Olav 2 Haraldsson Den Hellige

Konge. Foreldre: Småkonge i Vestfold Harald Grenske og Åsta Gudbrandsdatter. Gift ca. 1019 med Astrid Olavsdatter, datter av svenskekongen Olof Skötkonung (død ca. 1022). Halvbror av kong Harald 3 Sigurdsson Hardråde (1015–66); far til kong Magnus 1 Olavsson den gode (1024–47) og hertuginne Ulvhild (ca. 1020–1071).

Olav Haraldsson er uten tvil den mest betydningsfulle av de norske kongene i vikingtid og middelalder. Det skyldes ikke i første rekke hans innsats mens han levde, selv om også den ble bestemmende på viktige områder som organiseringen av kirken og den definitive kristningen av landet. Fremfor alt fikk Olav betydning etter sin død: Han var helgen og landets “evige konge”, og hans navn befestet kirken og riket. Samtidig var han landets legendariske lovgiver slik man senere så det, den angivelige opphavsmannen til “Hellig-Olavs lov” (den gamle rettstilstanden som særlig kom til uttrykk i landskapslovene). Videre “unnet” han “sin ætt” – uttrykket ble brukt av skalden Stein Herdisson på slutten av 1000-tallet – det norske kongedømmet. Dette skulle svekke andre kongeætters eventuelle krav på makt i Norge og var særlig rettet mot de danske kongene.

Olav Haraldsson og hans kongedømme spiller en hovedrolle i de norsk-islandske kongesagaene. Selv om sagaforfatterne ønsket å gi en historisk fremstilling av kongens liv og virke, kunne de ikke unngå å bli influert av den kirkelige legenden ettersom den var utformet først. Snorre er den sagaforfatteren som mest bevisst har villet beskrive Olav som en vanlig konge som ble helgen, mens flere andre sagaer bringer inn legendariske trekk også andre steder i beretningen, særlig i forbindelse med hans barndom og ungdom. Snorre tegner ellers Olavs karakter med flere psykologisk fine detaljer, som ikke alltid gir et sympatisk bilde. Men heller ikke Snorre kan frigjøre seg fra en konvensjonell oppfatning av at Olavs fiender ikke tålte hans rettferdighet, og at det var grunnen til motstanden mot ham. Snorre avviser heller ikke legendariske episoder, men omformer og “historiserer” dem (f.eks. Olavs flukt ut av Mälaren, som Snorre gav en naturlig forklaring, mens den i Legendariske saga hadde fremstått som et under). At sagaforfatterne likevel stort sett lyktes i å tegne et historisk bilde av helgenkongen, hang for en vesentlig del sammen med at de kunne bruke samtidige skaldekvad som kilder, fremfor alt kvad av Sigvat Tordsson og Ottar Svarte.

Det er sagaene som lar Olav være født 995. Dateringen skulle knytte Olavs dåp til Olav Tryggvasons norske kristningsverk, siden det angivelig var den første Olav som hadde holdt ham over dåpen. Men fødselsåret er usikkert. Ifølge den offisielle olavsbiografien, Passio Olavi (ca. 1170), ble Olav først døpt som voksen, i Rouen 1013/14. Antakelig var han noen år eldre enn sagaene vil ha det til.

Olavs far døde omtrent da sønnen ble født. Moren Åsta giftet seg på ny med “småkongen” Sigurd Syr på Ringerike, og her vokste Olav opp. Sagaene forteller at Olav drog i viking bare 12 år gammel. Støttet på skaldekvad beskriver de ferdene så vel i austerveg som i vesterveg. Fra 1009 kjempet Olav flere år i danske vikinghærer i England, sammen med blant andre Torkjell Høye, og han var med på den danske kongen Svend Tveskægs erobring av England. Men i én periode sloss han på den engelske kong Ethelreds side, og han fulgte også ham i landflyktighet til Normandie (1013–14).

1015 vendte Olav tilbake fra England til Norge, og her gjorde han krav på det norske kongedømmet. Det er usikkert om han da var den engelske kongens forbundsfelle, eller om han kom til landet i forståelse med Knud den store, som etter Svends død 1014 kjempet for å gjenreise farens herredømme i England. I materialet finnes opplysninger som kan støtte begge antakelser.

Kongesagaene knytter Olavs krav på kongedømmet i Norge til at han angivelig skulle være oldebarn av rikssamleren Harald Hårfagre. Men denne avstamningen er høyst tvilsom. Allerede ved ankomsten til Norge inngikk Olav en avtale med den unge Håkon Eiriksson jarl (søstersønn av Knud den store), mens derimot Svein jarl, den andre av ladejarlene som da var i landet, rustet seg til kamp. Olav seiret over Svein i sjøslaget ved Nesjar, utenfor kysten av Vestfold, palmesøndag 1016. Etter dette fikk han tilslutning fra så godt som hele landet. Gjennom sin slektsbakgrunn var han i større grad enn tidligere konger knyttet ikke bare til Vestlandet og kysten nord til Hålogaland, men også til Østlandet. Han ble den første norske kongen som trakk de indre østlandsområdene inn i rikssammenhengen. Olav konsoliderte også sitt kongedømme i en nordisk sammenheng gjennom sitt ekteskap med Astrid, som var datter av den svenske kongen Olof Skötkonung.

