Olav Engelbrektsson

Erkebiskop. Foreldre var muligens Engelbrekt Gunnarsson (nevnt 1500) og Jorunn (nevnt 1500).

Olav Engelbrektsson var Norges siste erkebiskop fra 1523 til han flyktet fra landet 1537. Hans livsskjebnes tragiske dimensjoner savner sidestykke i norsk historie. Med hans nederlag for den danske kongemakten ble det indre norske selvstyret og den norske katolske kirken eliminert. Da han måtte rømme fra Norge, ble det innført et fremmedstyre som kom til å prege landet i all ettertid.

Vi har ingen sikker viten om Olavs opphav. Helt fra 1600-tallet har det vært gjort forsøk på å påvise hvem hans foreldre og slekt var. Den hypotese som har vunnet mest tiltro, ble fremsatt av Ludvig Daae, som argumenterte for at Olav var sønn av et ektepar fra Trondenes, Engelbrekt Gunnarsson og Jorunn. De besøkte Roma 1500 sammen med dekanen fra Trondheim, Sakse Gunnarsson, ifølge hypotesen Olavs farbror. Olav hadde en bror, Aslak, som 1533 var setesvein i Trondenes, og en bror, Gunnar, som var kannik i Oslo. Søstersønnen Gaute Taraldsson ble Olavs kansler etter 1533, og en annen nær slektning, Christoffer Trondsson, ble hans admiral. Sistnevnte var av sunnhordlandsk adel, mens Olav selv trolig stammet fra en storbondeslekt på Romerike. Han førte et adelsvåpen med tre liljer samlet om en rose. Det kan derfor ikke herske tvil om at hans slekt tilhørte den norske eliten og at den gjorde seg gjeldende flere steder i landet.

Olav ble immatrikulert ved universitetet i Rostock 1503 og var da prestevigd. Han oppholdt seg i Rostock til 1514 og tok der de akademiske gradene baccalaureus 1505 og magister artium 1507. Olav var i flere år forstander for det norske studentkollegium, Regentia Olavi, som erkestolen i Nidaros trolig eide, og samtidig synes han å ha vært lærer ved universitetet. Rostock var midtpunkt for en nordtysk humanisme med sterke nasjonale og historiske interesser, og Olav har trolig hørt forelesningene til Ulrich von Hutten, den lærde klassikeren og tysknasjonale opprøreren. Han ble også venn med de svenske brødrene Johannes og Olaus Magnus.

17. desember 1515 ble Olav med pavelig provisjon utnevnt til dekan i Nidaros. Dermed var han den fremste prelaten i bispedømmet etter erkebiskopen og ansvarlig for gudstjenestene i domkirken. 1519 redigerte han sammen med kantoren Peter Sigurdsson Missale Nidrosiense, en messebok som skulle gjelde for hele Norge, og en av de to første bøkene som ble trykt etter norsk oppdrag. Ifølge Oluf Kolsrud er den “med sin omhyggelige behandling av den latinske tekstform et ypperlig bevis for Olavs lærdom”. Olav stod på god fot med erkebiskop Erik Valkendorf og ble hans official, dvs. han ledet den kirkelige rettergangen i bispedømmet. Olav synes også å ha vært økonom og regnskapsfører for erkebiskopen. Da Valkendorf 1521 måtte rømme fra Christian 2s hardstyre, gikk stiftsstyret over til domkapitlet, der Olav var formann. Hans etterlatte regnskapsbøker og jordebok fra erkebispetiden og den store byggevirksomheten han da utfoldet i domkirken, erkebispegården og på Steinvikholm, røper at Olav var en dyktig og allsidig administrator. Hos ham merkes intet av det forfallet som store deler av den katolske kirke i Europa den gang var preget av.

Da nyheten kom om at Valkendorf var død i Roma, valgte domkapitlet 30. mai 1523 enstemmig Olav Engelbrektsson til ny erkebiskop. Olav drog straks til Roma, der han måtte vente på valget av en ny pave før han i desember 1523 ble providert og vigd av ham.

