Olav 3 Haraldsson Kyrre

Konge. Foreldre: Kong Harald 3 Hardråde (1015–66) og Tora Torbergsdatter (f. 1024). Gift med Ingerid Svendsdatter, datter av den danske kongen Svend Estridsen (ca. 1020–1076); frilleforhold til Tora Arnesdatter. Datterdatters sønn av Erling Skjalgsson (død 1027); nevø (halvbrors sønn) av kong Olav 2 Haraldsson den hellige (995–1030); bror av kong Magnus 2 Haraldsson (1049–1069); far til kong Magnus 3 Olavsson Berrføtt (1073–1103); farbror til kong Håkon Magnusson Toresfostre (1069–95).

Under Olav Kyrres regjering fant det sted en nasjonal konsolidering av det norske kongedømmet. Frem til 1030-årene hadde danske konger gang på gang prøvd å gjøre seg gjeldende også i Norge. Etter 1040 hadde de norske kongene Magnus den gode og Harald Hardråde, Olavs umiddelbare forgjengere på tronen, forsøkt å hevde den norske kongens makt i Danmark. Begge deler innebar at Danmark og Norge på mange måter fremdeles utgjorde én politisk sfære. Dette endret seg under Olav. Han gav avkall på enhver offensiv i utenrikspolitikken og trygget isteden Norge som eget rike gjennom avtaler og ekteskapsforbindelser. Innenlands la han vekt på å bygge ut kirkeorganisasjonen og modernisere kongedømmet. Det siste førte bl.a. til omorganisering av hirden og til tiltak for at viktige byer, særlig Bergen, skulle kunne fungere bedre som kongelig residens og som bispesete. Olavs fredelige regjering gav ham tilnavnet kyrri, den rolige; et annet tilnavn var bóndi (bonde).

Men det at Olavs regjering var så fredelig, førte samtidig til at hirdskaldene, som fortrinnsvis diktet om krigerske bedrifter, fant lite stoff til kvadene sine. Det igjen fikk følger for sagatradisjonen om Olav, som er uvanlig mager. Snorre har ikke mer å si om hans 26-årige regjering enn at det blir et par trykksider, mens de 10 etterfølgende årene til sønnen Magnus Berrføtt vies en omtale av mange ganger dette omfanget.

Det første sagaene beretter om Olav, er at han sammen med sin eldre bror Magnus var med faren Harald Hardråde i slaget ved Niså i Halland 1062; men ingen av skaldekvadene bekrefter dette. Derimot er det på det rene at han i 16-årsalderen var med faren til England 1066. Under slaget ved Stamford Bridge 25. september oppholdt han seg imidlertid ved skipene og deltok ikke i selve kamphandlingene. Etter nederlaget seilte han og restene av den norske angrepsstyrken tilbake til Orknøyene, hvor de overvintret. Returen til Norge skjedde sommeren 1067.

Ved tilbakekomsten ble Olav tatt til konge ved siden av broren Magnus, som var blitt konge året før da krigstoget til England ble innledet. Visstnok fikk Olav et særlig ansvar for Viken (kystområdene i Sørøst-Norge), mens Magnus satt med områdene lenger nord og vest. Samkongedømmet varte imidlertid bare til 1069, da Magnus døde av sykdom.

Det alvorlige nederlaget Harald Hardråde og nordmennene hadde lidd 1066, fristet den danske kongen, Svend Estridsen, til å forberede et angrep på Norge. Svend følte seg ikke lenger bundet av våpenhvileavtalen som var inngått med Harald Hardråde 1064, siden den bare skulle ha gyldighet for de to kongenes egen levetid. Det ble imidlertid ikke noe av angrepet. Olav og Magnus mobiliserte den norske leidangsflåten til forsvar, og Svend bestemte seg isteden for å satse på fremtidige muligheter i England. Der var det betydelig uro i områdene i nord, som hadde en omfattende dansk bosetning. Med slike planer hadde Svend fordel av å ha ryggen fri hjemme, og han og de to norske kongene sluttet en varig fred 1068. Olav ektet samtidig Svends datter Ingerid, og litt senere ble Olavs halvsøster gift med Svends sønn Oluf, som senere ble dansk konge. Selv om det ikke ble noe av Svends angrep på England heller, bestod freden mellom Danmark og Norge.

