Olaf Helset

Offiser og idrettsleder. Foreldre: Lærer og kirkesanger Peder Helset (1854–1941) og Ingeborg Kristiane Skjegstad (1862–1943). Gift 31.3.1920 med lærer Nini Eugenie Hansen (16.4.1894–5.5.1964), datter av snekkermester August Hansen (1850–1933) og Lina Bråten (1853–1916).

Olaf Helset var en av de mest fremtredende norske offiserer under den annen verdenskrig, både på hjemme- og utefronten. Etter krigen var han sjef for Hæren 1946–48, men gikk av i protest mot regjeringens forsvarspolitikk. Han var sentral i organiseringen av idrettens motstand mot tyskerne og NS-styret, og sammen med Rolf Hofmo fikk han gjennomført samlingen av de to konkurrerende landsomfattende idrettsforbundene til Norges Idrettsforbund.

Helset vokste opp på Øvre Romerike og tok examen artium som privatist i Kristiania 1911. Allerede i gymnastiden deltok han aktivt i Bondeungdomslaget, der han ble påvirket av venstre-nasjonale strømninger som målsak og forsvarssak, og han begynte å drive idrett, særlig ski. Etter artium gjennomgikk han Krigsskolen 1912–15, Statens gymnastikkskole 1915–17 og Den militære høyskole 1917–19. Han var aspirant i Generalstaben 1919–23, adjoint der 1925–29 og tok generalstabseksamen 1928. I 1920-årene hadde han kortere studieopphold i Frankrike og Japan. For øvrig tjenestegjorde han ved ulike avdelinger og var 1938–39 nestkommanderende for Infanteriregiment nr. 6.

Helset var styremedlem i Foreningen til Ski-Idrettens Fremme da han på Skitinget i Norges Skiforbund 1927 sammen med kaptein Nicolai Ramm Østgaard tok til orde for at Norge burde delta i de olympiske vinterleker i St. Moritz 1928, til tross for at Skitinget året før hadde vedtatt at dette ville være uforenlig med forbundets mål om masseidrett. De argumenterte med at de aktive skiløpere selv ønsket å delta og fikk tilslutning for sitt syn, hvoretter styret trakk seg. I det nye styret ble Østgaard formann og Helset viseformann; han overtok som formann 1930–32. Helset var også leder for den norske skitroppen til OL 1928 og til vinterlekene i Lake Placid 1932.

Da tyske styrker natt til 10. april 1940 forsøkte å trenge frem mot Elverum på jakt etter kongen og kronprinsen, var det Olaf Helset som ledet den norske militære motstanden ved Midtskogen gård. En styrke på ca. 90 mann ble sendt ut for å stanse den tyske fremrykkingen, og etter en kort skuddveksling trakk både de norske og de tyske styrkene seg tilbake. Etter felttoget havnet Helset som krigsfange på Grini og gjorde seg bemerket ved å nekte å avlegge ed på ikke å ta opp kampen igjen. Etter råd fra kommanderende general Otto Ruge avgav han i stedet æresord, slapp ut 5. juli og gikk deretter inn i en stilling som reiseinspektør for Nasjonalhjelpen. Han kom snart med i forberedelsene til det som fra senhøsten 1940, under navnet Organisasjonen og med et klart mandat fra Ruge (som fortsatt satt i fangenskap), ble kimen til Milorg. Reisevirksomheten gjorde det mulig for Helset å knytte kontakter med offiserer og idrettsfolk over store deler av landet og oppfordre dem til å danne små, hemmelige kampgrupper.

Allerede fra sommeren 1939 hadde bl.a. Rolf Hofmo fra AIF arbeidet for å samle de to rivaliserende idrettsorganisasjonene i Norge, det “borgerlige” Norges Landsforbund for Idrett (som Helset tilhørte) og Arbeidernes Idrettsforbund. Arbeidet fortsatte etter krigsutbruddet, men var nær ved å strande på grunn av motstand fra den borgerlige siden. Det var først da Olaf Helset ble valgt til formann i Landsforbundet høsten 1940, at forhandlingene kom i gang igjen, og etter bare 14 dager var samlingen et faktum. Norges Idrettsforbund (NIF) ble dannet, med Helset som formann og Hofmo som nestformann i interimsstyret.