Under oppholdet i Roma traff Olav den tyske geografen Jacob Ziegler, som 1532 gav ut et geografisk arbeid om Skandinavia, Schondia, der han gjengav Olavs tanker og synsmåter i den historiske innledningen om Norge: Norge hadde vært et blomstrende rike. Men en gang da tronen stod ledig, hadde stormennene innført valgkongedømmet; det førte til innbyrdes strid, og dermed kom fremmede inn i riket og vant makten. Følgen var at landet nå lå under Danmark. Danskene nøyde seg ikke med å kreve de lovlige skattene, men skrapte sammen alle verdier og førte dem til Danmark og bygde sitt velde på folkets svakhet. Siden de dyder fyrsten som landsfader burde ha, var gått tapt, stod bare overmotet til herskeren igjen; han brukte vold til skade for folket. Ikke en gang byggverkene i byene kunne holdes ved lag. Innbyggerne hadde ikke lov til å holde folkeforsamlinger, og ingen våget å hevde sin mening eller sette noe i verk når han ikke visste om han hadde de andre med seg. I tillegg hadde Danmark fått kontroll over sjøfarten til og fra landet, slik at den stoppet opp hvis Norge fikk den danske kongen til fiende. Karakteristikkene var en treffende oppsummering av Christian 2s styre i Norge, og pessimismen var en like treffende profeti om Olav Engelbrektssons skjebne som den siste forkjemper for det indre selvstyret i Norge og den norske katolske kirken.

Det er usannsynlig at Olav ville ha blitt erkebiskop hvis en dansk unionskonge hadde hatt full kontroll med Norge. Men da erkesetet ble ledig 1523, hadde Christian 2 måttet rømme fra Danmark etter at den danske adelen hadde gjort opprør med hærhjelp fra Slesvig-Holstein. Den nye kongen, Frederik 1, var ennå ikke valgt til norsk konge av det norske riksrådet. Olav fulgte gammel sedvane da han under et opphold i Nederlandene på reisen til Roma 1523 hyllet Christian 2, som ennå var Norges konge. På hjemreisen til Norge var det blitt klart at Frederik 1 var den eneste reelle kandidaten som ny norsk konge, han var alt hyllet av de andre medlemmene av det norske riksrådet, og i april 1524 hyllet Olav ham i Flensburg, på betingelse av at kongen ville respektere Norges lov og kirkens privilegier.

På et møte i Bergen i august 1524 formulerte det norske riksrådet den håndfesting som Frederik 1 måtte godta for å bli valgt til norsk konge: Norge skulle ha en likeverdig status med Danmark, med indre selvstyre ved det norske riksrådet, og med samtykke fra rådet til skattlegging og viktige utenrikspolitiske vedtak; den norske loven og kirken skulle respekteres, norske arkivsaker skulle føres tilbake til Norge, og kongen skulle hjelpe til med å få tilbake alt Norge hadde mistet under tidligere konger. Dessuten inneholdt håndfestingen mange betingelser for å styrke adelige og geistlige standsprivilegier.

Historikerne har vært uenige om det var Vincens Lunge eller Olav Engelbrektsson som var hovedmannen bak politikken på bergensmøtet. Det norske rådets politikk ved dette tronskiftet lignet dets politikk ved tidligere tronskifter, og de nasjonale kravene var i pakt med Olav Engelbrektssons holdning. De var utformet på et møte han hadde hatt i mai med hamarbiskopen Mogens og andre stormenn fra Østlandet, mens han var på hjemvei fra Roma. De sikret seg på forhånd Frederiks samtykke til håndfestingen ved at biskop Mogens drog til Frederik 1 og førte forhandlinger med ham før bergensmøtet. Den uvørenhet som ble vist i gjennomføringen av politikken i tiden etter bergensmøtet, var det Vincens Lunge som stod for, slik han 1524–25 presset på for å sette igjennom krav fra Bergen om at Henrik Krummedike måtte bli fratatt alle sine norske len og at Olav Galle måtte få Akershus slott, begge deler i strid med kongens vilje. I Danmark ble Lunge oppfattet som drivkraften bak den utfordrende politikken, mens den norske erkebiskopen ble oppfattet som mer sindig.

Også Olav Engelbrektssons egen embetsførsel 1524–28 tyder på at han var tilhenger av en forsiktig linje. Olav konsentrerte seg mest om sine kirkelige oppgaver og styrket erkebiskopens maktbase ved å starte byggingen av Steinvikholm festning 1525. Han håpet nok at Lunges aksjonslinje skulle lykkes, men denne satte ham samtidig i forlegenhet ved at han ikke ventet på en avtalt felles rådspolitikk, men handlet på egen hånd, institusjonelt styrket ved å være kongens stattholder nordafjells. Det svekket Olavs posisjon som formann i riksrådet. Frederik 1 og det danske riksrådet må ha sett kontrasten mellom Lunges dristighet og de andres forsiktighet. Tidlig slo dessuten Lunge sprengkiler inn i det norske samholdet ved å føre en utfordrende godspolitikk med brodd mot andre adelsslekter. Og brev fra 1526 viser at Lunge da var blitt uvenner med biskopene i Bergen og Stavanger, bl.a. fordi Lunge sympatiserte med lutherdommen, noe som også fikk erkebiskopen til å mistro ham.

