Nils Vogt - 2

Pressemann. Foreldre: Amtmann, senere stortingspresident og statsråd Nils Vogt (1817–94) og Karen Magdalena (“Kaja”) Ancher Arntzen (1819–70). Gift 6.11.1884 i Kristiania med Helena Andrea Ottesen (30.11.1861–6.5.1906), datter av høyesterettsassessor Peter Vogt Ottesen (1820–1916; se NBL1, bd. 10) og Regine Amalie Gulbranson (1830–76). Bror av Benjamin Vogt (1863–1947); tremenning av Lie Vogt (1858–1932), Nils Collett Vogt (1864–1937) og Ragnar Vogt (1870–1943).

Nils Vogt var tilknyttet Morgenbladet i 45 år, herav nesten 20 år som sjefredaktør. Han ble den første formann i Norsk Presseforbund ved stiftelsen 1910, hadde også verv i politiske organisasjoner og markerte seg som en liberal politiker på høyresiden i norsk politikk.

Vogt ble født i Bergen, men vokste opp i Kristiansand og Christiania, hvor han tok examen artium 1876. Deretter studerte han jus ved universitetet og ble cand.jur. 1881 med beste karakter. Etter en kort periode i Statistisk sentralbyrå fikk han tilbud om å gå inn i diplomatiet, men takket nei da han hadde bestemt seg for en journalistisk løpebane. Hans familie og venner hadde store problemer med å svelge hans yrkesvalg, ettersom presseyrket på den tiden hadde liten sosial prestisje.

Han startet sin pressekarriere som redaksjonssekretær i Morgenbladet fra 1882, under den legendariske redaktør Christian Friele. Vogt etterfulgte Friele som sjefredaktør 1894 og fikk da utfolde sitt brede journalistiske engasjement, som strakte seg ut over storpolitikken. I Vogts redaktørtid ble avisen preget av hans brede kulturelle engasjement med dekning av teater og litteratur. Han skrev selv teateranmeldelser hele sitt liv og gav uttrykk for at det var interessen for Ibsen som hadde tent hans teaterinteresse.

På tross av sitt konservative grunnsyn var Vogt liberal i mange spørsmål, og på det religiøse område støttet han liberale synspunkter. Han kom også på kant med Høyres partileder Francis Hagerup om partiets syn på unionsoppløsningen og skrev blant annet: “Jeg har vanket nokså meget i svenske politiske kretser og følt den medlidende nedladenhet hvormed Storebror klapper Lillegutt på skulderen, når han er snild gutt og gjør det Storebror vil. Det klapp brenner mig ennu i huden, jeg ønsker aldri mer å gjøre mig fortjent dertil.” Hans redaksjonelle artikler hadde stor betydning for Høyres oppslutning om Michelsens regjering. En samling av Vogts leder- og kommentarartikler fra årene 1903–05 ble utgitt etter hans død.

Vogt var kjent som en myndig og streng redaktør, som stilte store krav til sine medarbeidere. Han hadde en rekke verv i politiske organisasjoner og presseorganisasjoner. Han var bl.a. formann i den første kjente varige presseorganisasjon her i landet, Den konservative Presses Forening, 1892–98 og 1906–09. Han tok tidlig til orde for en landsomfattende samlende presseorganisasjon og ble den første formann i Norsk Presseforbund (NP) 1910–12. På grunn av sterke indre motsetninger i hovedstadens pressemiljø var han en omstridt kandidat og ble valgt med 36 mot 21 stemmer.

I NP ble Vogt involvert i den første kjente tvist om uenighet mellom styre og redaksjon, i daværende Verdens Gang, der striden stod mellom styret og den mangeårige redaktør Ola Thommessen. Vogt engasjerte seg sterkt for redaksjonens autonomi og støttet Thommessen da denne tok med seg hele staben og startet det konkurrerende organet Tidens Tegn. Blant annet på grunn av dette kom Vogt på kant med sin egen styreformann, høyesterettsadvokat Edmund Harbitz. Striden endte med at begge to ble enige om å trekke seg fra avisens drift sommeren 1913. Vogt fortsatte imidlertid som teater- og litteraturanmelder i Morgenbladet frem til sin død.

Vogt hadde flere verv i det nordiske pressesamarbeidet og var norsk president ved de nordiske pressemøtene i Kristiania 1899 og København 1902. Han var også delegert ved internasjonale pressekongresser i Stockholm 1897, Roma 1899 og Berlin 1909. Han var medlem av Kristiania bystyre i flere perioder og valgmann for Kristiania ved stortingsvalgene 1900 og 1903. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1907 og var ridder av Dannebrogordenen og den franske Æreslegionen.

Vogt utgav et antall bøker, bl.a. flere bedriftshistorier, foruten Fra Far til Datter og Under Frieles haand og paa egen. I den sistnevnte boken redegjorde han for sitt pressepolitiske program, der han avgrenset seg mot dem som så på avisdrift primært som kremmervirksomhet. Dette er den klassiske problemstillingen om børs og katedral som har dukket opp med jevne mellomrom helt frem til i dag.

Verker

    Et utvalg

  • Dagbog for Norge, Sverige og Danmark 1889, i Vidar 1889, s. 75–96, 343–417 og 710–725
  • Fredrik Stang, i G. Gran (red.): Nordmænd i det 19de aarhundrede, bd. 1, 1902–03, s. 423–453
  • Fra Far til Datter. Smaa Søndagsbreve, 1910
  • Pressen og kapitalen, i Samtiden 1910
  • Under Frieles haand og paa egen, 1913
  • red. Schous bryggeri. Mindeskrift til hundredaarsjubilæet 1921, 1921
  • Aktieselskapet Oslo (Christiania) smørfabrik, Aug. Pellerin fils & co. 1876–1926, 1926
  • Artikler og brev 1903–1905, bd. 1–2 i Nils Vogt, Morgenbladet og unionsopløsningen, utg. ved H. Storm, 1944–46

Kilder og litteratur

  • Stud. 1876, 1901, 1926
  • HEH 1912
  • L. Saxe: Norsk Presseforbund 1910–1935, 1935
  • Delphin Amundsen, 1947
  • O. Gjerløw: “Nils Vogt 1859–1927”, i Festskrift til C. J. Hambro, 1960
  • R. Werner Erichsen: biografi i NBL1, bd. 18, 1977
  • S. Høyer: Pressen mellom teknologi og samfunn, 1995
  • R. Ottosen: Fra fjærpenn til Internett. Journalister i organisasjon og samfunn, 1996
  • M. Eide: Den redigerende makt. Redaktørrollens norske historie, Kristiansand 2000

Portretter m.m.

  • Karikaturtegning gjengitt i Saxe 1935 (se ovenfor, avsnittet Kilder)

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.