Nini Roll Anker

Forfatter. Foreldre: Sorenskriver, senere høyesterettsassessor og statsråd Ferdinand Nicolai Roll (1831–1921; se NBL1, bd. 11) og Sophie Nicoline Knudtzon (1845–1928). Gift 1) 25.2.1892 med godseier Peter Martin Anker (1863–1939), sønn av godseier Nils Anker (1836–93) og Karen Kirstine Frederikke Grønn (1838–71), ekteskapet oppløst 1907; 2) 2.1.1910 med ingeniør og båtbygger Johan August Anker (1871–1940).

Nini Roll Anker var en markert skikkelse i norsk mellomkrigslitteratur. Hun var både aristokrat og opprører. Hun var feminist, sosialist og pasifist, men hadde sosial omgang med kongefamilien. Det gav henne tilnavnet “kongelig norsk hoffkommunist”. Hun utgav 29 skjønnlitterære verker, en lang rekke kronikker og artikler samt erindringsboken Min venn Sigrid Undset. Kristian Elster d.y. kalte henne en “utpreget selvstendig og myndig personlighet”; Alex Brinchmann så henne som en “ubetinget forgrunnsfigur” i sin samtid. Hun ble nestformann i Den Norske Forfatterforening 1916 og var styremedlem og sentralt utvalgsmedlem i foreningen i flere perioder frem til 1940. En periode var hun leder av Det litterære råd. Sammen med venninnen Sigrid Undset gjorde hun en stor, organisasjonsbyggende innsats i foreningen og medvirket vesentlig til oppbyggingen av fonds og stipendmidler. Privat var hun også ofte hjelper og problemløser for forfattere i økonomisk nød.

Nicoline Magdalene Roll vokste opp i Molde hvor faren var sorenskriver. Men ettersom han satt på Stortinget store deler av hennes barne- og ungdomsår og ble statsråd fra 1889, kom hun til å tilbringe mye av sin ungdomstid i Kristiania og Stockholm. 19 år gammel giftet hun seg med brukseier Peter Martin Anker og bosatte seg på Knivsø gods og senere på Rød herregård ved Fredrikshald. 1907 brøt hun ut av ekteskapet og flyttet “hjem” til Molde. Tre år senere giftet hun seg på ny, denne gang med Peter Martin Ankers fetter, båtbyggeren Johan Anker. Hun var bosatt på Vollen i Asker frem til sin død.

Hun debuterte 1898 med romanen I Blinde under pseudonymet Jo Nein. 1906 utgav hun novellesamlingen Lill-Anna og de andre under eget navn. Novellene henter stoff fra arbeidermiljøet rundt Anker-familiens eiendommer i Østfold. Det litterære gjennombruddet kom med dagboksromanen Benedicte Stendal (1909). Den kvinnelige jeg-fortelleren i Benedicte Stendal er på mange måter representativ for kvinneskikkelsene i forfatterskapet. Minnene om oppveksten i et småbyaristokratisk miljø hemmer henne. Forskjellen i verdi- og livssyn gjorde foreldrenes ekteskap ulykkelig. Når hun selv møter en frisinnet mann som elsker henne, holdes hun tilbake av pliktfølelse og slektslojalitet. Til slutt vinner likevel trangen til intellektuell og sanselig utfoldelse over angsten.

Forfatterskapet er skrevet på kontraster og antiteser. Utgangspunktet blir ofte tatt i historiske konfrontasjoner mellom klassene, men med vekt på kvinnenes livsvilkår. Det gir en åpen og dialogisk form, der ulike stemmer står sidestilt i en polyfonisk struktur. Blant Nini Roll Ankers betydeligste verk står Det svake kjøn fra 1915, som kom i forkortet og omarbeidet versjon 1924. Romanen var først tenkt som en kollektivroman, som følger livsveiene til en gruppe venner. I den nye versjonen konsentreres handlingen om Veronica Maiman, som vekkes seksuelt av den pietistiske presten Vargen og følger ham nordpå. Fortellingen rommer en krass kritikk av kirkens kvinnesyn, men budskapet er ikke entydig. Veronica følger sitt seksuelle og biologiske instinkt, men mannen tvinger henne til botsgang etter hver barnefødsel, og hennes kjærlighet blir ikke gjengjeldt. Hun dør etter sin tredje dødfødsel. Romanen kan likevel leses som en hyllest til kvinnelivet. Veronica representerer evnen til intuitiv oppfylling av livsvilkårene, en evne som ifølge Anker gjør “det svake kjønnet” sterkt.

Engasjementet for kvinnenes livskår vises i hele Nini Roll Ankers virke. I tiden som godseierfrue tok hun initiativ til en forening for fabrikkarbeiderskene i Tistedalen. Hun engasjerte seg også i reformarbeid for ugifte mødre og skrev artikler og debattinnlegg om kvinnesaken. Som forfatter inngikk hun i et nettverk av kvinnelige forfattere og kritikere, med bl.a. Hulda Garborg, Fernanda Nissen og Sigrid Undset, som holdt sammen på tvers av politisk tilhørighet. Det som brakte dem sammen, var skepsis til den liberale kvinnesaken. I likhet med den svenske kvinnelighetstenkeren Ellen Key mente de at likestillingspolitikken førte til “misbruk” av kvinnens evner. De ønsket likeverd og sosiale reformer, men ville at de skulle ta utgangspunkt i kvinnens biologiske funksjoner og i hennes evne til “å tjene livet”.