Sommeren 1525 kom erkebiskopen i en trengt stilling i forhold til svenskekongen Gustav Vasa. Da flyktet to svenske prelater til Trøndelag, den tidligere svenske kansler, biskopen i Västerås Peder Jakobsson Sunnanväder og mester Knut Eriksson, som Gustav hadde vraket som nyvalgt erkebiskop i Uppsala. Olav Engelbrektsson gav dem asyl, men ble utsatt for et intenst press fra Sverige for å få dem utlevert. Etter at Gustav Vasa gav dem fritt leide til å komme og svare for sine rette dommere, sendte Olav dem 1526 tilbake til Sverige. Der fikk kong Gustav dem dømt til døden og henrettet på vanærende vis i februar 1527.

I disse årene ble det ikke holdt riksrådsmøter, trolig av frykt for kapere på norskekysten, og riksrådene holdt i stedet kontakt ved brev. Erkebiskopen motsatte seg 1525–26 kongens ønske om å bli kronet i Konghelle, fordi det ikke var den rette kroningsbyen og fordi norskekysten ikke var trygg for kapervirksomhet. Kongens egenmektige valg av tid og sted for kroningen var i strid med håndfestingen; byen var under dansk kontroll og avskåret fra resten av Norge av en svensk okkupasjon i Viken. Olav innhentet samtykke fra de andre riksrådene for sin avvisning. Trolig kan det ha spilt inn at Olav samtidig fikk den første meldingen om Frederik 1s lutherske sinnelag. Kongen hadde tatt sikte på at Konghelle-møtet skulle være et felles dansk-norsk riksrådsmøte. Høsten 1526 innkalte han på meget kort varsel erkebiskopen, Vincens Lunge og Olav Galle til møte med kongen og det danske riksrådet i Odense – Lunge hevdet at han mottok innkallingen et par måneder etter at møtet fant sted. Innkallingen kan neppe ha vært alvorlig ment, men brukt for å gi inntrykk av mangel på norsk samarbeid.

I Odense planla Frederik 1 et kupp mot Akershus slott som ble gjennomført i mai 1527, da en dansk hær- og flåtestyrke presset Olav Galle til å gi fra seg festningen til dansken Mogens Gyldenstierne, med samtykke fra de sønnafjelske riksrådene med den danske oslobispen Hans Rev i spissen. Gyldenstiernes fetter Claus Bille fikk Båhus len. Olav Engelbrektsson reagerte realpolitisk og henvendte seg til Frederik 1 for å få stadfestet at han skulle få beholde sine len i Trøndelag – og det oppnådde han. Vincens Lunge distanserte seg høsten 1527 fra erkebiskopen; han utnyttet en skotsk klage (over at norske skip hadde tatt skotske skip i prise) til en skarp kritikk av Olavs orlogsskip, som han arresterte i Bergen.

Med kaperproblemene som grunngiving sendte kongen 1528 Vincens Lunges bror Ove Lunge til Bergen og Trondheim for å tale Vincens Lunge og Olav Engelbrektsson til rette. Disse kunne berolige med at kaperkonflikten med skottene alt var ordnet, mens Olav igjen motsatte seg en norsk kroning. Kongen ville nå ha den i Oslo, som han behersket militært. Erkebiskopen motsatte seg Oslo og krevde at kroningen skulle skje i Trondheim som tradisjonen tilsa – hans virkelige grunn var åpenbart frykt for å bli satt under et brutalt militært og politisk press i Oslo.

Vincens Lunge gav 1528 sterk støtte til en landflyktig svensk eventyrer, Daljunkeren, som hadde ledet et mislykket opprør mot Gustav Vasa. Erkebiskopen tok ikke del i Lunges og Ingerd Ottesdatters støtteaksjon, som førte til et nytt mislykket opprørsforsøk i Sverige. Men kong Gustav slo Olav Engelbrektsson i hartkorn med Lunge-familien og krevde at Frederik 1 skulle sette dem alle på plass, og det var et kjærkomment krav for den danske kongen.

