Olav Nilsson

Ridder. Foreldre: Faren må ha hett Nils, utover det er hans foreldre ikke kjent. Gift før 24.9.1430 med Elise Eskildsdatter (nevnt 1430–1483), datter av væpner Eskild Ågesen (nevnt 1440, død før 1465) og fru Elisabeth Jakobsdatter Hegle.

Olav Nilsson står som en av de dristigste og mest handlekraftige norske stormenn på 1400-tallet. Han ledet an i forsøkene på å begrense hanseatenes posisjon i Norge, et av tidens store stridsspørsmål i norsk politikk. De motstridende, til dels sene og ofte partiske kildene gjør det vanskelig å tegne et objektivt bilde av Olav. Den tradisjonelle oppfatningen av ham som en særdeles voldsom og egenrådig mann har i senere tid vært bestridt.

Vi vet intet sikkert om Olav Nilssons opphav, men mest sannsynlig var han fra Båhuslen. Våpenmerket, et væpnet ben, er ikke nok for å regne ham til slekten Skanke, da våpenmerket var utbredt i samtiden, blant annet i Båhuslen. Olav hadde trolig minst fem barn i ekteskapet med Elise Eskilsdatter av den skånske adelsslekten Hegle. Vi kjenner av navn Olav, Nils, Aksel og Magdalena. Han kjøpte 1448 jord i Auklanda (Ucklum) sogn i Båhuslen og 1450–51 Talgje i Ryfylke, som ble setegården hans.

Olav Nilsson kom til Island som kongens ombudsmann 1423. Under forsøk på å tøyle engelske fiskere og kjøpmenn som seilte dit i strid med norske handelssærretter, skal han ha endt som fange i England 1424–25. Han var en av kong Eriks kaperskippere i Østersjøen under krigen mot holsteinere og hansebyer 1426–32. Et frelsebrev (adelsbrev) han fikk 1430, gav ham hals- og håndsrett over leilendingene sine, visstnok det første kjente eksempel på slikt i Norden. Olav ble høvedsmann i Bergen, trolig senest høsten 1437 og iallfall fra juni 1439, da han dessuten titulerte seg hirdstjore på Island. Rundt 1440 fikk han også Ryfylke i len.

Olav møtte på det nordiske møtet i Kalmar sommeren 1441 og kan deretter ha forhandlet i København om å velge Christoffer av Bayern til norsk konge. Han satt i riksrådet senest fra 1442 og må ha blitt slått til ridder ved Christoffers norske kroning 2. juli samme år. 1444 ble han utnevnt til å lede en kongelig rettertingskommisjon for det nordafjelske Norge. Som medlem av Båhuskonføderasjonen februar 1449 støttet Olav under tronstriden 1448–50 opprinnelig Karl Knutsson. At Christian av Oldenburg i en norsk håndfesting garanterte riksrådets sentrale posisjon i riksstyret, var sammen med en realpolitisk vurdering trolig hovedgrunnen til at Olav og flertallet i føderasjonen gikk over til ham.

Olav var blant utstederne av riksrådets brev juli 1449 om at Christian 1 var tatt til norsk konge, men beseglet det ikke. Ved Christians kroning i Nidaros august 1450 var han med på å stadfeste denne hyllingen og underkjenne Karls norske kroning. Senere var han med på å inngå Bergenstraktaten om union mellom Norge og Danmark. Første halvår 1453 fordrev han to ganger ridderen Ørjan Karlsson, som hadde inntatt Trøndelag for Karl Knutsson.

Olav Nilsson markerte seg som besluttsom utøver av riksrådets politikk for å nekte hansekjøpmennene å handle direkte med norske produsenter og forbrukere til fortrengsel for innenlandske mellomhandlere, og for å tvinge dem og tyske håndverkere til å lyde norsk lov og øvrighet. Kjøpmennenes vintersitting skulle opphøre, og håndverkerne skulle yte militærtjeneste. Både Christoffer og Christian 1 brøt med denne politikken etter først å ha støttet den, fordi de ønsket hanseatisk støtte; Christoffer for å vinne Gotland, Christian for å vinne Sverige. Og riksrådet måtte slå retrett på flere punkter. Som riksråd, høvedsmann i Bergen og lensherre i Ryfylke holdt Olav likevel fast på den restriktive linjen overfor tyskerne, med aktiv tilslutning fra rådskollegaene broren Peter Nilsson og biskop Torleiv av Bergen. 1453 fikk kong Christian Nilssønnene til å forlike seg med hanseatene, og Olav mistet høvedsmannsposten.

