Olaf Gjerløw

Pressemann. Foreldre: Misjonssekretær, senere sogneprest Ole Ohnstad Jensen Gjerløw (1845–1924) og Agnethe Hermine Brun (1854–1936). Gift 1) 1914 med Gretchen Scheen (15.1.1890–27.12.1981), datter av emissær Carsten Henrik Michael Scheen (1851–1920) og Jantje de Jonge (1866–91), ekteskapet oppløst 1920; 2) 18.2.1924 med Dagmar Helene Jæger (11.10.1889–5.12.1979), datter av forfatteren Henrik Bernhard Jæger (1854–95; se NBL1, bd. 7) og Marie Louise Holstad (1853–1931). Brorsønn av Mons Klingenberg Gjerløw (1850–1935; se NBL1, bd. 4) og Ragnvald Gjerløw (1853–1936; se sst.); fetter av Lilli Gjerløw (1910–98); morfar til Tora Aasland (1942–).

Olaf Gjerløw var Morgenbladets redaktør 1920–49. Han var konservativ av arv og miljø, arbeidsom og kunnskapsrik som få, akademisk i sin form, men med en utpreget polemisk evne, og han førte videre tradisjonene etter markante forgjengere som Christian Friele, Nils Vogt og Carl Joachim Hambro.

Gjerløw vokste opp i Hamarøy og Vågan i Nordland, der faren var sogneprest. Farsslekten kom fra Aurland i Sogn. Tre av farens brødre var også prester, og de fire ble kalt “Jernløvene” på grunn av sine sterke meninger. Etter examen artium som privatist 1903 studerte Gjerløw klassisk filologi, historie og geografi ved universitetet i Kristiania og ble cand.philol. 1909, men han var mest interessert i politikk. Broren Haakon Gjerløw var allerede redaktør i en mindre avis, og 1910 hjalp han Olaf til en stilling i høyreavisen Fredrikstad Tilskuer. Ingen av “Jernløvene” var begeistret over å ha to familiemedlemmer i pressen. Journalistikk var ikke særlig anerkjent i borgerlige og akademiske kretser. Men de to trosset geistligheten.

Olaf Gjerløw viste seg tidlig som en dyktig politisk journalist, og etter et halvt år ble han hentet til det nystartede Høires Pressekontor i Kristiania. I vel fem år fôret han høyreavisene med politiske reportasjer, stortingsreferater og skarpe kommentarer, som mange redaktører utgav som sine egne ledere. Hver dag var han i Stortinget for å samle stoff eller følge forhandlingene, og de daglige møter i Stortinget fortsatte han med til sin død.

Gjerløw kom til Morgenbladet 1916 som redaksjonssekretær i politisk avdeling, og etter to år ble han midlertidig redaktør da Carl Joachim Hambro ble innvalgt på Stortinget. 1920 ble Gjerløw fast ansatt som sjefredaktør i den tradisjonsrike avisen.

Det ble mange tunge tak. Gjerløw var ikke glad i tall, men stod likevel ansvarlig for avisens gjennomgående vanskelige økonomi. Han brukte mye tid på sine egne ledere og behandling av innsendte artikler og debattinnlegg. Han hadde også påtatt seg oppgaven å skrive trebindsverket Norges politiske historie, som skulle være et korrektiv til Ernst Sars' historieverk, som Høyre mente var for sterkt preget av Venstres ideologi. Gjerløws verk utkom 1934–36 og ble av mange regnet som Høyres historie.

I sine daglige ledere viste Gjerløw sine omfattende politiske og historiske kunnskaper sammen med stor menneskekunnskap. Han var sterkt bundet opp i tradisjoner fra den gamle embetsmannsstat, og den sterke nasjonalfølelsen som han hadde arvet fra farsslekten, slo stadig gjennom. Lederartiklene var alltid saklig underbygd og ikke lette å angripe. Gjerløw likte seg best når han kunne bruke sine polemiske evner og sette motstandere til veggs. Han stod fjellstøtt når det raste omkring ham, og det gjorde det ofte i mellomkrigstiden.

I de første okkupasjonsårene fortsatte Gjerløw som redaktør og brummet sterkt når nazistene forsøkte å sensurere hans ledere. Han var sta og dristig og fikk mange advarsler. Det gikk til september 1941. Etter den såkalte “melkestreiken” innførte tyskerne unntakstilstand, og det ble gjennomført massearrestasjoner. En standrett ble opprettet, og to kjente LO-folk ble dømt til døden. De andre arresterte ble summarisk dømt, og Olaf Gjerløw fikk 15 år tukthus for tyskfiendtlig holdning. Han ble sendt til Zuchthaus Fuhlsbüttel i Hamburg. Uten noen forklaring ble han et knapt år senere sluppet fri og sendt hjem med skriveforbud. I april 1943 stengte tyskerne avisen, og denne gang var det Gjerløws nærmeste medarbeider og stedfortreder Rolv Werner Erichsen som ble arrestert og sendt til Grini.

Da Gjerløw igjen overtok redaktørstolen etter frigjøringen 1945, var høyrefargen borte. Hambro var fortvilet: “Gjerløw motarbeider oss aktivt, han identifiserer seg i den grad med Hjemmefrontens apolitiske holdning at han har meldt seg ut av Høyre,” klaget den sinte høyrelederen. Gjerløw var en av de sterkeste forsvarerne av Fellesprogrammet, som de politiske partiene hadde samlet seg om sommeren 1945, og hans aldri sviktende nasjonalfølelse fikk mer slagkraft enn noen gang tidligere. Det gjaldt særlig i hans kamp mot norsk NATO-medlemskap. Han var redd for at Norge, i likhet med andre små nasjoner gjennom historien, ville bli spist opp av de store, i første rekke USA.

Olaf Gjerløw var styreformann i Den konservative presses forening 1925–36. Han døde 1949, 64 år gammel, av komplikasjoner etter en mindre operasjon.

Verker

  • Det tunge løft, 1927
  • Norges politiske historie. Høires innsats fra 1814 til idag, 3 bd., 1934–36
  • Stattholder Severin Løvenskiold, 1948
  • Christian Friele, Norske presseprofiler 3, 1970

Kilder og litteratur

  • Biografiske opplysninger i Norsk biografisk katalog, NBO
  • Stud. 1903, 1928
  • HEH 1948
  • C. Rieber-Mohn: Morgenbladet 140 år, 1958
  • G. C. Wasberg: Norsk presse i 100 år, 1969
  • S. Høyer: Pressen mellom teknologi og samfunn, 1985

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.