En gang i begynnelsen av 1020-årene (1024 ifølge Snorre) lot Olav holde et større kirke- og riksmøte på Moster i Sunnhordland, det såkalte Mostertinget. Sammen med kongen deltok hans engelske hirdbiskop, Grimkjell. Her ble det fattet en rekke beslutninger som la grunnlaget for den nye kirkeinstitusjonen, samtidig som kristnihald(dvs. reglene for kristen livsførsel) ble befestet. Blant bestemmelsene var at hedensk gudsdyrkelse i enhver form ble strengt forbudt. Det var heller ikke lenger tillatt å sette ut uønskede barn for å dø. Ekteskap mellom slektninger – så langt ute som seksmenninger – skulle heller ikke finne sted. Det kom også pålegg for å sikre kirkebygninger samt underhold til prestene.

Ca. 1025 gjorde Knud, som nå var trygt etablert som konge både i England og Danmark, krav også på det norske kongedømmet, og forlangte at Olav skulle anerkjenne ham som føydal overherre. Dette ville ikke Olav. Ikke nok med det – sammen med sin svoger, den svenske kongen Anund Jakob, gikk han til motangrep mot Knud i danske farvann. Etter et slag ved Helgeå i Skåne 1025/26 (der skaldekvadene hevder at Olav og Anund led nederlag, mens Anglo-Saxon Chronicle lar angriperne “beholde slagmarken”) knyttet Knud til seg en rekke norske stormenn, særlig innenfor det vest- og nordnorske kystaristokratiet. Disse hadde også nære forbindelser til ladejarlene.

Den innenlandske opposisjonen mot Olav vokste raskt i styrke. Hans grep på det norske kongedømmet raknet fullstendig etter at han i desember 1027 lot drepe Erling Skjalgsson, den mektigste mannen på Vestlandet. Den følgende sommeren kom Knud og Håkon Eiriksson jarl til Norge med en større flåte. Olav tok ikke opp kampen, men flyktet østover til Russland og fikk opphold hos sin svoger, fyrst Jaroslav i Kijev-Novgorod. Knud ble hyllet som norsk konge, men overlot selve riksstyret til Håkon, i tråd med det som hadde vært dansk politikk også tidligere.

Men året etter, 1029, kom Håkon og mennene hans bort på havet under seilas fra England til Norge, helt sporløst. Da Olav fikk høre om dette, bestemte han seg for å prøve å vinne kongedømmet tilbake. Han brøt opp fra Russland senvinteren 1030, og kom først til Gotland. Her kristnet han ifølge den senere tradisjonen gotlendingene, som fremdeles var hedninger.

I Sverige fikk Olav hærhjelp av svogeren Anund Jakob, og med denne hæren drog han videre mot Trøndelag. I Norge sluttet halvbroren Harald Sigurdsson – den senere kong Harald Hardråde – seg til ham med en styrke fra Opplandene. Dette var likevel langt fra tilstrekkelig. Da Olav kom til Stiklestad i Verdalen 29. juli 1030, hadde motstanderne ifølge Sigvats Erfidrápa dobbelt så stor hær som kongen. Den bestod av et trøndersk bondeoppbud og ellers av styrker høvdingene fra kystdistriktene hadde hatt med seg. De fremste blant lederne for “bondehæren” var Kalv Arnesson, Hårek fra Tjøtta og Tore Hund. Motstandernes samlede overmakt ble altfor stor for Olav, og han falt i slaget på Stiklestad. Ifølge Sigvat var det Tore Hund som gav kongen banesåret. Olavs lik ble etter hans fall fraktet ut til Nidaros og gravlagt i sandmelen sør for byen i all hemmelighet.

Olavs helgenstatus ser ut til å ha sammenheng med en utbredt misnøye med det danske styret etter 1030. Ladejarlsætten var nå utdødd på mannssiden, og Knud innsatte sin sønn, Svein Alfivason, som norsk underkonge. Dette var noe nytt; tidligere hadde danske konger bare styrt indirekte i Norge. Olavs norske motstandere, med Kalv Arnesson og Einar Tambarskjelve som de fremste, mente at de ikke hadde fått en slik stilling etter Olavs fall som Knud hadde forespeilet dem. De inngikk derfor en allianse med krefter innenfor den nyetablerte norske kirken og brøt med Knud. Man ble enig om isteden å hente hjem Magnus, en sønn Olav hadde med en tjenestekvinne som het Alvhild, fra landflyktighet i Russland og gjøre ham til konge. Kalv og Einar reiste til Russland 1034 og kom tilbake med Magnus 1035.