I det etterfølgende oppgjøret fikk erkebiskopen unngjelde mest. Vincens Lunge måtte gi fra seg Bergenhus til dansken Eske Bille, som var fetter av lensherrene på Akershus og Båhus. Samtidig knyttet kongen Lunge til seg i troskap til den danske kronen, gav ham klostergods i Bergen og lot ham beholde len på Vestlandet og i Midt- og Nord-Norge. Dette var en tredobbel utfordring mot Olav Engelbrektsson, som også ble fratatt sine len i Trøndelag – de ble gitt til to holsteinske adelsmenn i Frederik 1s tjeneste. Disponeringen av klostergodset og trønderlenene var brudd på håndfestingen. Kongen informerte heller ikke erkebiskopen om sine disposisjoner. Olav måtte nøye seg med rykter og meldinger fra andre kilder om anslagene mot den norske kirken og det norske selvstyret. Det hersket ingen tvil om at Vincens Lunge hadde medvirket til det nye kuppet og at han brukte sin gjenvunne posisjon i Danmark til å sverte Olav.

Erkebiskopen svarte med å benytte sin feiderett til å gå til krig mot Vincens Lunge og hans svigermor Ingerd Ottesdatter våren 1529. Nord for Bergen var Olav militært overlegen både til lands og vanns, og hans tropper inntok alt gods og alle len som Lunge og Ingerd hadde. Overfor kongen markerte Olav seg ved å nekte å gi fra seg sine len i Trøndelag. Mange historikere har oppfattet dette som mislykkede tiltak, men det er i strid med kjensgjerningene: Erkebiskopen satte seg i respekt, og kongen gav opp å ta fra ham trønderlenene.

Regjeringskretsen i Danmark prøvde et nytt fremstøt sommeren 1529. Da ble kongens sønn, hertug Christian, sendt til Oslo i spissen for en dansk adelsdelegasjon med 14 skip og 1500 mann for å møte medlemmene av det norske riksrådet. Olav Engelbrektsson holdt seg borte fra møtet, det samme gjorde de andre biskopene bortsett fra Hans Rev i Oslo – trolig har særlig Olav og hamarbiskopen fryktet at de skulle bli tvunget til underkastelse. De hadde grunn til å frykte; hertug Christian var militant lutheraner, og under oslooppholdet tømte hans menn om natten Mariakirken for dens klenodier i en aksjon som virket utfordrende selv på de danske adelsmennene.

Høsten 1529 tok Olav Engelbrektsson kontakt med den tysk-romerske keiser Karl 5 for å starte sonderinger om denne ville støtte ekskong Christian 2 i en gjenerobring av Norge. Det varte to år før habsburgerne og Christian 2 klarte å gjennomføre planene om et felttog i nord, Christian hadde da konvertert fra lutherdommen tilbake til katolisismen og forsikret at han ville styre i samsvar med gammel lov. I mellomtiden gjennomførte Olav Engelbrektsson et dobbeltspill. Utad bestrebet han seg på å vise sin lojalitet overfor Frederik 1, bl.a. ved å forlike seg med Vincens Lunge 1530. I hemmelighet ble kontaktene med habsburgerne og Christian 2 ført videre, og Olav bygde opp sine egne militære ressurser. Sommeren 1531 kom den tidligere svenske erkebiskopen Gustav Trolle til Norge for å bringe invasjonsforberedelsene videre, bl.a. gjennom å skaffe økonomisk støtte fra de norske prelatene. Olav utførte en stadig mer halsbrekkende balansegang. Han unnslo seg for å dra til et møte med kongen og det danske riksrådet i Danmark sommeren 1531, begrunnet med den store brannen i Nidarosdomen 5. mai 1531. Han mottok Gustav Trolle og informerte Eske Bille om det for ikke å vekke mistanke om konspirasjon med kongens fiender. Lensherren på Akershus opplevde samtidig at folket over hele Østlandet var aldeles opprørske mot ham da de fikk høre at erkebiskopen snart ville få militærhjelp.

Christian 2 gjorde høsten og vinteren 1531–32 et forsøk på å gjenerobre sin kongemakt ved en invasjon i Norge, men klarte ikke å ta Akershus og Båhus festninger. Da Frederik 1 sendte en stor hær til Oslofjorden, endte det med at Christian 2 ble med den tilbake. Det var blitt avtalt at han skulle få forhandle med Frederik 1, men i stedet ble han satt i fengsel.

I Norge var det viktigste resultatet av det mislykkede felttoget at Olav Engelbrektsson ble blottstilt, mens Christian 2 viste seg upålitelig og udugelig. Sammen med de sønnafjelske riksrådene hyllet Olav Christian og gav ham økonomisk støtte. De gikk også med på å godta Christians sønn Hans som Norges arvekonge. Erkebiskopens bidrag til krigen var at han igjen slo til mot Vincens Lunges og Ingerd Ottesdatters len og eiendommer fra Sunnmøre og nordover. Eske Bille på Bergenhus sørget for at resten av Vestlandet ikke falt for styrker som Christian 2 sendte vestover. Bille fikk forsterkninger fra Danmark og sendte sine styrker helt til Trondheim, der de i juni 1532 brente erkebispegården og brannskattet byen.

