Nils Ihlen - 1

Politiker og industrimann. Foreldre: Brukseier Vincentz Thurmann Ihlen (1826–92) og Birgitte Johanne Elisabeth Mørch (1830–1913). Gift 1) 11.8.1892 med skuespiller Constance Bruun (25.8.1863–15.10.1894; se NBL1, bd. 2), datter av utskiftningsformann Johan Christian Bruun (1837–82) og Aasine Fredrikke Jæger (1838–1907); 2) 24.2.1898 med Henriette Marie Lund (20.12.1870–1962), datter av oberst Joachim Lund (1843–1924) og Emma Johanne Andrea Berg (1843–1924). Far til Nils Ihlen (1893–1981), Joakim Ihlen (1899–1981) og Alf Ihlen (1900–2006); fetter av Christian Ihlen (1868–1958); brorsønn av Niels Ihlen (1824–1905; se NBL1, bd. 6) og Jacob Ihlen (1833–1903; se sst.).

Nils Ihlen var arbeidsminister 1908–10 og utenriksminister 1913–20. I begge disse posisjonene var hovedutfordringen å verne om Norges økonomiske selvstendighet; først mot utenlandske fosseoppkjøp, dernest – under den første verdenskrig – mot de krigførende stormaktenes kamp om landets fiske- og mineralrikdommer.

Som sønn av grunnleggeren av Strømmens Værksted var Ihlen eslet til å bli industrileder. Etter examen artium 1872 og anneneksamen 1873 utdannet han seg til ingeniør ved den tekniske høyskole i Zürich 1873–77. Etter et års tjeneste i statens jernbaneanlegg overtok han stillingen som bestyrer i farens bedrift 1878, fra 1883 også eierskapet. Politisk var han venstremann og var som lokalpolitiker medlem av fattigkommisjonen, ligningsnemnda og herredsstyret, og i flere år ordfører i Skedsmo. 1886–88 var han suppleant til Stortinget, 1906–09 fast stortingsmann og medlem av blant annet den forsterkede jernbanekomité og vannfallskomiteen. 1908–10 var han arbeidsminister og 1913–20 utenriksminister.

Ihlens første oppgave som arbeidsminister var å få vedtatt den skjellsettende jernbaneplanen av 1908, som blant annet innebar byggingen av Dovrebanen. 1909 var han med på å åpne Bergensbanen.

1908 vedtok Stortinget etter forslag fra arbeidsminister Ihlen å gi fransk-tyske interesser konsesjon til å bygge ut Tyin- og Matre-fallene. Denne konsesjonen knesatte prinsippet om at store fossekraftanlegg skulle tilbakeleveres til staten etter en driftsperiode på 80–100 år (hjemfallsretten). De permanente konsesjonslovene institusjonaliserte dette prinsippet året etter, og det ble innskjerpet for utlendingers vedkommende 1917. I samtiden ble det oppfattet som markeringer av en norsk vilje til økonomisk selvstendighet etter 1905.

Ihlens utenriksministertid var helt dominert av de krigførendes kamp om de nøytrales ressurser. Tyskland og de øvrige sentralmaktene hadde et skrikende behov for fortsatt import av norsk fisk og mineraler. Ententen med Storbritannia i spissen ville forhindre at nøytrale forsyninger nådde fienden og presset Norge til å avbryte eksporten. Til tross for det overordnede målet om nøytralitet, ble Norge således den “nøytrale allierte” i ententemaktenes blokadekrig mot Tyskland, som følge av at Storbritannia kontrollerte kullforsyningene til næringslivet. Den politiske nøytraliteten ble dog reddet.

Ihlens viktigste politiske virkemiddel overfor stormaktenes daglige press for å få herredømme over Norges ressurser var, som han selv sa, “cunctatorpolitikken”, nølerens og tvisynets politikk, eller en passiv “utskyvningspolitikk” og “unnvikelsespolitikk”, som hans kritikere uttrykte det. Forhalingspolitikken ble tolket både som utslag av tyskvennlighet og som bevis på mangelfull plan og handlekraft. Forhandlingene om en handelsavtale med USA 1917–18 blottla dertil en ødeleggende kompetansestrid mellom Ihlen, hans personlige utsending til USA, Fridtjof Nansen, og Norges minister i Washington, Helmer Bryn, som forsinket avtalen.

Den “nøytrale alliansepolitikk” ble imidlertid belønnet av vestmaktene under fredskonferansen 1919–20, da Norge fikk suvereniteten over Spitsbergen. Under innspurten i Spitsbergen-forhandlingene, 14. juli 1919, inngikk Ihlen en muntlig avtale med den danske sendemann i Kristiania om at Norge skulle avholde seg fra å legge hindringer i veien for dansk suverenitet på hele Grønland til gjengjeld for Danmarks støtte i Spitsbergen-spørsmålet (Ihlens “erklæring”). Under Grønlandssaken i mellomkrigstiden ble det hevdet at denne avtalen var til skade for norske interesser på Grønland. Av politiske grunner holdt man skjult at den var blitt til etter behandling i regjeringen og Stortingets utenrikskomité, for å sikre det da tverrpolitiske, overordnede målet, nemlig Svalbard for Norge.

Ettertidens negative karakteristikker av Ihlen, for hans avtale i Grønlandssaken og passiviteten under den første verdenskrig, var urimelige. Under krigen var hans vestvendte tilpasningspolitikk hensiktsmessig i forhold til det overordnede målet, å holde landet utenfor krigen. Hans avtale 1919 var et lite ledd i den rekke av små diplomatiske trekk som førte til at Norge ble en av vinnernasjonene etter den første verdenskrig, da Spitsbergen ble norsk 1920.

Kilder og litteratur

  • Stud. 1872, 1897, 1912, 1922
  • B. Stuevold-Hansen: biografi i NBL1, bd. 6, 1934
  • K. Fasting: Nils Claus Ihlen, 1955
  • O. Riste: The Neutral Ally. Norway's Relations with Belligerent Powers in the First World War, 1965
  • P. Fuglum: Én skute – én skipper. Gunnar Knudsen som statsminister 1908–10 og 1913–20, Trondheim 1989
  • R. Berg: Norsk utenrikspolitikks historie, bd. 2, 1995
  • d.s.: “Nordisk samarbeid 1914–1918”, i IFS Info nr. 4/1997

Portretter m.m.

  • Maleri (brystbilde) av Henrik Lund, 1922

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.