Som konge brøt Olav med farens linje også i forholdet til kirken. Harald Hardråde hadde viklet seg inn i en vedvarende konflikt med erkebiskopen av Hamburg/Bremen om erkebiskopens myndighet over den norske kirken. Olav anerkjente denne myndigheten fullt ut. Politiske hensyn kan være en tilstrekkelig forklaring på den forsonlige holdningen. Men i tillegg hadde nok en oppriktig fromhet hos kongen sin betydning. En engelsk forfatter, Simeon av Durham, gjengir beretningen til en engelsk prior som besøkte Olav omkring 1070. Han kunne fortelle at kongen hadde lært seg å lese – dvs. lese latin – og at han satte pris på å assistere ved gudstjenesten.

Det er bevart et brev pave Gregor 7 sendte til Olav Kyrre som norsk konge 1078. I brevet ber paven kongen om å sende “unge og ættstore menn” fra Norge til Vatikanet slik at de kan få opplæring som kirkeledere. Samtidig formaner paven innstendig den norske kongen om ikke å støtte brødrene til den danske kongen Harald Hen, som ville bli brorens medkonger, og som etter det paven visste hadde vendt seg til den norske kongen om støtte. Olav fulgte pavens oppfordring på dette punktet, mens vi ikke kan se at planen om opplæring av nordmenn ved pavehoffet ble satt ut i livet.

Olav var opptatt av kirkeorganisasjonen. Frem til hans tid hadde biskopene utgjort en del av kongens hird og reist med ham rundt i landet for å ta seg av de kirkelige anliggendene mens kongen besørget verdslige saker. Så sent som i 1070-årene betoner Adam av Bremen denne mangelen på fasthet i ordningen av de norske bispedømmene. Men ikke lenge etter må det ha skjedd en forandring. Det ble opprettet bispedømmer med faste grenser, svarende til lagdømmene Frostatingslagen, Gulatingslagen og Borgartingslagen–Eidsivatingslagen. Biskopene fikk fast residens i Oslo, Nidaros og Bergen (reell residens, med Selja som offisielt bispesete til 1170). Videre tok kongen initiativ til bygging av biskopskirker (“Kristkirker”) i Bergen og Nidaros; begge var steinkirker. Omtrent samtidig (eller noe senere) ble også de første benediktinerklostrene grunnlagt ved bispesetene for å styrke de geistlige miljøene rundt biskopene.

Mye tyder på at det var under Olavs regjering man begynte å skriftfeste landskapslovene i større omfang. Om kongen var direkte involvert i et slikt tiltak, kan derimot være mer usikkert. En viss modernisering av hirden, så den mer fikk et hoffpreg, blir også gjerne knyttet til Olavs navn. Det var kanskje under ham at det ble opprettet en ny og høyere rangklasse i hirden, de såkalte skutilsveinene. Navnet hadde sammenheng med et angelsaksisk ord for “fat”, og skutilsveinene, ledet av en drottsete, fikk ansvar for kongens “sivile” husholdning, bl.a. oppvartningen ved kongens bord. Videre skal Olav ha innredet kongehallen på en ny måte og innført den skikken at gulvet ble strødd både sommer og vinter. Sagaene forteller også at han regulerte størrelsen på hirden.

Sagaene tegner et konvensjonelt bilde av Olav Kyrres gode utseende så vel som av hans vennlighet og høviske væremåte – dette åpenbart for å nedtone at han også hadde visse mangler som konge. Han skal særlig ha vært fåmælt og talte nødig til forsamlinger. Derfor lot han gjerne sin fremste rådgiver, engelskmannen Skule (som hadde fulgt med nordmennene på tilbaketoget fra England 1066), opptre som talsmann på tingsamlinger og hirdmøter.

Olav Kyrre døde av sykdom høsten 1093 og ble etterfulgt som konge av sønnen Magnus Berrføtt. Liket ble ført til Nidaros og gravlagt i Kristkirken, hvor også farbroren Olav den helliges lik befant seg.

Kilder og litteratur

  • HKr.
  • NFH, bd. 2
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 10, 1949
  • E. Vandvik: Latinske dokument til norsk historie fram til år 1204, 1959
  • P. Sveaas Andersen: Samlingen av Norge og kristningen av landet 800–1130, Handbok i Norges historie, bd. 2, 1977
  • K. Helle: Bergen bys historie, bd. 1, Bergen 1982

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.