Rosemaleren Ola H. Berge står i en særstilling blant Valdres-malerne, og ingen har betydd mer for den lokale stilutviklingen i distriktet.
Berge skal ha fått grundig opplæring i malerfaget både i Christiania og andre steder på Østlandet. Det er tvilsomt om han var i direkte kontakt med Peder Aadnes, men rokokkomesteren fra Søndre Land var tydeligvis hans store forbilde. Dette kommer best til syne i de kineseriinspirerte landskapene som utgjør en stor del av hans produksjon. Men Berge fører stiliseringen lenger og gir trær og blomster et mer ornamentalt preg. "Kineseriene" er ofte malt i nyanser av en og samme farge, sepiabrunt, okergult, grått, men aller mest i blått (cemaïeumaleri). Etter hvert kombinerer han de blå landskapene med fargerike blomster. De vokser opp fra den blå bakken i forgrunnen, eller henger “i luften” som girlandere og festonger. Klasene består både av fantasiblomster og stiliserte hageblomster som vokser fra samme rot. Et kjennemerke for Berge og hans skole er "Valdres-blekkjene", langstrakte, strakt S-formede liljeblader som gror side om side fra samme utgangspunkt. I tillegg til rokokkomotivene henter han tilfang fra barokk og régence. Alt får et umiskjennelig personlig preg. Han malte også akantusranker, men det er i blomstermalingen han har sin styrke.
Den tidlige perioden, fra 1790 til ca. 1810, var hans beste og mest produktive. Senere blir malingen mer rutinepreget og mister noe av sin sjarm. Arbeidsområdet strakte seg over hele Valdres og enda lenger. Det finnes et stort antall kister, skap, dører og andre arbeider fra hans hånd. Av hele interiørmalinger kan nevnes Rønsbygnaden fra Vestre Slidre som er flyttet ut av bygda. Der er de panelte veggene prydet med store blomsterfestonger i rødt og grønt på lys turkis bunn. Berge var haugianer og skrev ofte bibelord og salmestrofer i sin karakteristiske kalligrafi. Han fikk også viktige oppdrag i de fleste Valdres-kirkene (av og til sammen med Simon Haug).
Hans første storarbeid var trolig dekormalingen i Aurdalskirken i 1795. Her viser han allsidig teknisk dyktighet og kresen sans for farge og komposisjon. Et særtrekk er de frie, fantasifulle formene for marmorering, uten forsøk på naturimitasjon. Bladverket i blomsterfloraen er lasert med ultramarinblått og smaragdgrønt på sølv underlag og utsiret med brunsorte konturer og nerver.
Malingen i Skrautvål kirke skriver seg også fra midten av 1790-årene. Berges viktigste oppdrag var utsmykkingen av Slidredomen, den ærverdige steinkirken fra høymiddelalderen. “Stafferet Aar 1798” har maleren skrevet over inngangen til koret. Straks etter at verket var fullført, tok han fatt i Ulneskirken. Dette var også et omfattende malerarbeid som trolig er utført i to trinn med flere års mellomrom. Ved restaureringen 1954 ble det avdekket monumentale landskap med byhus og tårn i bakgrunnen og høye trær som fyller veggflatene opp mot taket. Her finner vi også bibelske figurmotiver, Jesus med disiplene omkring seg og Sakkeus som har klatret opp i et tre. Det var ikke ofte Berge gav seg i kast med figurmaling, og det falt ham heller ikke lett. Men han malte tre altertavler som i stil og inndeling er nokså like. Det gjelder tavlene i Volbu, Røn og Lome (Anders Bugge mener at en lignende tavle i Ådalen også er malt av Ola H. Berge). Selv om figurscenene er malt etter forbilder, er de heller stive og ubehjelpelige. Altertavlen i Røn skiller seg ut fra de andre. Den har fin koloristisk virkning og figurene er ledigere malt; særlig bildet av den seirende Kristus oppe under buetoppen. Midtfeltet viser korsfestelsen, omkranset av en vakker rokokkokartusj i blått. Rammeverket er belagt med bladgull, applikert med romber av sølv.
Han giftet seg 1799 med enken Marit Berge fra Røn i Vestre Slidre og ble bonde der. Etter hennes død giftet han seg 1812 med enken Kristi Granheim. Han solgte gården Berge og flyttet til Granheim i Ulnes i Nord-Aurdal. Deres sønn Helge Olsen Kvale ble født samme år. Han ble rosemaler som faren, men utvandret 1868 til USA.