Nordahl Grieg

Dikter. Foreldre: Skolebestyrer Peter Lexau Grieg (1864–1924) og Helga Vollan (1869–1946). Gift 1940 med skuespiller Gerd Ingebrigtsen f. Egede-Nissen (1895–1988; se Gerd Grieg). Dattersønn av Ole Vollan (1837–1907); bror av Harald Grieg (1894–1972); fetter av Harald Ulrik Sverdrup (1888–1957), Mimi Sverdrup Lunden (1894–1955) og Leif Sverdrup (1898–1976).

Nordahl Grieg var lyriker, dramatiker, romanforfatter, essayist og krigsreporter. Hans dikt fra den annen verdenskrig, som han leste i BBCs norske sendinger fra London, gjorde ham mer enn noen annen norsk dikter av den generasjonen til allemannseie. Hans dramatiske død skapte etter krigen en kultus av ham som kanskje er større enn han selv ville ha satt pris på.

Nordahl Grieg vokste opp på Sydnes i Bergen og på Hop i daværende Fana. Hans far var en forfinet humanist, hans mor robust og funksjonsglad. Nordahl var den yngste av fire søsken og oppkalt etter sin tipptippoldefar biskop Johan Nordal Brun.

Grieg var seg tidlig bevisst at han ville bli dikter og gi sitt liv en ideell mening. Beretningene om heltene som kjempet og døde på slagmarken under den første verdenskrig opptok ham sterkt. Han skrev til sin bror Harald, som var krigskorrespondent på de hvites side under borgerkrigen i Finland 1918, at han kan kjenne “en uhyre mindreværdighetsfølelse ved tanken paa alle de unge praktfulle menneskene som falt i krigen”. Griegs holdning til krigen skiftet fra beundring til avsky og forakt. Men han stilte seg aldri likegyldig til den. I 1920-årene var det mest beundring for heltegjerningen og dåden.

Det meste av sin voksne tilværelse var Grieg på flyttefot, midlertidig bosatt på hotellrom, internater, hytter, sommerhus og lånte leiligheter. Det var bare to faste punkter i tilværelsen: barndomshjemmet på Hop og Gyldendal Norsk Forlag i Oslo, der broren Harald tronet.

Etter examen artium 1920 tok Grieg hyre som lettmatros på en lastebåt, og 1922 forelå debutsamlingen Rundt Kap det gode Haab. Vers fra sjøen. Det var eventyret den unge 18-åringen lengtet mot. Men allerede 1924 kom romanen Skibet gaar videre. Den var skrevet på en desillusjon og viser maskinalderens umenneskelighet. Det var en ny måte å skildre sjølivet på, og Grieg høstet en storm av protester, ikke minst fra sjømannsstanden. Boken ble oversatt til en rekke språk, og den var den direkte foranledning til at Folkeforbundet tok opp helsearbeid blant sjøfolk i havnebyene.

Griegs annen diktsamling, Stene i strømmen, en samling idyller, kjærlighetsdikt, dikt med bibelsk motiv og et par pasifistiske dikt, kom 1925, samme år som han ble cand.philol. med engelsk som hovedfag. I disse årene hadde han foruten sjøreisen hatt en lengre fottur gjennom Europa, skrevet en kriminalroman og vært medarbeider i Tidens Tegn og dens middagsutgave Oslo Aftenavis.

I de følgende år strevde Grieg med sitt første skuespill, En ung mands kjærlighet, som kom 1927. Men ellers var han journalist. 1926 skrev han reisebrev fra Hellas. 1927 ble han Tidens Tegns utsendte korrespondent til borgerkrigens Kina. “Jeg er henrykt,” skrev han til sin mor, “det er akkurat hvad jeg har lyst paa, spænding efter Oslograaheten, krig, Buddha, farver, sol – livet!” Et introduksjonsbrev fra Fridtjof Nansen skaffet ham adgang til de sentrale aktører, og han gir livfulle skildringer av dem og av livet ved og bak fronten.

