjorde ham til overbevist sosialist.

1908 fikk Oksvik arbeid i Molde, og han begynte snart å organisere partilag i Romsdal. Molde og Omegn Socialdemokratiske Forening ble startet høsten 1908, og januar 1912 så Romsdal socialdemokratiske kretsparti dagens lys med Oksvik som leder. Samme år lanserte han avisen Romsdølen, hvor han selv ble redaktør.

Ved kommunevalget 1919 kom Olav Oksvik inn i herredsstyret i hjemkommunen Bolsøy og satt der til 1931. 1927 ble han Arbeiderpartiets første stortingsrepresentant fra landdistriktene i Møre og Romsdal, og han ble sittende til 1953. Han var odelstingspresident 1945–47 og 1949–53. En kort periode, fra desember 1947 til mars 1948, gikk han høyst motstrebende med på å være landbruksminister under Kristian Fjelds sykepermisjon; ifølge ham selv ble han “tvunget til å sone tre måneder under Gerhardsen”.

Olav Oksvik var alltid en utpreget pragmatiker, men hadde samtidig solid forankring i sosialdemokratisk filosofi. Han kom i skarp opposisjon til Arbeiderpartiets ledelse da den revolusjonære retningen fikk overtaket på landsmøtet 1918. Konflikten førte til partisplittelse og endte med at de fleste av Arbeiderpartiets stortingsgruppe forlot DNA og hjalp til å danne Norges sosialdemokratiske arbeiderparti 1921. Oksvik ble sekretær i det nye partiet, og frem til 1927 reiste han land og strand rundt for å verve medlemmer. Men han var smertelig klar over kostnadene ved splittelsen i arbeiderbevegelsen og bidrog aktivt til samlingsbestrebelsene, som ble kronet med hell og valgsuksess 1927.

Oksvik var enormt populær i bygde-Norge, og populariteten økte i årene frem mot den annen verdenskrig. Reisesekretæren for det sosialdemokratiske partiet var blitt kalt “landets største bondefanger”, og etter partisammenslutningen viste han seg snart å være en av Arbeiderpartiets viktigste stemmesankere nettopp blant bonde- og fiskerbefolkningen på Vestlandet. Partiets oppslutning økte mest på bygdene, hvor det stod mange ganger flere velgere bak hvert partimedlem enn det gjorde i byene. Halvard Lange var blant dem som påpekte at et parti med så sterk oppslutning i andre grupper enn “arbeiderklassen” måtte frigjøre seg fra en ideologi som ikke svarte til landets sosiale og politiske forhold.

I dette frigjøringsarbeidet spilte Olav Oksvik en viktig rolle. Med dype røtter i norsk bygdekultur var han en uvurderlig brobygger i partiet. På Stortinget ble han snart kjent som “korridorpolitiker”, en som fikset og ordnet avtaler i kulissene. Han var kompromissenes mann, i ordets gode betydning. Demokratisk politikk, mente han, er det muliges kunst. Ingen får det helt som en vil, men i fellesskap finner man praktiske resultater det går an å leve med. Da Oksvik ble leder av Stortingets landbrukskomité fra 1945, gikk det snart gjetord om hans evner til å oppnå enstemmige innstillinger: “Det ble skapt et nytt ord for å forklare fenomenet,” skrev Nils Langhelle senere, “man sa at komiteen var 'oksvikisert'”. Legendarisk var også hans joviale, kåserende stil og ramsalte replikker fra Stortingets talerstol.

Aktivt motstandsarbeid under den annen verdenskrig befestet Oksviks popularitet i Møre og Romsdal, og det hersket ingen tvil om hans gjenvalg til Stortinget 1945. Men tyngdepunktet i Arbeiderpartiet hadde forflyttet seg, og Oksviks innflytelse i partiet var sterkt redusert etter krigen. Dette kom klart til syne våren 1949, da partiledelsen la frem forslag for Arbeiderpartiets landsmøte om norsk tilslutning til NATO. Saken stod ikke oppført på møtekartet og hadde bare i liten grad vært diskutert ute i partilagene. NATO-motstanderen Oksvik protesterte mot denne fremgangsmåten og foreslo at saken måtte utsettes. Da utsettelseforslaget bare fikk 35 stemmer i prøvevoteringen, trakk han imidlertid forslaget, og et enstemmig landsmøte gav sin tilslutning til ledelsens innstilling.

Etter oppfordring fra mange hold søkte Oksvik 1952 fylkesmannsembetet i Møre og Romsdal. Utnevnelsen ble ansett som selvsagt, og han ble hilst velkommen til hjemfylket som den nye “mørejarlen”. Som fylkesmann fortsatte han å være slik han alltid hadde vært – ukonvensjonell, ubyråkratisk og innstilt på å finne løsninger på konkrete problemer. Stortingspresident Nils Langhelle trakk frem disse egenskapene i sin minnetale over Oksvik: “Han ville løse saker og få ting gjort. På sin egen beskjedne måte kalte han det å 'ordne' ting.”

Verker

  • Tvungen Arbeidstjeneste – eller om man vil; civil verneplikt, i Samtiden nr.2/1938
  • Ei helsing til jubilanten frå fylkesmann Oksvik, i G. Kjølås: Banken – bygda – samfunnet. Ørskog Sparebank 1857–1957, Bergen 1956

    Etterlatte papirer

  • Korrespondanse og manuskripter finnes i AAB og i p.e

Kilder og litteratur

  • Haffner, bd. 1, 1949
  • HEH 1955
  • J. Åmlid: Ut av kurs, 1966
  • G. Bøe: Olav Oksvik, ideolog og reformpolitiker, radioforedrag i NRK 26.12.1967, Trondheim 1967
  • J. H. Leithe: Olav Oksvik. Mannen og tiden, utr. h.oppg. Statens bibliotekskole, 1968
  • G. Kjølås: Olav Oksvik – mannen og politikaren, Trondheim 1969
  • H. M. Hansen og J. A. Kristengård: Oppstartingsfasen av arbeiderbevegelsen i Molde (1906–1927), semesteroppg. Møre og Romsdal DH, Volda 1980
  • Nordby, bd. 1, 1985
  • H. Lie: Martin Tranmæl. Et bål av vilje, 1988
  • I. Norderval: Olav Oksvik, medmenneske og politiker, 1989

Portretter m.m.

  • Maleri av S. Sandvik, 1956; p.e
  • Maleri av Gunnar Haukebø, 1959; Fylkeshuset, Molde
  • Statue (bronse, helfigur) av Hjalmar Hansen, 1963; Sunndalsøra (byste av samme ved Folkets Hus, Molde)

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.