Olav Meisdalshagen

Politiker og advokat. Foreldre: Snekker og småbruker Ole Knutson Meisdalshagen (1860–1924) og Marit Halvorsdotter Myren (f. 1867). Gift 21.12.1932 med sydame Magnhild Rolsdorph f. Fjørkenstad (f. 28.6.1897), datter av gårdbruker Ole Christian Fjørkenstad (1866–1946) og Lina Hermansdotter Ekeren (1868–1950).

Olav Meisdalshagen var en sentral arbeiderpartipolitiker på Stortinget i årene etter den annen verdenskrig. Han var både finans- og landbruksminister, men er kanskje mest kjent som en opposisjonell politiker både i økonomisk politikk og i forsvarssaker.

Meisdalshagen vokste opp i Valdres, der faren Ola Knutson kjøpte husmannsplassen Hagen under gården Meisdal i Skrautvål i Nord-Aurdal. Faren var mye borte på arbeid, mens moren stod for den religiøse oppdragelsen av barna. Meisdalshagen tok et vinterkurs på Valdres Folkehøyskole 1920–21 og landsgymnaset på Voss 1921–25. Der formet han sitt politiske grunnsyn og gikk inn i Arbeiderlaget sammen med bl.a. Klaus Sunnanå. Skolegangen ble muliggjort gjennom økonomisk støtte fra brødrene.

Etter examen artium 1925 reiste Meisdalshagen til Oslo og startet på jus-studiet. Han mente at det var som jurist han best kunne “hjelpe småkårsfolk til sin rett”. Selv om han formelt valgte å stå utenfor, påvirket likevel ideene fra Mot Dag ham sterkt i denne tiden.

Meisdalshagen følte hele livet en sterk tilknytning til hjemmemiljøet og distriktenes interesser. Han tok pause i studiene for å arbeide ved Oppland Arbeiderblads kontor i Valdres. Like viktig som skrivearbeidet var agitasjonen og dannelsen av partilag i distriktet. 1932 fullførte han studiet og åpnet egen advokatpraksis på Fagernes. Han kom 1931 inn i kommunestyret i Nord-Aurdal, og ved stortingsvalget 1933 ble han vararepresentant for Arbeiderpartiet. 1936–59 møtte han som fast representant.

Meisdalshagen var blant flertallet i Arbeiderpartiets stortingsgruppe som 1940 støttet de tyske kravene om avsettelse av kongen. Han var imidlertid en av de ytterst få fra dette flertallet som etter krigen ble gjenvalgt på Stortinget. Dette kan nok forklares med hans senere virke i motstandskampen som områdesjef for Milorg i Valdres, senere som en distriktsspesialist for Milorg i London.

Etter krigen markerte Meisdalshagen seg på Stortinget som kritiker av partiets nye økonomiske politikk og som en forkjemper for jord- og skogbrukets interesser. Han ble likevel finansminister 1947–51 etter ønske fra Gerhardsen og Tranmæl. Han var igjen statsråd 1955–56, denne gang landsbruksminister. 1952–59 var Meisdalshagen leder for Norges Kooperative Landsforening (NKL), noe som bl.a. styrket samarbeidet mellom NKL og partiet. I hans formannstid økte investeringene og omsetningen betraktelig.

Gjennom hele sitt politiske virke var Meisdalshagen NATO-skeptiker og sterkt kritisk til forsvarspolitikken. I regjeringen utviklet det seg et motsetningsforhold til forsvarsminister Jens Christian Hauge. På Stortinget ble han talerør for opposisjonen i forsvarsspørsmål, og det toppet seg 1953 med NATOs krav om økt verneplikt. Meisdalshagen var også en av de mest prominente personene i Arbeiderpartiet som sluttet seg til det såkalte “Påskeopprøret” 1958.

Etter et innlegg på Stortinget 1959 fikk Meisdalshagen et illebefinnende og ble bragt til sykehus, der han døde av hjerneblødning samme kveld. Han ble bare 56 år, men fikk likevel en lang periode på den sentrale politiske arena. Selv om han kunne markere sterk opposisjon, bøyde han seg alltid til slutt lojalt for partilinjen. Holdningene til ham var delte og spente fra stor sympati til sterk antipati mot “valdris”-en som aldri glemte sin bakgrunn.

Kilder og litteratur

  • HEH 1959
  • N. O. Bergheim: Olav Meisdalshagen,1982
  • Nordby, bd. 1, 1985
  • T. Pryser: Klassen og nasjonen (1935–46),bd. 4 av Arbeiderbevegelsens historie i Norge,1988
  • T. Bergh: Storhetstid (1945–65),bd. 5 av Arbeiderbevegelsens historie i Norge,1987
  • klipparkiv i Dagsavisen/Arb.bl. og AAB

Portretter m.m.

  • Maleri av Kolbjørn Juel Sørlie, 1962; NKL, Oslo
  • Relieff av Haldor Rusten, 1960; på minnestein på hytta på Osihaugen, Røssjøen, Skrautvål
  • Byste av Anne Raknes, 1967; på minnestatue i Jernbaneparken, Fagernes

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.