Russeren Mikhail Borodin spilte en viktig rolle som rådgiver for Kuomintang-styret på den tid, og Nordahl Grieg omtaler med beundring “den store russiske revolusjons-ekspert”. Borodin hadde tydeligvis fattet interese for den unge journalisten med de litt naive forestillingene om krig og “seier”, og foreslo ham å skrive et allegorisk skuespill om kampen mot imperialismen. Angivelig skrev Grieg skuespillet Barrabas på 11 dager om bord i en elvebåt på Chang Jiang (Yangtzekiang) under en kaotisk evakuering.

Høsten 1927 ble Nordahl Grieg bedt om å skrive en kantate til en landsutstilling som skulle holdes i Bergen sommeren etter. Han vaklet en stund, men sendte inn manus siste dag. Kantaten ble tonesatt av Sverre Jordan og ble en stor suksess. “Norge i våre hjerter!” var gjennomgangsformuleringen, og Grieg bestemte seg for å lage en hel diktsamling med denne tittelen om hverdagens helter, om sliterne. Sist kom kantaten. Grieg reiste på opplesningsturné langs kysten med samlingen. Men på radikalt hold ble den møtt med negativitet. Arne Ording anmeldte den i Clarté (1929). Han fant tittelen affektert og kommenterte: “All denne ild og ungdom ... hvad skal den egentlig brukes til? Hvad vil dikteren kjempe for? Folket trenger ingen slitets romantikk, [... de] trenger hjelp til å komme ut av knugende livsforhold som nødvendigheten har tvunget dem inn i og som de aldri selv har valgt.”

Årene 1930–34 ble et ideologisk oppbrudd for Grieg. Skuespillet Atlanterhavet kom 1932 og viser et begynnenede oppgjør med det borgerlige samfunnet. Samtidig med skuespillet arbeidet han med en essaysamling som skulle få tittelen De unge døde. Det var seks velskrevne essays om seks engelske lyrikere som døde unge, tre fra begynnelsen av 1800-tallet – Keats, Shelley og Byron, og tre som døde under den første verdenskrig – Rupert Brooke, Charles Sorley og Wilfred Owen. Han hadde lenge vært opptatt av deres “skjønne skjebner”, men et nærmere studium berøvet ham hans illusjoner om heltedåd og død i skjønnhet. “Herregud for en imitasjon av et liv jeg har levd de siste årene ..., ” skrev han til Odd Hølaas omkring nyttår 1932.

Kanskje nettopp fordi han hadde befunnet seg ute på høyresiden, ble Nordahl Grieg i 1930-årene den mest engasjerte norske forfatteren i kampen mot krig og fascisme. I mars 1933 reiste han til Sovjetunionen, offisielt for å oversette Jack London og for å studere russisk teater, og ble der til desember 1934. Han lærte seg aldri russisk og var henvist til vestlige journalister og diplomater og til russiske intellektuelle. At han nå gikk over til kommunismen, skyldtes i særlig grad nordmannen lektor Ivar Digernes, bosatt i Moskva, oversetter og velskolert marxist, og Griegs elskerinne Vega Linde, som åpenbart er modell for romanfiguren Kira Dimitrovna i romanen Ung må verden ennu være.

Da Grieg kom tilbake til Norge og Bergen, ville han lage et filmmanus om norsk skipsfart i jobbetiden under den første verdenskrig. Sjefen ved Den Nationale Scene, Hans Jacob Nilsen, overtalte ham imidlertid til å lage det som skuespill, og de to innledet et intimt samarbeid. Prøvene kom i gang ennå før stykket var ferdig skrevet. Det fikk tittelen Vår ære og vår makt – en ironisk henspilling på en strofe i Bjørnsons dikt “Den norske sjømand”.

Skuespillet representerte noe nytt innen nordisk teater. Alt under prøvene verserte rykter om at teateret forberedte oppførelse av et “bolsjevikisk propagandastykke”, og styret bad om å få manus til gjennomlesning. Med tre mot to stemmer vedtok det at prøvene skulle innstilles. Det reiste seg nå en heftig pressedebatt over hele landet. Bergens formannskap fattet vedtak om at kommunen måtte revurdere sitt forhold til DNS, og fra Oslo kom melding om at Nationaltheatret antok stykket usett. Dette førte til at ett av styremedlemmene skiftet side, og stykket hadde urpremiere 4. mai. Det ble sett av rundt 30 000 i Bergen og 50 000 i Oslo.

