Nils Christie

Kriminolog. Foreldre: Butikksjef Ragnvald Christie (1895–1957) og Ruth Hellum (1900–87). Gift 1) 1951 med Vigdis Margit Moe (23.10.1927–), datter av agent Bertrand Moe (1888–1954) og Margit Norboe, ekteskapet oppløst; 2) med Hedda Giertsen (1946–).

Nils Christie omtaler seg selv helst som samfunnsforsker. Han er utdannet sosiolog og en nestor i norsk kriminologi.

Christie tok examen artium på reallinjen på Berg gymnas i Oslo 1946. I samværet med venner på gymnaset fikk han akademiske interesser. 1953 tok han magistergraden ved Institutt for sosiologi ved Universitetet i Oslo, som en av landets første sosiologer, med støttefagene psykologi og kriminologi. I studietiden arbeidet han også som journalist, noe som bidrog til studiefinansieringen.

Christie ble dr.philos. 1959 på avhandlingen Unge norske lovovertredere. Her sammenlignes samtlige mannlige lovovertredere i årskullet født 1933 med resten av årskullet. 1959 ble Christie utnevnt til dosent i kriminologi ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Han ble professor samme sted 1966.

Christies store faglitterære forfatterskap inneholder bl.a. 12 bøker, inklusive en samling artikler – Som folk flest – og en lærebok i kriminologi. Han er en av de mest oversatte norske faglitterære forfattere. Boken Pinens begrensning, om å redusere bruken av straff og pine som sosial kontrollmekanisme, er oversatt til 11 språk, bl.a. engelsk, tysk, spansk (Mexico), portugisisk (Brasil), russisk og japansk.

Christie har skrevet om kriminalitet og kriminalitetskontroll. Hans analyseperspektiv er bredt: For å forstå kriminaliteten må vi forstå samfunnet, og omvendt. Han har også skrevet om skolens problemer og ønskelige desentralisering – Hvis skolen ikke fantes – og om antroposofiske landsbyer for psykisk utviklingshemmede, som Vidaråsen i Vestfold (Bortenfor anstalt og ensomhet).

Et sett dyptliggende synspunkter preger Christies forfatterskap: 1) forbrytere er som folk flest, 2) det er omstendighetene som gjør dem til forbrytere, 3) omstendighetenes innflytelse kan motvirkes gjennom sivile samværsformer, og 4) det er samfunnsforskerens oppgave å søke å påvirke samfunnet i debatt og samtale.

I eventyr og massemedier finnes mange forbryterske umennesker, monstre. Christie har lett lenge og grundig etter slike, men har knapt funnet noen. Forbrytere er som folk flest. Christie valgte et dystert tema for sin magistergrad, nordmenn som ble voktere i tyskernes fangeleirer i 1942 og 1943. Dødeligheten i disse leirene var nesten 70 %. 363 nordmenn arbeidet som fangevoktere og 47 av disse ble etter krigen dømt for drap eller mishandling av fanger. Men Christie møtte ikke umennesker. “De var ... som oss”. Studien ble publisert først 20 år senere, Fangevoktere i konsentrasjonsleire (1972).

Christie finner ikke de vesentlige forklaringene på kriminalitet i iboende, individuelle forskjeller, men i kollektive livsformer og måten vi organiserer vårt samfunnsliv på. I det sentrale arbeidet Hvor tett et samfunn? legges det vekt på at svært mange av de farligste voldshandlinger rettet mot andre mennesker “ikke springer ut av iboende krefter i personene som foretar dem, men av de situasjoner disse personene kommer opp i”. Ønsker vi mindre kriminalitet, må vi innrette vårt samfunnsliv på nye måter.

Han forutsetter imidlertid ikke at kriminelle, og heller ikke han selv eller hans lesere, bare er ofre for omstendighetenes innflytelse. Men sterke krefter i moderne samfunn gjør oss fremmede for hverandre og øker risikoen for ugjerninger og mistolkinger av andre mennesker. Kommersialisering, massemedier og klientifisering kan deformere sosial samhandling. Vi må motvirke det han i Kriminalitetskontroll som industri. Mot GULAG, vestlig type? kaller for “sosial produksjon av moralsk likegyldighet”. Den primære sosiale kontroll i den nære samhandling må opprettholdes, sivile samværsformer og eget ansvar for å løse konflikter må forsvares.

Christie er æresdoktor ved universitetene i Sheffield og København og medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og vitenskapsakademiet i Lund. Han har vært gjesteprofessor flere ganger i Berkeley, Jerusalem og Oxford og har gjesteforelest ved et stort antall universiteter. Da han 1996 ble utnevnt til æresdoktor ved universitetet i København, ble han omtalt som “en av verdens førende og best kjente kriminologer”. Gjennom sin evne til å identifisere aktuelle og mulige problemer “har han igjen og igjen satt dagsorden for såvel forskningen som den rettspolitiske debatt, ikke bare i Norge, men bredt internasjonalt”.

Ifølge Nils Christie bør samfunnsforskeren søke å motvirke moderne samfunns tendens til å gjøre oss alle til konsumenter, klienter og tilskuere. Dette gjøres i en vedvarende samtale med samfunnet utenfor forskningen. Christie har gjennom sitt faglige livsløp vært en offentlig intellektuell, som forskningsformidler og deltaker i det offentlige ordskifte.

Verker

  • Fullstendig fortegnelse finnes i S. Sundbø: Professor Nils Christies forfatterskap 1945–1999. En kronologisk bibliografi, Nasjonalbibliotekets bibliografier nr. 1, 1999
  • Fangevoktere i konsentrasjonsleire, mag.avh. UiO, 1952 (forkortet utg. 1972)
  • Tvangsarbeid og alkoholbruk, 1960
  • Unge norske lovovertredere, dr.avh. UiO, 1960
  • Alkoholvaner blant storbyungdom (sm.m. R. Hauge), 1962
  • Kriminalsosiologi, 1965
  • Hvis skolen ikke fantes, 1971
  • Hvor tett et samfunn?, 1975 (rev. utg. 1982)
  • Som folk flest. Artikler, 1978
  • Pinens begrensning, 1981 (oversatt til 11 språk)
  • Den gode fiende. Narkotikapolitikk i Norden (sm.m. K. Bruun), 1985 (2. utg. 1996)
  • Bortenfor anstalt og ensomhet. Om landsbyen for usedvanlige mennesker, 1989
  • Kriminalitetskontroll som industri. Mot GULAG, vestlig type?, 1993

Kilder og litteratur

  • HEH, flere utg.
  • D. Cayley: radiointervju i The Canadian Broadcasting Corporation (sendt i Canada 10., 17. og 24. mars 1993), utskrift: Crime Control as Industry
  • F. Balvig og V. Greve: “Forslag og begrunnelse for tildeling av æresdoktorgrad til Nils Christie”, i Kriminalistisk Årbog 1996, København 1997
  • M. Tønnesen: “Gi meg et monster!”, i Apollon nr. 3/1997, s. 10–15
  • N. Christie: Roots of a perspective, i S. Holdaway og P. Rock (red.): Thinking about criminology, London 1998, s. 121–131

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.