Rettsoppgjøret etter fengslingen av Christian 2 ble igjen preget av realpolitikk. Frederik 1 hadde ikke råd til fortsatt å bruke sin hær i Norge, men han hadde nå makt til å presse de norske riksråder og prelater som hadde støttet Christian 2, til å hylle ham på nytt som Norges konge og til å betale bøter for frafallet; Olav måtte også bøte til Vincens Lunge og Ingerd Ottesdatter. Erkebiskopen rettferdiggjorde overfor Frederik 1s utsendinger i Trondheim sitt frafall fra Frederik med kongens mange brudd på håndfestingen. I motsetning til biskopene i Oslo og Hamar lot han seg ikke presse til å love å velge den konge som det danske riksrådet ville velge ved neste kongevalg. Og da kongen innkalte til et felles dansk-norsk riksrådsmøte i Danmark 1533, valgte Olav igjen å utebli og grunngav det med at han var blitt innkalt med for kort varsel.

Frederik 1s død 1533 styrket i første omgang erkebiskopen. Suvereniteten over Norge gikk tilbake til det norske riksrådet, der han var leder. Katolikkene i det danske riksrådet vegret seg for å velge hertug Christian til ny dansk konge og utsatte kongevalget til 1534. Det danske rådet berammet ensidig tidspunktet for et felles dansk-norsk valgmøte i Danmark; katolikkene håpet å kunne velge Christians yngre bror, Hans, som ble oppdratt katolsk. Olav Engelbrektsson innkalte til et norsk riksmøte som ble holdt i Bud i Romsdalen i august 1533, med alle riksrådene, andre adelsmenn, hovedlensherrer, lagmenn og representanter for borgere og bønder.

Selv om flere meldte avbud, særlig fra Østlandet, var riksmøtet i Bud det største riksmøtet i Norge på lange tider: De som er uttrykkelig nevnt i bevarte dokumenter, er 9 riksråder (inkludert fire biskoper), fire lagmenn og 27 lavadelsmenn, foruten anonyme borgere og bønder. To av riksrådene var nyopptatte, nemlig Eske og Claus Bille, som også satt i det danske riksrådet; de var katolsksinnet. I sin forberedelse til riksmøtet satte Olav opp en momentliste der krenkelsene av det norske riket og den norske kirken ble regnet opp, og det ble tatt til orde for praktiske reformtiltak i økonomi, forsvar og skolevesen. Mest interessant er det at Olav ville gjenoppvekke den gamle folkevæpningen. Riksmøtet gav erkebiskopen en sentral plass i styret av Norge i interregnet, traff forberedelser til det dansk-norske valgmøtet, la Færøyene under Bergenhus (Frederik 1 hadde gitt øyene til to kjøpmenn i Hamburg) og opptrådte som domsstol. Tre uker senere ble det holdt riksrådsmøte i Oslo, som bl.a. traff vedtak om styret på Island.

Olav Engelbrektsson drog ikke til det berammede dansk-norske møtet sommeren 1534, trolig fordi han fikk vite at Grevefeiden var brutt ut i Danmark. Han oppholdt seg lenge i Bergen og ledet møter i den nordafjelske riksrådsavdelingen og med lagmenn og lavadelsmenn som var i byen. Olav utstedte en fullmakt til de riksråder som reiste til det dansk-norske valgmøtet i Danmark; den understreket kravet om full likestilling for Norge og respekt for kirken. Grevefeiden i Danmark førte til at det ikke ble noe av valgmøtet. I stedet ble det en to år lang krig, der katolikkenes kongekandidat falt ut fordi de ikke kunne stille en hær, og det ble et oppgjør mellom to lutherske kandidater. København, Malmø og Lübeck startet krigen med den fengslede Christian 2 som sin kandidat og med grev Christoffer av Oldenborg som sin hærfører; han utløste store bondeopprør i Danmark til fordel for seg. Adelen i Slesvig-Holstein og Danmark samlet seg da om hertug Christian, som alt under krigen ble hyllet som Christian 3. Hans hær erobret hele Danmark; København falt etter et års beleiring i august 1536.