Våren 1936 ble Griegs neste skuespill Men imorgen –, et familiedrama mot en politisk bakgrunn, oppført omtrent samtidig ved teatrene i Bergen og Oslo. Hans betydeligste skuespill, Nederlaget, skildrer kommunardoppstanden i Paris våren 1871 og belyser samtidig de ulike strategier i den revolusjonære kamp. Det ble påbegynt sommeren 1936 og hadde urpremiere på Nationaltheatret i mars 1937.

Samtidig utgav Nordahl Grieg tidsskriftet Veien Frem 1936–37. Målet var å “holde valget frem for dem – mellem den fascistiske tilintetgjørelse av all kultur og frigjørelsen av alle krefter i det klasseløse samfund”. Som bidragsytere fikk han med en rekke av de ledende innen den internasjonale åndselite, også en del av den norske, men de falt fra etter diskusjonen om Moskvaprosessene. Emnene var sosiale forhold, flyktningespørsmål, raseproblemer, ideologiske diskusjoner og i noen utstrekning litterære spørsmål. Men i første rekke inneholdt tidsskriftet orienteringer om fascisme, nasjonalsosialisme og krig.

Diktet Til ungdommen, et bestillingsverk fremført ved åpningen av Det Norske Studentersamfund høsten 1936, viser fremover til Nordahl Griegs krigsdiktning – fast rytme og rim, epigrammatiske formuleringer og kontrasterende bilder i hver strofe: “Krig er forakt for liv. / Fred er å skape / Kast dine krefter inn: / døden skal tape!”

Et avgjørende moment i Nordahl Griegs utvikling ble borgerkrigen i Spania, der opprøreren Franco fikk støtte av Hitler og Mussolini, mens de vestlige demokratier møtte den spanske regjering med non-intervensjon. Sommeren 1937 hadde imidlertid den spanske regjering invitert til en internasjonal forfatterkongress. En rekke av tidens fremste forfattere kom dermed til å reise litterære minnesmerker over denne krigen – således også Grieg med reportasjesamlingen Spansk sommer og romanen Ung må verden ennu være. I reportasjene skildret han livet bak fronten, intervjuet militære og sivile ledere og opplevde krigens bestialitet.

Mot denne bakgrunnen må man se Griegs villighet til å akseptere frastøtende sider ved begivenhetene i Sovjetunionen. Han regnet med at storkrigen ville komme, og at de vestlige demokratier ville falle ned på nazismens side.

Hans “russiske roman” – Ung må verden ennu være – utkom senhøstes 1938 og vakte veldig oppmerksomhet. Første del, som ble påbegynt allerede under Moskva-oppholdet, skildrer forholdene i Sovjetunionen i første del av 1930-årene, mens det i annen del fokuseres på den spanske borgerkrig og Moskvaprosessene. I Norge var Grieg den eneste betydelige intellektuelle som gikk god for Moskvaprosessenes troverdighet. I Danmark, derimot, godtok de intellektuelle kommunister, ifølge S. Møller Kristensen, prosessene på basis av Griegs fortolkning.

Vinteren 1938 hadde Grieg vært en ny tur i Spania bl.a. for å samle stoff til sin roman, som i midten av november 1938 forelå på bokhandlerdiskene. Den førte en helt ny verden inn i norsk litteratur. De fleste anmelderne var begeistret, Johan Borgen kalte den “et genialt orienterende kampskrift”, mens Alf Larsen reagerte negativt og snakket om “hysteriets demoner”.

I august 1939 inngikk Tyskland og Sovjetunionen en ikkeangrepspakt, og kort etter rykket de to inn i Polen og delte landet mellom seg. Den annen verdenskrig var i gang. Da Sovjet så gikk til angrep på Finland, var det i Norge bred oppslutning om den finske motstanden, og man opplevde kommunistene som kompromittert. Griegs venn Viggo Hansteen meldte seg ut. Grieg selv hadde aldri vært medlem.

