Olav Brunvand

Pressemann. Foreldre: Snekkermester Olav Brunvand (1878–1944) og Anna Olsen (1878–1952). Gift 1936 med Åsta Bergliot Strømme (17.4.1915–3.6.1988), datter av underoffiser Notto Strømme (1875–1919) og hustru Emma.

Olav Brunvand var redaktør i Arbeidernes Pressekontor 1949–52 og 1954–78 og statssekretær i Forsvarsdepartementet 1952–54. Som redaktør var han en slagferdig polemiker og dessuten en spontan og vittig kåsør.

Brunvand vokste opp i et hjem der foreldrene var levende opptatt av politikk og samfunnsliv. Faren var en av de ledende sosialdemokratene i Kristiansand. Han tok avstand fra de revolusjonære ideene som preget arbeiderbevegelsen i 1920-årene. Men sønnen ble revet med av de radikale strømningene. Han ble en pågående aktivist på venstresiden, og han fikk bl.a. en dom på 24 dager for antimilitær propaganda.

Faren ville at sønnen skulle følge i hans fotspor og bli møbelsnekker og møbelhandler. Derfor fikk han både handelsgymnasium og teknisk aftenskole. Men det var politikken og journalistikken som snart slukte junior. 1935 ble han journalist i Sørlandet, der den radikale Olav Scheflo ble en inspirerende sjef og læremester. 1939 havnet han så i Bergens Arbeiderblad. Da tyskerne kom og stoppet avisen, ble Olav Brunvand med i motstandsbevegelsen fra første dag. Men 1941 ble han tatt av Gestapo og dømt til tolv års fengsel. I sin bok Smil og tårer i tukthus har han gitt oss en gripende skildring av fangelivet midt i bomberegnet i Hamburg.

Da krigen endelig var over, kom han tilbake til sin gamle avis i Bergen, der han var redaksjonssekretær i fire år. I disse årene var han også medlem av bystyret og formannskapet i byen. Men 1949 kom han til Oslo og ble sjef for Arbeidernes Pressekontor for resten av sitt yrkesaktive liv. Og han ble en meget skrivende redaktør. I over et kvart hundreår fant vi stadig hans politiske kommentarer i arbeideravisene rundt om i landet. Han var en slagferdig polemiker – ofte med sterke og kompromissløse meninger. Med sin enkle og drivende stil var han en meget dyktig politisk advokat for Arbeiderpartiet. Han ble ofte betegnet som landets største meningsgrossist. Men han var en tolerant kriger som fikk venner i mange leirer.

Også i sin muntlige form var Olav Brunvand et verbalt talent. Han var ryddig og poengtert i sin tale. Men samtidig kunne han ofte glitre til som en spontan og vittig kåsør. Derfor havnet han i flere offentlige ombud. I 1960-årene var han medlem av Oslo skolestyre, der han til slutt endte i formannsstolen. Samtidig var han et meget aktivt medlem av Kringkastingsrådet, og i mange år satt han i hovedstyret i Norsk presseforbund og i Pressens faglige utvalg.

Med sine erfaringer fra krigsårene gikk Brunvand sterkt inn for norsk medlemskap i NATO, og i starten av 1950-årene var han statssekretær i Forsvarsdepartementet i et par år. På et debattmøte ble hans antimilitære fortid trukket frem, og det ble reist tvil om hans forsvarspolitiske troverdighet. Svaret kom prompte fra hans munn: “Jeg er virkelig stolt av de fire ukene på vann og brød. For den dommen fikk jeg da Vidkun Quisling var forsvarsminister i landet”. Dette svaret er ganske typisk for Olav Brunvands offensive debattform.

Verker

  • Smil og tårer i tukthus, 1968
  • Fra samspill til sammenbrudd, 1973
  • Det var en gang... Glimt fra det året det Norske arbeiderparti ble stiftet, 1977

Kilder og litteratur

  • O. Brundvand: Smil og tårer i tukthus, 1968
  • E. Gerhardsen, T. Bratteli og R. Steen (red.): Olav Brunvand i glede og i strid,1977
  • Pressefolk,1979
  • HEH 1984
  • samtale med sønnen Per Brunvand

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.