I Norge gikk Olav Engelbrektsson inn for en nøytralitetslinje under Grevefeiden, men han ble stadig hardere presset. Han synes å ha vært innstilt på å velge Christian 3 mot forsikringer om at han ville respektere den norske loven og den norske kirken. Han prøvde desperat å få sine riksrådskolleger med på en felles holdning, men Vincens Lunge og de andre danske makthaverne i sør torpederte alle slike forsøk. De danske lensherrene på festningene i Sør-Norge behersket Østlandet og Vestlandet militært. De tok parti for Christian 3 og forlangte at nordmennene også skulle gjøre det. Dessuten fikk Christian 3 støtte fra sin svoger Gustav Vasa. Som lensherre på Akershus forsterket Vincens Lunge våren 1535 presset mot erkebiskopen. Delvis ved tvang fikk han sine rådskolleger sønnafjells til å gå med på å velge Christian 3 til norsk konge og siden å kreve at hele riksrådet skulle slutte seg til dette valget. Olav innkalte til et norsk riksmøte i Trondheim i mai 1535, men de sønnafjelske herrene sørget for at møtet ble lammet ved å utebli, og dessuten forbød de utsendinger fra Østlandet å dra dit under trusler om strenge straffer. Da hjalp det ikke at det kom adelsmenn og representanter for borgere og bønder fra resten av Norge til riksmøtet, de kunne ikke utrette noe uten de sønnafjelske riksrådene.

Vincens Lunge og de sønnafjelske riksrådene unnskyldte sin møteboikott ved å beskylde erkebiskopen for å se gjennom fingrene med at Lunges svoger Niels Lykke hadde fått barn med sin svigerinne Lucie Nilsdatter. Lunge rettet voldsomme beskyldninger mot Olav Engelbrektsson for å tillate enkemannen Lykkes dødssynd, enda det var mulig å dispensere fra den dødsstraffen som kirkeretten fastsatte for incest. De sønnafjelske riksrådene forlangte at Lykke skulle straffes med døden, og like før jul 1535 fullbyrdet Olav dødsdommen.

Høsten 1535 sendte Olav brev til fem sentrale danske riksråder om at han ville medvirke til et norsk valg av Christian 3 så snart det kunne skje ved et samlet riksrådsvalg, samtidig underrettet han Vincens Lunge og oslobispen Hans Rev om det samme. Lunge sørget for at brevene til Danmark ble stoppet i Oslo, samtidig som han intensiverte sin svertekampanje mot Olav overfor danskene. Christian 3 hadde nå et sterkt behov for skattepenger fra Norge, derfor sendte han i desember 1535 Claus Bille som sin utsending til Trondheim med krav om felles norsk riksrådshylling og skattebevilgning. Rådsherrene på Østlandet måtte da følge med til Trondheim.

I denne situasjonen øynet Olav Engelbrektsson en ny sjanse for et katolsk alternativ til Christian 3. Han korresponderte med keiser Karl 5 og grev Friedrich av Pfalz, som var gift med Christian 2s datter Dorothea. Keiseren skrev til Olav at han ville støtte pfalzgreven som kandidat til den norske kronen, og Olav ble forespeilet konkrete planer om å oppnå dette. Da Claus Bille og rådsherrene fra Østlandet kom til Trondheim julen 1535, ble erkebiskopen tvunget til å fremskynde sitt linjevalg. Under forhandlingene med sine rådskolleger måtte han gå med på felles valg av Christian 3 og utskriving av skatt til ham. Men 3. januar 1536 holdt han møte med embetsmenn, geistlige, borgere og bønder fra Trøndelag. Her rettet han anklager om svik mot de verdslige, danskfødte sønnafjelske riksrådene med Lunge som leder. Fra møtet drog så en skare menn til herberget der riksrådene bodde, drepte Vincens Lunge og fengslet Claus Bille og biskopene Hans Rev og Mogens. Da Eske Bille kort tid etter kom til Trondheim, ble han fengslet sammen med de andre på Tautra.

Fire dager etter ble det satt opp et brev på Frostating der trønderne oppfordret innbyggerne i Bergen om hjelp til å straffe dem som aktet å ødelegge Norges rikes friheter og den menige allmuens velferd. Lignende brev ble også sendt til andre steder i Norge. Erkebiskopen ledet disse tiltakene, og han sendte væpnede menn til Oslo og Bergen for å avskjære fiendens forsyningslinjer og etablere brohoder for en ventet invasjonsstyrke fra Nederlandene. Ifølge lensherren Erik Gyldenstierne på Akershus sluttet bønder og byfolk over hele Østlandet opp om Olav og var opprørske mot det danske styret. Men Olavs militære styrker strakk ikke til for å ta Akershus og Bergenhus, tvert imot, de profesjonelle soldatene der rykket ut og tilføyde dem nederlag.

