Faktaboks

Nils Heyerdahl
Nils Kristian Heyerdahl
Født
11. april 1941, Oslo
Virke
Idéhistoriker og kringkastingsmann
Familie
Foreldre: Sivilingeniør, cand.jur. Kristian August Aagaard Heyerdahl (1892–1991) og Helga Wiik (1905–76). Gift 1) 1967 med universitetslektor Grete Børsand (14.4.1939–), datter av tannlege Johnny Børsand (1902–83) og Signe Ståhl (1907–87), ekteskapet oppløst 1984; 2) 1987 med programredaktør Jorunn Hope (1.6.1946–), datter av sogneprest Harald Hope (1913–82) og Hanna Bjånes (1917–2009).

Som programskaper i radio forener Nils Heyerdahl solid innsikt med god formidlingsevne og artistisk sans. Som sjef for Radioteatret har han markert Norges mest publikumssøkte teater som en bærebjelke for kvalitet i NRK.

Heyerdahl vokste opp i Oslo. Etter examen artium 1959 studerte han idéhistorie, engelsk og fransk ved Universitetet i Oslo og tok magistergraden i idéhistorie 1972 på avhandlingen Pascal og skeptisismen. 1967–70 var han redaktør i Minervas Kvartalsskrift. 1972–79 var han hjelpelærer, vitenskapelig assistent og forskningsstipendiat NAVF i idéhistorie ved Universitetet i Oslo og foreleste i emner fra middelalderen og renessansen. I denne tiden redigerte han også flere bøker om filosofiske emner.

Fra 1979 arbeidet Heyerdahl som frilanser i Opplysningsavdelingen, NRK/Radio, og markerte seg som en meget dyktig og allsidig programskaper. I flere år var han programleder for de faste postene “Verdt å vite” og “Kulturmagasinet”. 1983 ble han programsekretær i Kulturavdelingen/Radio, 1990–91 var han redaksjonssjef i Kunstavdelingen, og fra 1991 har han vært sjef for Radioteatret og Dokumentarredaksjonen.

Oppsikt vakte flere “dokumentardramaer” som Heyerdahl hadde aktivt programansvar for, og som eksperimenterte i grenselandet mellom fiksjon og fakta, bl.a. J. H. Sandvens rekonstruksjon av Mykle-saken (1993) og Kjell Kristensens hørespillserie om Knut Hamsuns liv og diktning (1996). Flere av Heyerdahls artistisk formede programmer har også vunnet internasjonale priser, bl.a. radio-operaene Alfa og Romeo (1998) og Bokken Lasson (1999), som begge ble belønnet med Prix Italia.

Heyerdahl har lagt stor vekt på at Radioteatret er Norges største scene i publikumsoppslutning og må ha et vidtspennende, kvalitetssikkert repertoar. I slutten av 1990-årene måtte innsatsen konsentreres av økonomiske grunner, og repertoaret har nå sin tyngde i Ibsens dramaer og nyere norsk dramatikk. På Heyerdahls initiativ er også en rekke Ibsen-skuespill blitt utgitt på kassett og CD, både arkiv-innspillinger og nyere hørespill. Dermed er Norge omsider kommet med i en internasjonal utvikling som gjør scenekunst tilgjengelig også i denne form.

Nils Heyerdahl var styreformann i Norsk Filminstitutt 1984–87, da Videogram-registeret ble opprettet. Han er medlem av og sekretær i Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur.

Verker

    Et utvalg

  • Nicolaus Cusanus og økumenikken, i Minervas Kvartalsskrift nr. 1/1965
  • red. Abort og menneskeverd. En debatt, 1970
  • Pascal og skeptisismen. En idéhistorisk studie, mag.avh. UiO, 1972
  • Pascal og historien, i T. Winther (red.): Diktning og tenkning. Fjorten studier i fransk åndsliv, 1973
  • Stemmenes teater, i B. Ramstad (red.): Klar scene. Norsk skuespillerforbund 100 år, 1998
  • red. Den innerste esken. Festskrift til Lars Roar Langslet på 50-årsdagen 5. mars 1986 (sm.m. K. A. Pollestad og T. Thiis-Evensen), 1986
  • innledninger og kommentarer til bøker av Aasmund Brynildsen (Autoriteten, makten og mennesket, 1975, Johannes Kepler, 1976, Frihet og forpliktelse, 1987), John Mourly Vold: (Ideal-realistisk Verdensbetragtning, 1977) og Hans Chr. Hansen: (Rummet og Sjælen, 1977)
  • overs. og kommentarer til Thomas Aquinas: Om væren og vesen/De ente et essentia, 1995

Kilder og litteratur

  • Nils Heyerdahls curriculum vitae (2000)