Faktaboks

Nils Johan Ringdal
Født
6. mars 1952, Oslo
Død
11. september 2008, Bali, Indonesia.
Virke
Historiker
Familie
Foreldre: Direktør Johan Rasmus Ringdal (1926–) og sosionom Berit Bakken (1930–). Registrert partner 1993 med lege Georg Petersen (2.4.1947–), sønn av gjørtler Olav Emil Petersen (1912–87) og Anna Sæther (1910–97).

Nils Johan Ringdal markerte seg som en omstridt historiker, med okkupasjonstiden og norske kulturinstitusjoner som sentrale temaer. Han er særlig kjent som formidler.

Ringdal vokste opp i Oslo og tok examen artium på latinlinjen ved Oslo katedralskole 1970. Etter filosofistudier i Tübingen 1971–72 studerte han ved Universitetet i Oslo og ble cand.philol. 1979 med historie hovedfag. I studiedagene var han tilsluttet den marxist-leninistiske gruppen Kommunistisk Universitetslag (KUL) og tilegnet seg historiefaget under påvirkning av det marxistiske skjema i doktrinær form. Men han var samtidig influert av Jens Arup Seip og hans prinsipielt begrunnede empirisme, og 1979 skrev han sin hovedoppgave om Seips statsoppfatning. I sin videre forskning har Ringdal forlatt marxismens doktriner, og i stedet gjort den seksuelle identitets psykologi til tema for både biografiske og kulturhistoriske studier. Hans hovedarbeid i denne siste retning er en fremstilling av prostitusjonens verdenshistorie, Verdens vanskeligste yrke, som er oversatt til flere språk. Samtidig har han som en av de få norske intellektuelle lagt frem sin egen praksis til åpenhjertig behandling i Lystens død? Bekjennelser fra en mann av gay-generasjonen, som vakte stor oppsikt da den utkom 1991.

Ringdals monografi om politiet under okkupasjonen, Mellom barken og veden, håndterer et stort materiale av både skriftlige og muntlige kilder og er anerkjent som et grunnleggende arbeid om okkupasjonstiden. Dette arbeidet ble videreført i biografien om NS-justisminister Sverre Riisnæs, Gal mann til rett tid. En videreføring av temaet nazisme-kjønn kunne synes å ligge til rette for forfatteren og går da også igjen i noen av hans mange bidrag til Norsk Krigsleksikon 1940–45, der han også står som medredaktør.

Ringdals arbeid med norske kulturinstitusjoner favner vidt, fra historien om Deichmanske bibliotek samt to bind av Moss bys historie via Forfatterforeningens historie og Forleggerforeningens historie til hans foreløpig siste større arbeid, Nationaltheatrets historie (2000). Disse verkene håndterer et omfattende litterært, biografisk og politisk materiale, og de er alle båret av en sans for talende detaljer kombinert med klare blikk for de store linjer. Med sin personlige stil er Ringdal i stand til å gi selv repetitive emner, som krøniken over hovedscenens forestillinger den ene etter den andre, en på én gang analytisk og fengslende form. Boken er forbilledlig som løsning av en teaterhistorie, i vekslingen mellom “indre” og “ytre” faktorer i institusjonens liv.

Ukontroversielle har Ringdals verker ikke vært. Forfatterforeningens historie førte til debatt på grunn av fremstillingen av foreningen i “m-l-tiden” i 1970-årene. Teaterhistorien utløste umiddelbart kraftige motforestillinger fra kretsene rundt forhenværende teatersjef Arild Brinchmann, en debatt Ringdal selv inviterte til ved å distansere seg ganske tydelig fra det brinchmannske regime og fra den manglende økonomiske ansvarlighet som han i boken finner belegg for i dennes sjefstid. Røster hevet seg også mot enkeltfortolkinger og realopplysninger, mange av dem innhentet gjennom utførlige intervjuer og derfor vanskeligere verifiserbare enn opplysninger basert på skriftlige kilder.

Understrømmer av en latent animositet mot forfatteren slo opp i pressens skadefryd over at hans neste bok, Norske ikoner (2001), måtte trekkes tilbake av forlaget noen dager etter utgivelsen på grunn av påviste feil i realopplysningene. Dette verk er aldri siden utgitt.

Mer enn de fleste akademikere i sin generasjon har Ringdal levd utadvendt og i dialog med mediene, som tidvis har interessert seg sterkt for hans liv og livsstil. Han har hele tiden virket som frilans forsker uten institusjonell tilknytning, i den senere tid med bopel halve året i Sørøst-Asia. Ringdal var i 1970-årene med på landslaget i judo (tungvekt) og vant sølv i NM; i 1980-årene vant han likeledes sølv i tungvekt bodybuilding og var også internasjonalt aktiv i denne idrettsgren.

Nils Johan Ringdal var gjesteforsker ved Columbia University i New York 1981–82. Han var formann i Den norske historiske forening 1985–87. 1993 mottok han Oslo bys kulturstipend.

Verker

  • Statsoppfatningen hos Jens Arup Seip, 1981
  • red. Frontlinjer i historiefaget. Moderne historieskrivning i internasjonalt perspektiv, 1983
  • Moss bys historie, bd. 2–3, Moss 1989–94
  • By, bok og borger. Deichmanske bibliotek gjennom 200 år, 1985
  • Mellom barken og veden. Politiet under okkupasjonen, 1987
  • Gal mann til rett tid. NS-minister Sverre Riisnæs – en psykobiografi, 1989
  • Lystens død? Bekjennelser fra en mann av gay-generasjonen, 1991 (dansk utg. 1993)
  • Ordenes pris. Den norske forfatterforening 1893–1993, 1993
  • Kardinaler og kremmere. Norske forleggere gjennom hundre år. Den norske forleggerforening 1895–1995, 1995
  • medred. og medforf. Norsk Krigsleksikon 1940–1945, 1995
  • Verdens vanskeligste yrke. De prostituertes verdenshistorie, 1997 (dansk utg. 1998)
  • Nationaltheatrets historie 1899–1999, 2000
  • Norske ikoner. Helter, heltinner, helgener og skurker gjennom tusen år, 2001

Kilder og litteratur

  • Klipparkivet, NRK
  • opplysninger fra Nils Johan Ringdal, 2003