Igjen måtte Olav Engelbrektsson legge om kursen. I april frigav han fangene på Tautra mot løfter om at slottsherrene ville holde festningene til erkebiskopen og det norske riksrådets hånd. Dessuten lovet Olav å anerkjenne Christian 3 som norsk konge mot å få fullt amnesti. Eske Bille oppfordret i månedene som fulgte Christian 3 til å forsone seg med Olav, men etter at kongen i august hadde erobret København, lot han arrestere de danske biskopene, og et tallmessig svekket dansk riksråd aksepterte en fullstendig reformasjon i en kongelig ledet statskirke. For Norges del vedtok kongen og det danske rådet 30. oktober 1536 at Norge ikke lenger skulle være et eget kongerike, men en del av Danmarks rike slik som Jylland, Fyn, Sjælland og Skåne (Norgesparagrafen i Christian 3s danske håndfesting). Dette ble begrunnet med at Norge var for svakt til å underholde sin egen konge og at flertallet av det norske riksrådet med Olav Engelbrektsson i spissen to ganger hadde falt fra Danmarks rike. Dermed var Norges og Olavs skjebne beseglet.

Høsten 1536 sendte Christian 3 soldater til Akershus og Bergenhus. Det siste året Olav Engelbrektsson var i Norge, hadde han fast tilhold på Steinvikholm. Etter press fra nederlandske handels- og sjøfartsinteresser oppgav Karl 5 planene om en militær intervensjon i Norden, og 1. februar 1537 inngikk han en våpenstillstandsavtale med Christian 3. Den eneste hjelpen Olav fikk fra keiseren, var to store og et lite skip fra den keiserlige flåten. 21. november 1536 skrev Olav til regenten i Nederlandene, Karl 5s søster dronning Maria av Ungarn, at han og den beste delen av landsfolket hadde ventet på at pfalzgreven skulle komme. Han hadde ikke kunnet la sine undergivne bli skuffet, men hadde levd sammen med dem med smilende ro og tvunget seg til å bære sorg og motgang for seg selv, mens han håpet på hjelpen. Han kjente det tungt å skilles fra sitt folk som han hadde levd gode og fredelige dager med og nå måtte ta slik sorg og motgang for.

Januar–februar 1537 sendte Eske Bille styrker til Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre; de herjet blant Olavs setesveiner og prester og krevde inn store brannskatter. April 1537 sendte Christian 3 en flåte med soldater til Norge; den skulle nedkjempe Olav Engelbrektssons motstand. Christian 3s holdning denne våren var klar: Han skrev at han heller ville ha et øde land enn et ulydig land. I slutten av mars sendt Eske Bille styrker nordover igjen, denne gang skulle de til Trøndelag.

Olav Engelbrektsson ventet i det lengste med å flykte. Trolig straks før han drog i landflyktighet, utførte han sin siste kirkelige handling da han vigde den nye biskopen til Skålholt på Island. Olav forlot Trondheim 1. påskedag 1537 med en flåte der over 60 av hans nærmeste menn fulgte ham, Olav befant seg visstnok på skipet Kristoffer (Kristus-bæreren). Han tok med seg sitt arkiv, penger, kirkelige kostbarheter og kroningsutstyr. Idet han drog, sendte han et brev til Eske Bille og klaget over den voldsomme fremferden til Billes soldater på Møre og i Romsdal. Olav ville nå søke seg en vennligere og fredeligere nabo for at folket i hele erkestiftet ikke skulle lide samme skjebne.

De av hans menn som ikke stod ham fullt så nær, etterlot han på Steinvikholm, der de holdt stand i noen uker mot Eske Billes tropper. Flåten med hæren fra Danmark kom frem i slutten av mai. Deler av troppestyrkene spredte seg langs kysten og drev inn veldige bøter for “forræderi” i hele erkestiftet (Midt- og Nord-Norge), særlig ble prester og setesveiner utplyndret. Resten av hæren gikk mot sør over Dovre ned til Opplandene, der de i juni fanget biskop Mogens på Hamar. Bispestolen i Bergen stod tom etter dødsfall, om høsten ble biskop Hoskuld i Stavanger fanget og døde i fangenskap i Bergen kort tid etter. Mogens døde som statsfange i Danmark 1542.

Olav Engelbrektsson kom til Nederlandene ca. 1. mai 1537. Han ble godt mottatt av regjeringen der og ble tilvist oppholdssted i byen Lier, der han fortsatt hadde hos seg et tjuetall personer. Olav døde 6. februar 1538 og ble gravlagt ved høyalteret i domkirken i Lier. Olavs arkiv kom til pfalzgreven i Heidelberg, senere til det bayerske riksarkivet i München, der professor Gregers Fougner Lundh lyktes å få det utlevert til Norge 1830.

