Odd Gleditsch

Hvalfanger og industrigrunnlegger. Foreldre: Hvalfangstbestyrer Einar S. Gleditsch (1862–1913) og Maren Olea Kverne (1862–1933). Gift 1921 med Fanny Vibetoe (30.3.1900–15.9.1973), datter av kjøpmann Andreas Vibetoe (1867–1917) og Valborg Christiansen (1874–1918). Tremenning av Ellen Gleditsch (1879–1968), Kristian Gleditsch (1901–73) og Henry Gleditsch (1902–42).

Odd Gleditsch er først og fremst kjent som grunnleggeren av Jotun, Norges største industrikonsern innen malingbransjen.

Etter endt middelskole drog den 15 år gamle Odd Gleditsch på hvalfangst i Sørishavet. Han var ute i seks sesonger, og etter hvert tok han også styrmannskolen.

Den første verdenskrig medførte store fortjenestemuligheter for skipsredere i det nøytrale Norge. Da Odd Gleditsch kom hjem 1916, var det jobbetid. Hans yngre søster hadde tjent mer på aksjer på en uke enn han hadde tjent på en hel sesong som styrmann. Han startet en aksjemeglerforretning, men 1918 tok jobbetiden brått slutt. Det han hadde tjent, gikk tapt – han satt igjen med en betydelig gjeld, men beholdt humøret, pågangsmotet og optimismen. 1920 åpnet han fargehandel og skipsrekvisitaforretning i Sandefjord. Det var dårlig med penger og vanskelig å få kreditt, men alt det andre året fikk han store bestillinger fra hvalfangstselskapene.

I årene som fargehandler var Gleditsch agent for bl.a. Gimle Oljemølle og skipsmalingfabrikken Jotun, som begge ble drevet av Johan Bryde. Da disse gikk konkurs 1925, så Gleditsch muligheten for selv å produsere noen av de varer han solgte, ikke minst så han muligheter for å effektivisere malingfabrikken. Etter forhandlinger med kreditorene kom man frem til en løsning, det ble reist en aksjekapital på 60 000 kroner, og april 1926 ble nye Jotun Kemiske Fabrik A/S stiftet. I tillegg til bygninger og maskiner overtok selskapet også beholdninger av råvarer og ferdigvarer – først og fremst et stort parti bunnstoff. Hvalflåten var ventet hjem i mai og skulle stoffes og males i løpet av sommeren. Gleditsch gikk løs på oppgaven med glød, og resultatene kom. Allerede mot slutten av det første driftsåret ble aksjekapitalen økt til 85 000 kroner.

Året 1931 var preget av depresjon; samtlige hvalfangstekspedisjoner lå i opplag. Dette var en katastrofe også for firmaer som leverte utstyr og materiell til hvalflåten. Men det var fortsatt et visst behov for maling, og Jotun klarte seg. 1931 sikret Gleditsch seg dessuten patent og salgsrettighetene til Arcanol – den nye “gråblymønjen” som var utviklet av østerrikeren Manfred Ragg. Det skulle snart vise seg at resultatene ble bedre med Arcanol enn med tradisjonell mønje. Etter hvert fant også fargehandlerne ut at Jotun her hadde et produkt av interesse. I ettertid er det lett å se at Arcanol la grunnlaget for Jotuns suksess.

Etter forslag fra Gleditsch besluttet styret 1939 å opprette et pensjonsfond for bedriftens arbeidere og funksjonærer. Denne beslutningen var både optimistisk og fremsynt, særlig på bakgrunn av de urolige tider i Europa. Det var ikke mange bedrifter som fikk tilsvarende ordninger på den tiden.

Da gjenoppbyggingen kom i gang etter den annen verdenskrig, gikk virksomheten meget bra, og 1950 ble det satt opp fabrikkbygg med plass til et av Nordens største forskningslaboratorier innenfor bransjen. “Skal Jotun ha en fremtid og vokse seg stor og sterk, må vi satse maksimalt på forskning og utvikling!” sa Gleditsch.

1959 var det funnet olje i Libya. Sønnen, sivilingeniør Odd Gleditsch jr., mente det ville føre til betydelig vekst i landet og foreslo at Jotun burde etablere en malingfabrikk der. Senior var ikke spesielt entusiastisk, men fikk likevel styret til å bevilge tilstrekkelig kapital. Fabrikken i Libya kunne starte sin produksjon 1962, og 1967 åpnet selskapet en fabrikk i Thailand.

Odd Gleditsch jr. overtok som administrerende direktør 1967, men faren fortsatte som medlem av Jotuns styre frem til 1971. Selv etter at han var uten formelle verv eller funksjoner i Jotun, spilte han en stor rolle for bedriftens samhold og positive bedriftskultur. Han var full av smil og humør og hadde evne til å lytte til andre. “Det er noe fundamentalt galt hvis det sies om en bedriftsleder at det ikke nytter å snakke med ham,” sa Gleditsch. Da Jotun 1976 ble rammet av en katastrofebrann der seks personer omkom, gråt Gleditsch sen. åpenlyst, og utbrøt: “Det der var bare bygninger – ting – maskiner. Slikt kan gjenskaffes. De seks som ble drept kan ikke gjenskaffes. Det er tragedien.”

Gleditsch var glad i naturen, og jakt var hans store interesse. Han hadde ry som en av Norges dyktigste elgjegere og var æresmedlem i Norges Jeger- og Fiskerforbund.

Odd Gleditsch var medlem av formannskapet i Sandar kommune 1948. Han var i flere år medlem av hovedstyret i Norges Industriforbund, styremedlem i Framnæs Mek. Værksted, styreformann i Privatbanken i Sandefjord, og formann i representantskapet i A/S Kosmos. Han ble 1965 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

Kilder og litteratur

  • S. Mitsem og T. Bryn: Odd Gleditsch – en mann og hans verk,1970
  • A. Hoffstad: Sandefjord – byen vår. Trekk fra Sandefjordsdistriktets historie under hvalfangsteventyret 1905–1968,1976
  • F. Olstad: Sandefjords historie,2 bd., Sandefjord 1995–97
  • T. Bryn: Visjon Farve Form – Jotuns historie,1997

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Agnes Hiorth, 1960; på Jotuns hovedkontor i Sandefjord
  • Byste (bronse) av Nils Aas, 1970; ved innkjørselen til Jotuns hovedkontor i Sandefjord

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.