Det skulle da allerede ha skjedd undere i forbindelse med Olavs lik, og i tillegg hadde det funnet sted mirakuløse helbredelser. Olav ble utropt til helgen. Dette kunne også styrke Magnus' kongedømme, og Olavs hirdbiskop Grimkjell har etter alt å dømme hatt en nøkkelrolle i denne utviklingen. Helgenkongefenomenet var godt kjent fra tidligere engelsk historie. Olavs lik var blitt flyttet fra sandmelen utenfor byen allerede før 1035. Først ble det plassert i Klemenskirken; senere ble helgenkongens skrin flyttet til Kristkirken, som var bygd på det stedet der liket opprinnelig hadde ligget. Midt på 1100-tallet begynte byggingen av en ny steinkatedral (Nidarosdomen) til avløsning av den første Kristkirken, og i 1180-årene ble Olavsskrinet plassert i den nybygde oktogonen i denne kirken. Erkebiskop Øystein Erlendsson var primus motor i kirkebyggingen, og han forfattet også Olavs offisielle helgenvita på latin (Passio Olavi).

Som helgen ble Olav en av de viktigste i Nord-Europa. Mange kirker ble viet til ham, ikke bare i Norge og ellers i Skandinavia, men også utenfor Norden, særlig på De britiske øyer. Takket være ham ble Nidaros Norges metropolis, kirkelige hovedstad, som byen kalles allerede hos Adam av Bremen (1070-årene). Pilegrimstrafikken til byen ble etter hvert omfattende; særlig stor var tilstrømningen fra nær og fjern under den årlige olavsfeiringen 29. juli–5. august. Da ble Olavsskrinet båret i prosesjon rundt domkirken, og munker og prester fremførte Olavssekvensen, en egen messe til helgenkongens ære.

Hans helgenstatus har etterlatt et rikt ikonografisk materiale. Den gjorde ham også til en sentral skikkelse i norsk folketradisjon. Sagnene om Olav utgjør den ene store sagnkretsen fra norsk middelalder (sagnene om svartedauden er den andre). “Olav” ble det vanligste norske mannsnavnet i århundrene før reformasjonen. Fra slutten av 1800-tallet fikk Olav en renessanse som et moderne nasjonalt-kirkelig symbol, en utvikling som kulminerte 1930 med den store feiringen av 900 års-minnet for hans død.

Under reformasjonen i slutten av 1530-årene ble Olavsskrinet, som var av sølv, sendt til København og smeltet om, med et utbytte på 95 kg rent sølv. 1568 kom det kongelig befaling om at kongens lik skulle begraves på et hemmelig sted under kirkegulvet for å motvirke en fortsatt helgenkultus. Dette stedet er fremdeles uidentifisert.

Med dronning Astrid hadde Olav datteren Ulvhild. Hun ble senere gift med en sønn av hertugen av Sachsen, og det er gjennom henne den nåværende norske kongeslekten er i slekt med kongene i sagatiden.

Kilder og litteratur

  • Hkr.
  • Den legendariske Olavssaga, overs. av K. Flokenes, Stavanger 2000
  • O. A. Johnsen: Olav Haraldssons ungdom, VSK Skr. II 1916 nr. 2, 1916
  • O. Moberg: Olav Haraldsson, Knut den store och Sverige, Lund 1941
  • A. W. Brøgger: biografi i NBL1, bd. 10, 1949
  • O. Bø: Heilag-Olav i norsk folketradisjon, 1955
  • A. Holtsmark: “St. Olavs liv og mirakler”, i Studier i norrøn diktning, Oslo 1956
  • artikler i KLNM, bd. 12, 1967
  • P. Sveaas Andersen: Samlingen av Norge og kristningen av landet 800–1130, 1977
  • C. Krag: Vikingtid og rikssamling 800–1130, bd. 2 i ANH, 1995
  • L. R. Langslet: Olav den hellige, 1995
  • A. Lidén: Olav den helige i medeltida bildkonst, Stockholm 1999

Portretter m.m.

    Kunstneriske fremstillinger (et utvalg)

  • Ingen vet i dag hvordan Olav Haraldsson så ut, men det er bevart mynt med kongens portrett fra hans egen regjeringstid; en penning fra perioden 1023–28 med et stilisert mannsportrett og omskriften ONLAFR NORMANNORW ('Olav, nordmennenes [konge]') ble funnet på gården Stein i Hole 1924; nå i Universitetets Oldsaksamling, Oslo; gjengitt i ANH, bd. 2, 1997, s. 148
  • En rekke fremstillinger av helgenkongen i middelaldersk kirkekunst er bevart, bl.a. i de såkalte olavsantemensaler – alterforstykker med malte skildringer av episoder fra kongens liv, f.eks. et antemensale fra begynnelsen av 1300-tallet, som trolig opprinnelig stod i Haltdalen kirke og nå oppbevares i Nidarosdomen, Trondheim; utsnitt er gjengitt i ANH, bd. 2, 1997, s. 146, 157 og 160

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.