April 1455 møtte Olav trolig kongen i København. I juli fikk han høvedsmannsposten tilbake. Hanseatiske kilder ser som årsak at Olav og hans krets hadde tatt kontroll over Älvsborg festning ved dagens Göteborg og overlatt den til Christian før felttoget mot Sverige. En annen grunn kan være at kongen ønsket det norske riksrådets støtte til krigen mot Sverige og en stadfesting av hanseatenes privilegier i Norge. Han oppnådde begge deler, og motytelsen kan ha vært å sette den håndfaste Olav på den viktigste forvaltningsposten i landet for å holde tyskerne i tømme.

1. september 1455, to dager etter ankomsten, ble Olav overfalt av tyskere på tinget i Bergen. Sammen med sønnen Nils, broren Peter og biskop Torleiv flyktet han til Munkeliv kloster, men de ble drept sammen med mange andre, i alt over 60, og klosteret brent. Senere røvet tyskerne kostbarheter som Olav og hustruen hadde deponert i Stavanger domkirke, og de plyndret Talgje. Til sitt forsvar hevdet de siden at Olav hadde drevet sjørøveri mot dem, noe som mangler belegg i samtidige kilder.

For å bevare et godt forhold til hansebyene unnlot Christian å forfølge saken. Olavs enke og barn opprettholdt imidlertid erstatningskrav i årtier. Flere av barna drev i perioder kaperkrig mot hanseatene. Det ufullstendige rettsoppgjøret ble utnyttet av riksrådet til å presse unionskongen og hanseatene, og av kong Hans for å svekke de sistnevnte. Olav Nilsson kom dermed til å spille en betydelig rolle i norsk og nordisk politikk også etter sin død.

Kilder og litteratur

  • DN, en rekke numre i bd. 1–3, 5–8, 10–11, 13, 15–16, 18 og 20
  • Diplomatarium Islandicum, bd. 4 nr. 381 og 626, København 1897
  • G. von der Ropp m.fl.: Hansarecesse von 1436–1471, bd. 1–3, Leipzig 1876–1892
  • Repertorium Diplomaticum Regni Danici Mediævalis, rk. 1 nr. 7061, 7558, 7733 og U548, rk. 2 nr. 2240, 2602, 4482, 4864, 5387 og 11601, København 1894–1912 og 1928–39
  • F. Bruns: Die lübecker Bergenfahrer und ihre Chronistik, Berlin 1900
  • NgL, rk. 2, bd 1–2, en rekke numre og tillegg
  • Svenskt Diplomatariums huvudkartotek över medeltidsbreven (nettutgave), nr. 23881, 26556, 26707, 28451 og 33735
  • W. Christensen: Unionskongerne og Hansestæderne 1439–1466, København 1895
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 10, 1949
  • L. Hamre: Norsk historie frå omlag år 1400, 1968
  • J. T. Larsen: Det norske riksråd 1434–50. Sammensetning og organisasjon, h.oppg. UiB, 1970
  • M. Skodvin: “Sjørøveri og kongemakt”, i O. Dahl m.fl. (red.): Makt og motiv. Et festskrift til Jens Arup Seip. 1905 – 11. oktober – 1975, 1975, s. 24–41
  • A. Nedkvitne: “Det norske riksrådet og utenlandske kjøpmenn 1440–1455”, i S. Supphellen (red.): Kongsmenn og krossmenn. Festskrift til Grethe Authén Blom, Trondheim 1992, s. 231–254

Portretter m.m.

  • Dokument med avtrykk av Olav Nilssons segl og gode tegninger finnes i RA; også beskrevet i Lübeckisches Urkundenbuch 1ste Abtheilung, Neunter Theil, 1451–1460, Lübeck 1893, s. 250

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.