Seierherrenes historikere gav i flere hundre år Olav Engelbrektsson et dårlig ettermæle som en upålitelig og intrigant prelat. Selv etter 1814 ble han lenge uglesett av luthersksinnede historikere, og flere nasjonalsinnede historikere bebreidet ham for å ha ofret Norges interesser på kirkens alter. Absalon Taranger (1917), Sverre Steen (1935) og Lars Hamre (1998) har på grunnlag av det store kildematerialet påvist at dette var en urimelig kritikk. Kildene viser at Olav i alle faser av striden var sterkt engasjert for både Norges og kirkens sak, derfor prøvde han 1533–35 også å mobilisere folket ved å innkalle til riksmøter. I ettertid kan vi se at hans motstandere var så sterke at han ikke hadde sjanser til å vinne den forsvarskampen han førte. Men Olav Engelbrektsson var utvilsomt en rikt utrustet mann med en sterk karakter som tålte mye motgang: “Norges pryd” kalte Vincens Lunge ham den gang de var venner.

I Trøndelag ble Olav-navnet enda mer populært i generasjonene etter 1537; folkestemningen var for de saker Olav kjempet for, og de danske makthaverne kjente til nordmennenes holdninger. Det har trolig bidratt til at de førte en forsiktigere norgespolitikk enn norgesparagrafen hadde lagt opp til, men den norske eliten som Olav hadde ledet så utholdende, ble nå skjøvet vekk fra alle maktposisjoner.

Verker

  • Olav Engelbrektssøns Jordebog, utg. 1926
  • Olav Engelbriktssøns rekneskapsbøker, utg. 1936
  • Münchensamlingen, arkivsaker etter Olav Engelbrektsson i RA

Kilder og litteratur

  • J. Ziegler: Schondia, 1532, utg. i Geografiska Sectionens Tidsskrift, I 2, 1878
  • Olav Engelbrektssøns Jordebog
  • Olav Engelbriktssøns rekneskapsbøker
  • DN
  • C. Paludan-Müller: Grevens Feide, bd. 2, København 1854
  • R. Keyser: Den norske Kirkes Historie under Katholisismen, bd. 2, 1858
  • A. Heise: Kristiern II i Norge og hans Fængsling, København 1872
  • L. Daae: “Fru Inger Ottesdatter og hendes Døtre”, i HT, bd. 3, 1875, s. 224–366
  • Y. Nielsen: Det norske Rigsraad, 1880
  • L. Daae: En krønike om Erkebiskopperne i Nidaros, Trondheim 1897
  • d.s.: “Nogle Bidrag til Erkebiskop Olaf Engelbrektssøns Historie”, i HT, bd. 19, 1907, s. 283–298
  • E. Sars: Udsigt over den norske Historie, i Samlede Værker, bd. 2, Kristiania/København 1912
  • A. Taranger: Norges historie, bd. 3, del 2, 1917
  • E. Bull: Vincens Lunge, 1917
  • M. Birkeland: “Bidrag til Norges Historie i det 16. Aarhundrede”, i Historiske Skrifter, bd. 2, 1922
  • O. A. Johnsen: Noregsveldets undergang, 1924
  • S. Steen i NFLH, bd. 4, 1935
  • A. Bergsgård: biografi i NBL1, bd. 10, 1949
  • H. Koht: Vincens Lunge contra Henrik Krummedige, 1950
  • d.s.: Olav Engelbriktsson og sjølvstendetapet 1537, 1951
  • T. Lysaker: “Erkebiskop Olav Engelbrektssons bakgrunn”, i DKNVS Skrifter 1961, nr. 3
  • E. Albrectsen: Danmark-Norge 1380–1814, bd. 1, 1997
  • L. Hamre: Norsk politisk historie 1513–1537, 1998
  • Ø. Rian: Maktens historie i dansketiden, 2003
  • L. Råna: “... ei gåte i norsk politikk”. En studie av synet på erkebiskop Olav Engelbrektsson i norsk historieforskning, h.oppg. UiB, Bergen 2003

Portretter m.m.

  • Olav Engelbrektssons segl; gjengitt i S. Supphellen: Innvandrernes by, bd. 2 av Trondheims historie, 1997, s. 9
  • Bronseplakett av Marit Wiklund, 2003; i St. Gummarus-kirken i Lier, Belgia

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.