Blant interimsstyrets første saker var hvordan det nye forbundet skulle stille seg til den tyske okkupasjonsmakten og NS-myndighetene. Det hadde vært tilløp til boikott av idrettslig samarbeid med tyskerne allerede mens felttoget fortsatt pågikk, men utover sommeren hadde begge forbundene inntatt en mykere linje. Med valget av Helset som formann i NIF var det igjen lagt grunn for en kompromissløs motstandslinje, og parolen om idrettsboikott gikk ut samme dag som forbundssamlingen ble bekjentgjort. 22. november ble interimsstyret avsatt av “idrettsminister” Axel Stang, men fortsatte sitt arbeid i det skjulte. Hofmo ble arrestert i desember samme år, og omtrent samtidig trådte Helset ut, fordi hans arbeid med det militære motstandsarbeidet nå tok stadig mer tid. Det var likevel hans kompromissløse holdning som slo igjennom, og gjennom resten av krigen iakttok det organiserte idretts-Norge en nær 100 % effektiv idrettsstreik.

Helset ble arrestert 4. februar 1941, men slapp ut av fengselet etter en tid og flyktet deretter til Sverige. Der arbeidet han først som flyktningsjef 1943–44 og deretter 1944–45 som sjef for de norske polititroppene i Sverige med obersts rang. For sin krigsinnsats ble han dekorert med Krigskorset med sverd (1949), det finske Frihetskors i gull, den britiske King's Medal for courage og flere andre utenlandske dekorasjoner; han ble utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden 1947 og var kommandør av den svenske Svärdsorden og den franske Æreslegionen.

Da Helset kom hjem med polititroppene ved frigjøringen, tok han straks opp igjen arbeidet i NIF. Han ble valgt til formann på det konstituerende Idrettstinget 1946 og innehadde vervet til 1948. Blant de saker han særlig aktivt drev frem, var opprettelsen av et statlig idrettskontor (fra 1949 Statens ungdoms- og idrettskontor), som ble opprettet 1946 med Hofmo som leder, og etableringen av A/S Norsk Tipping 1948. Helsets siste tid som formann var preget av økende motsetninger mellom idrettsstyret og en del av særforbundene, men den umiddelbare årsak til at han trakk seg som formann midt i en valgperiode, var at han hadde røket i strid med sin politisk overordnede som offiser, forsvarsminister Jens Christian Hauge.

1945 var Helset blitt utnevnt til generalmajor og sjef for Distriktskommando Østlandet, og året etter ble han generalinspektør for Infanteriet. 1. august 1946 ble han utnevnt til sjef for Hæren, og han ble generalløytnant 1947. Men Helsets knappe to år som hærsjef ble stormfulle; særlig problematisk var forholdet til den nye, unge forsvarsministeren, som var blitt utnevnt 1945. Hauge, som hadde samarbeidet nært med Helset i Milorg og selv inntatt en ledende posisjon der de siste årene av krigen, hadde en selvbevisst stil som falt mange eldre offiserer tungt for brystet, og han hadde sterke oppfatninger om hva som måtte til for å modernisere forsvaret og sikre en sterkere politisk styring av det. Hauge ønsket å satse mer på teknologi, mens Helset og flere med ham mente at det fortsatt var behov for et folkeforsvar, der også idrettsungdommen hadde sin plass, og Helset reagerte sterkt på Hauges påstander om overdreven ressursbruk i Hæren. Hauge ønsket dessuten at Helset skulle si fra seg formannsvervet i NIF.

Striden kom til et klimaks våren 1948, da Helset søkte avskjed fra stillingen som hærsjef etter å ha sendt et brev med skarpe personlige angrep på Hauge. Saken vakte stor oppsikt. Avskjeden ble innvilget, og Helset ble utnevnt til sjef for Distriktskommando Sørlandet med generalmajors rang. 1951–53 var han sjef for Distriktskommando Viken og kommandant på Fredriksten festning.

Verker

  • Norges skiforbund, dets tilblivelse og virke 1908–1933 (sm.m. K. V. Amundsen), 1933
  • Forsvaret. Militær og sivil opplæring (red.), 1957

Kilder og litteratur

  • Biografi i Barth, 1930
  • Stud. 1911, 1936, 1961
  • HEH 1959
  • S. Tønnesson: Folkehelse, trim, stjerner 1939–1986, bd. 2 i d.s. og F. Olstad: Norsk idretts historie, 1986
  • I. Kraglund og A. Moland: Hjemmefront, bd. 6 i Norge i krig, 1987
  • NKrL., 1995

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.