Nils Henriksson satt med et av landets største adelsgods og var det fremste medlem av adelen i Norge under Christian 2, men fikk aldri noen dominerende politisk rolle. Døtrenes ekteskap med innvandrede danske adelsmenn ble spiren til en ny norsk høyadel etter reformasjonen.
Slekt og ekteskap knyttet Nils Henriksson til det nordafjelske Norge. Hovedsetet hans var Austrått på Fosen, som han arvet etter faren, ridderen og riksråden Henrik Jensson. Henrik var høvedsmann over Trøndelag og i slekt med erkebiskop Aslak Bolt. Nils' mor, Elin, var datter av ridder og riksråd Nikolas Gunnarsson Kane. Nils' ekteskap med Ingerd, datter av ridderen og riksråden Otte Matsson (Rømer), skulle trolig tjene til å bilegge en tvist med Rømer-ætten om Austrått, som faren hadde kjøpt. Nils og svigerfaren makeskiftet jord til Austrått fra erkestolen 1506. Nils eide bl.a. skoger i Stjørna og Austrått sokn på Fosen, samt eggværet Tarva. Med Ingerd hadde Nils døtrene Margrete (gift med Vincens Lunge, senere med Jens Splid), Anna (gift med Erik Ugerup), Eline (gift med Niels Lykke), Lucie (gift med Jens Tillufssøn Bjelke) og Ingebjørg (gift med Peder Hanssøn Litle). Utenfor ekteskap hadde han sønnen Henrik, som gjorde geistlig karriere, og muligens datteren Dorothea, som ble tatt opp i Vadstena kloster 1492. Navnet Gyldenløve brukte han aldri selv; det ble tatt i bruk av senere tiders genealoger og henspiller på Nils Henrikssons våpenmerke, en gull løve over et sjakktavlet felt.
Nils fremtrer første gang 1485 under den nordafjelske riksrådsavdelingens årlige rettertingssesjon (høyesterettsfunksjon) i Bergen. Det gjorde han jevnlig frem til Christian 2 fra 1506, som norsk visekonge og senere konge, i stedet dømte selv eller oppnevnte folk til kongelige domsfunksjoner. Nils må samtidig ha omsatt mye av lensinntektene sine i Bergen, der han eide en bygård på Stranden. Senest 1494 var han høvedsmann på Vardøhus med Finnmark samt mesteparten av Hålogaland i forlening, men mistet forleningene nordpå mellom 1514 og 1517. Sunnmøre, Romsdal, Edøy og Fosen hadde han som len fra før 1513, og han satt i tillegg med Stjørdalen og Selbu som pantelen 1519, året etter også med Herjedalen, og igjen med Vardøhus ved sin død.
Nils Henriksson ble trolig ridder og riksråd ved kong Hans' kroning i Trondheim 1483. Som riksråd var han 1489 i København med på å velge kong Hans' sønn Christian (Christian 2) til norsk konge etter farens død og oppheve viktige deler av Halmstadrecessen. Nils tok avstand fra Knut Alvssons opprør 1501 og var med på å dømme de svenske opprørerne for majestetsforbrytelse i Kalmardommen 1505. Han prøvde visstnok likevel å bremse unionsmonarkiets sentraliseringspolitikk i tiden etter Knut Alvssons opprør, slik den fremsto under hertug Christians norske visekongedømme. Den norske adelens evne til å føre en selvstendig politikk overfor kongemakten ble svekket, særlig ved at riksrådet ble skjøvet til side, selv om Nils og andre norske adelsmenn prøvde å demme opp for den ekspanderende unionelle kongemakten. Som riksråd måtte Nils i København 1513 godta Christian 2s felles dansk-norske håndfesting, som befestet Norges svekkede posisjon i unionen. Den norske adelen fikk ikke enerett til forleninger i Norge, og det ble åpnet for at ikke-adelige kunne ha norske len.
Nils Henriksson selv hadde likevel åpenbart kongens gunst. Han ble utnevnt til rikshovmester, trolig ved Christian 2s norske kroning 1514 eller rett etter, og var med å hente dronningen, Elisabeth av Habsburg, i Nederlandene sommeren 1515. Rikshovmestertittelen var åpenbart rent honorær og inneholdt knapt maktfunksjon av noe slag. Kongen styrte sentralistisk som i sin visekongetid. Nils' rettskyndige uttalelse mot kongens forsøk på beskjære kirkens jurisdiksjon viste hans fortsatte motstand mot kongemaktens ekspansjon. Noen fraternisering med svenskene fra hans side er likevel ikke kjent, og han sendte sammen med erkebiskop Erik Valkendorf menn til Jemtland til forsvar mot et svensk innfall 1519.
Ved Christian 2s flukt 1523 skulle Nils Henriksson på riksrådets vegne overta Bergenhus og styre det nordafjelske Norge inntil ny konge var valgt, men han ble syk under forhandlingene med slottets besetning. Han omtales som syk og sengeliggende 25. november og som død kort før 29. desember 1523. Det ble hans svigersønn, Vincens Lunge, som tok over Bergenhus på riksrådets vegne da en avtale ble oppnådd.