Grieg bodde på skiftende steder i Norge i disse årene, særlig i Finnmark og Nord-Troms. I slutten av oktober 1939 ble han innkalt til nøytralitetsvakt ved Alta bataljon og stasjonert i Pasvikdalen på grensen til Finland. Han mente selv han ble overvåket. Etterjulsvinteren 1940 tilbrakte Grieg på Gunstadseter i Venabygd for å gjøre ferdig et nytt historisk skuespill – Svaneskriket – fra brytninger i Wergelandstiden. 8. april 1940 hadde han det med til Oslo og leste det høyt for Hans Jacob Nilsen. Om natten startet den tyske invasjon. Manuskriptet forsvant og er aldri senere kommet til rette.

Nordahl Grieg forsøkte forgjeves å melde seg for norske militære myndigheter i Oslo og på Hønefoss, og han drog til sist nordover og meldte seg for lensmannen i Ringebu. Etter noen dagers venting ble han tatt ut i en gruppe på 30 mann som skulle holde vakt over Norges Banks gullbeholdning mens den ble fraktet nordover til Tromsø. Grieg fulgte med gulltransporten over til Storbritannia, og hans livfulle beretning er senere utgitt i reportasjesamlingen Flagget.

I Tromsø fikk han noen dagers permisjon for å skrive et dikt til grunnlovsdagen, som skulle leses i Tromsø radio – 17. mai 1940. Med dette diktet tok Nordahl Grieg kongsnavn som dikter i Norge. Det tok ham få dager å skrive diktet, men det bygde på gjennomlevde tanker og følelser og personlige erfaringer fra et helt liv omkring krig. Både her og i andre dikt fra krigsårene møter vi pregnante formuleringer som er blitt en del av vår kulturarv.

Siden 1935 hadde Nordahl Grieg hatt et nært forhold til skuespillerinnen Gerd Egede-Nissen. De skiltes da han meldte seg til krigstjeneste på Jørstadmoen. Da det ryktes at han hadde talt i radio fra Tromsø, skaffet hun seg reisetillatelse over til Stockholm og drog derfra til Tromsø. Herfra kom hun seg med båt til Skottland.

Gerd og Nordahl ble viet 23. juni 1940 i den norske legasjon i London og bosatte seg på to rom i South Kensington Hotel. Det ble en slags base for de to, som hadde oppgaver hver på sin kant. Nordahl ble knyttet til Utenriksdepartementet og hadde månedlig lønn på 75 pund samt godtgjørelse for reiseutgifter. Han gav avkall på alle honorarer og ble statsansatt dikter på fast lønn.

I de følgende årene skrev Grieg dikt og reportasjer som ble offentliggjort i Norsk Tidend i London. Men først og fremst ble de lest høyt av Grieg selv i den norske utsendelsen fra BBC klokken 19.30. I disse diktene appellerer Grieg ikke til hat, men til standhaftighet i motgang og til samling om byggende verdier – menneskeverd og demokrati. Med sine pregnante formuleringer bidrog han kanskje mer enn noen annen til å bevisstgjøre det norske folk om hva kampen gjaldt. Hele det okkuperte Norge lyttet til disse sendingene. Da tyskerne høsten 1941 konfiskerte radioapparatene, ble diktene spredd i tusenvis i de illegale avisene. Diktet Godt år for Norge, som formulerer drømmen om frigjøringen, ble i tillegg til de vanlige kanalene også lest inn på grammofonplate og spredd over landet.

Grieg gjennomgikk offisersutdannelse i Skottland og ble kaptein i hæren. Han hadde vel en drøm om å delta i en invasjon av Norge. Men han var stadig på farten som reporter, og i lengre tid hadde han ivret for å få delta i og skildre et alliert bombetokt over Tyskland, “gjerne Berlin”. I et brev til Utenriksdepartementet fremholdt han “at dette ikke er et spørsmål om private lyster. Det er mitt arbeid.”

Om kvelden 2. desember 1943 ble Nordahl Grieg med en armada på 425 Lancaster bombefly mot Berlin. Det flyet han var om bord i, ble skutt ned og styrtet over Potsdam. Likene ble identifisert og gravlagt på en nærliggende kirkegård som imidlertid senere ble revet opp av allierte bomber, og graven ble dermed slettet.