Troen på kvinnens naturlige respekt for livet kommer frem i antikrigsstykket Kirken (1922), som ble en stor teatersuksess. Hovedpersonen er en kvinne som går til kamp mot krigen, men som blir motarbeidet av ektemannen som er prest. Han lar kirken gå i krigens og hatets tjeneste.

Huset i Søgaten var en annen av Nini Roll Ankers publikumssuksesser. Sammen med I amtmandsgaarden og Under skraataket danner den en historisk romantrilogi med forlegg i hennes egen slektshistorie. Handlingen følger slekten Stampe i fem generasjoner, fra 1840-årene frem til den første verdenskrig. Slektens menn er høytstående embetsmenn som kommer i identitetskonflikt på grunn av de sosiale og klassemessige endringene. Men synsvinkelen er lagt til kvinnene, som holder slekten sammen og som representerer kunstnerisk talent og skjønnhetslengsel. I siste bind lever Stampe-slektens siste mannlige medlem som invalid med sin familie i Kristiania. Han representerer verdier som er avlegs. Det moderne er representert av huseieren, som er aksjespekulant. I begge familier finner imidlertid de unge en ny vei gjennom opplysningsarbeid og radikalt politisk engasjement.

Ankers forfatterskap blir gjerne plassert i nyrealismen. Begrepet “etisk realisme” (Daniel Haakonsen) er kanskje mer dekkende. Nyrealismens talsmann Anders Krogvig beundret Anker. Men han likte ikke Benedicte Stendal. Dagboksformen og bruken av en kvinnelig jeg-forteller skapte en “mistenkelig” tekst. Johan Borgen var imidlertid begeistret for hennes moderne, impresjonistiske stiltrekk. De er ofte tydeligst i novellene, men 1927 lurte hun kritikerne med å gi ut fortellingen Liv, livet og jeg under pseudonymet Kåre P. Senere kom Vi skriver en roman og To ungdomsår under samme merke. Her er jeg-fortelleren en ung mann, og kritikerne ble begeistret over den vittige og urbane tonen. Sigurd Hoel skrøt av å ha oppdaget et ungt og friskt mannlig talent.

Anker har også skrevet en de beste norske arbeiderromanene, Den som henger i en tråd. Den handler om en gruppe kvinnelige skreddere i en liten vestlandsby. Deres lengsel etter livsglede og seksuell utfoldelse står i sterk kontrast til livskårene de tilbys. I sentrum for fortellingen står Karna, som først benekter tilhørigheten til arbeidermiljøet, men senere tar initiativet til en streik. Maktutøvelse og seksuell vold ødelegger kvinnenes moral og samholdet går i stykker. Men det er et utopisk moment i skildringen av kvinnevennskapet, og sluttscenen, der Karna forlater fabrikken sammen med arbeidskameraten Gyda, skildres som et optimistisk oppbrudd.

På slutten av forfatterskapet stilte hun flere kritiske spørsmål ved kvinnenes rolle. I Enken tegner hun bildet av en mor som heller ser sin homoseksuelle sønn død enn at hans legning skal bli kjent. Og i hennes siste verk, Kvinnen og den svarte fuglen, som ble utgitt posthumt 1945, finnes det en anklage mot kvinnene. Det er en jeg-fortelling, der en kvinne som sitter i et fengsel ser tilbake på sitt liv. Krigen har drept eller lemlestet hennes sønner, og hun anklager sin mann og den mannlige rasjonaliteten for å ha drevet den frem gjennom rustningsvanviddet. Men samtidig erkjenner hun sitt medansvar. Mens krigen ble forberedt i mennenes “store” verden, dyrket hun passivt mor-barn-forholdets “lille” verden.

Verker

  • Lill-Anna og de andre, 1906
  • Benedicte Stendal, 1909
  • Per Haukeberg, 1910
  • De vaabenløse, 1912
  • Det svake kjøn, 1915 (omarbeidet utg. 1924)
  • Fru Castrups datter, 1918
  • Huset i Søgaten, 1923
  • Kvindesind, 1924
  • I amtmandsgaarden, 1925
  • Under skraataket, 1927
  • Prisopgaven, 1928
  • Enken, 1932
  • Elling Thorsens hjem, 1934
  • På egen grunn, 1936
  • Små avsløringer, 1937
  • Bak Munkeruds fasade, 1938
  • Kvinnen og den svarte fuglen, 1945
  • Min venn Sigrid Undset, 1946

    Skuespill

  • Kirken, 1920
  • Komedien, 1923
  • Piken, 1925
  • På ærens mark, 1934

    Under pseudonym

  • I Blinde (som Jo Nein), 1898
  • Liv, livet og jeg (som Kåre P), 1927
  • Vi skriver en roman (som Kåre P), 1930
  • To ungdomsår (som Kåre P), 1937

Kilder og litteratur

  • HEH 1938
  • K. Elster: biografi i NBL1, bd. 1, 1923

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (halvfigur) av Astri Welhaven Heiberg, 1922; Den Norske Forfatterforening, Oslo
  • Maleri (halvfigur) av Agnes Hiorth, 1937; H. Aschehoug & Co., Oslo

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.