Samlingen av Nordahl Griegs krigsdikt var på den tid praktisk talt ferdig. Førsteutgaven kom ut i Reykjavík og har trykningsår 1943, men forordet av den norske minister Esmark er datert februar 1944. Samlingen bærer tittelen Friheten og er, i tillegg til de tallrike illegale trykk, kommet i mer enn 100 000 eksemplarer.

De første tiårene etter krigen dukket det stadig opp spørsmål om hva Grieg måtte ha ment om dette eller hint. Selv hadde han flere ganger advart mot å ta de falne til inntekt for bestemte synspunkter. Men på ett punkt kastet han seg inn i en etterkrigsdebatt som han ante ville komme. Diktet Den menneskelige natur er en uhemmet polemikk mot det syn at “krig vil det være bestandig. – For slik er den menneskelige natur”. Grieg avviser alle som gjør seg til talsmann for de falne, eller som gir sin mening om krigens nødvendighet autoritet under henvisning til egen innsats: “Alt som vi ber om er stumhet. Reis ingen monumenter.” I en minnetale over Nordahl Grieg 1944 uttalte Sigurd Hoel: “Jeg tar ikke i betenkning å si, at når hensyn blir tatt til de samlede evner, og evnenes innbyrdes harmoni, så var han det rikest utstyrte menneske jeg noen gang har møtt. Han var en av de store fuglene i norsk diktning, i norsk åndsliv.”

Verker

  • Rundt Kap det gode Haab. Vers fra sjøen, 1922
  • Bergenstoget plyndret inat, sm.m. Nils Lie, under pseud. Jonathan Jerv, 1923 (filmatisert 1927)
  • Skibet gaar videre, roman, 1924
  • Stene i strømmen, dikt, 1925
  • En ung mands kjærlighet, skuespill, 1927
  • Rudyard Kipling and the British Empire, h.oppg. UiO, trykt i Edda 1927, s. 75–103 og 196–249
  • Barrabas, skuespill, 1927
  • Kinesiske dage, reisebrev, 1927
  • Norge i våre hjerter!, dikt, 1929
  • Atlanterhavet, skuespill, 1932
  • De unge døde, essays, 1932
  • Vår ære og vår makt, skuespill, 1935
  • Men imorgen, skuespill, 1936
  • Veien frem, tidsskrift, 1936–37
  • Nederlaget, skuespill, 1937
  • Spansk sommer, reportasjer, 1937
  • Ung må verden ennu være, roman 1938
  • Friheten, dikt, Reykjavík 1943
  • Flagget, artikler, 1945
  • Håbet, dikt, 1946
  • Veien frem, artikler fra tidsskriftet, 1947
  • Samlede verker, 7 bd., 1947

Kilder og litteratur

  • J. Borgen: Nordahl Grieg,1945
  • K. Egeland: Nordahl Grieg,1953
  • H. Grieg: Nordahl min bror,1956
  • G. Grieg: Nordahl Grieg – slik jeg kjente ham,1957
  • F. J. Haslund: Nordahl Grieg. En dikter og hans tid,1962
  • F. Pettersen, M. Nag, T.-J. Bielenberg (red.):Gå inn i din tid. Til minne om Nordahl Grieg. Ved 60-årsdagen for Nordahl Griegs fødsel 1. november 1962,1962
  • M. Nag: Nordahl Grieg under krigen. Dokumentasjon, tekster, kommentarer,Sarpsborg 1985
  • E. Hoem: Til ungdommen. Nordahl Griegs liv,1989
  • M. Nag: Ung må Nordahl Grieg ennå være, 1989

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Brødrene Grieg,maleri (dobbeltportrett av Harald og Nordahl Grieg) av Alf Rolfsen, 1927; NG
  • Maleri (skulderbilde) av Arne Lofthus, 1927; p.e
  • Hode (bronse) av Nic Schiøll, 1930; Gyldendal Norsk Forlag, Oslo
  • Maleri (hoftebilde) av Astri Welhaven Heiberg, 1930; Gyldendal Norsk Forlag
  • Statue (bronse, helfigur) av Roar Bjorg, 1957; Den Nationale Scene, Bergen

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.