Nikolas Arnesson

Biskop. Foreldre: Arne Kongsmåg på Ståreim og enkedronning Ingerid Ragnvaldsdatter (ca. 1105–ca. 1170). Halvbror av kong Inge 1 Haraldsson Krokrygg (ca. 1135–1161) og Orm Ivarsson kongsbror (død 1184); morbror til baglerkongen Filippus Simonsson (død 1217); tremenning til dronning Margrete Eriksdatter (død 1209).

Nikolas Arnesson var biskop i Oslo i 35 år og en av de ledende skikkelsene innen baglerpartiet, som kjempet mot kong Sverre og hans etterkommere.

Nikolas tilhørte en av landets fremste stormannsætter og hadde gjennom moren slektstilknytning til den svenske og danske kongeætten. Ved sin slektsbakgrunn var han også knyttet til partiet omkring Magnus Erlingsson. Han kjempet på Magnus' side i slaget på Ilevollene 1180 og opptrådte året etter som hans talsmann i forhandlinger med kong Sverre. 1189 var Nikolas kandidat til bispestolen i Stavanger, men Sverre fikk forhindret valget. Året etter ble han valgt til biskop i Oslo, ifølge sagaen fordi Sverre lot seg overtale av dronning Margrete, som var Nikolas' tremenning. Nikolas var med på å krone Sverre 29. juni 1194, men da Sverre senere samme år ble bannlyst, sluttet biskopen seg til den landflyktige erkebiskop Eirik i Danmark. 1196 ble han en av lederne for baglerne, og han kjempet i flere år mot Sverre. Etter baglernes nederlag i sjøslaget ved Strindsjøen sommeren 1199 måtte Nikolas flykte til Danmark og ser ut til å ha oppholdt seg der frem til Sverres død og forsoningen mellom partiene 1202.

Da konflikten brøt ut igjen 1204, spilte Nikolas nok en gang en viktig rolle på baglernes side. 1207 fikk han sin søstersønn Filippus Simonsson valgt til baglernes konge. Ved denne anledning var det fredspartiet som seiret ved kongevalget, og kort etter kom det, ved Nikolas' hjelp, til en overenskomst mellom de to partiene. Han ser den følgende tiden ut til å ha ført en forsonlig politikk, og han har også fungert som rådgiver for den unge kong Håkon Håkonsson.

Nikolas spilte en sentral rolle i det østnorske baglerriket 1207–17. Sammen med kong Filippus utvekslet han gaver med den engelske kongen, og han styrket den kirkelige organisasjonen. Inndelingen av bispedømmet i prostier må i alle fall gå tilbake til begynnelsen av 1220-årene og tyder på at den kirkelige rettshåndhevelsen var bedre utbygd her enn ellers i landet. Det er også rimelig å se Nikolas' initiativ bak lovtaket av kardinal Nicolaus Brekespears gaverettsstatutt (opprinnelig utstedt 1152/53) på Borgarting, antakelig 1224. Nikolas sørget også for å bygge ut og befeste bispegården i Oslo.

Sagaene, særlig Sverres saga, som for det aller meste representerer motstandernes syn, gir et sterkt negativt bilde av Nikolas. Han beskyldes for å være feig, intrigant og upålitelig og får skylden for mye ulykke, bl.a. beslutningen om å brenne Bergen 1198. Senere blir han beskyldt for å stå i ledtog med de siste opprørsflokkene på Østlandet, slittungene (1217–18) og ribbungene (1220–25). Samtidig er det tydelig at Nikolas har vært regnet for en farlig motstander og at hans dyktighet har vært anerkjent, en oppfatning som kommer til uttrykk i de ordene Håkon Håkonssons saga lar kong Håkon uttale ved hans grav, at det neppe hadde vært en mann som han når det gjaldt verdslig visdom og ære.

Den negative oppfatningen av Nikolas går også igjen i senere fremstillinger. Mest berømt er Ibsens portrett i Kongsæmnerne (1863), men lignende oppfatninger finnes også i eldre forskning. Nyere forskning har i større grad distansert seg fra sagaene og pekt på at de mest negative trekkene er dårlig belagt. Halvdan Koht ser Nikolas som en kirkens mann mer enn en partimann: Han kjempet mot birkebeinerne når kirkens interesser var truet og søkte ellers fred og forsoning.

Det er likevel grunn til å tvile på om det på 1100- og begynnelsen av 1200-tallet går an å skille så klart mellom kirkelige og verdslige interesser. Det har tydeligvis vært viktig på denne tiden for norske stormannsslekter å plassere sine medlemmer på bispestolene, og slike biskoper har neppe glemt hvor de kom fra. Nikolas' tilhørighet til baglerne må for en stor del skyldes slekt og personlig tilknytning. Dette forhindrer ikke at han også kan ha hatt sterke kirkelige interesser, som til slutt, sammen med realpolitiske vurderinger, har fått ham til å gå inn for fred og forsoning.

Kilder og litteratur

  • NFH, bd. 2, 1857, s. 709–712
  • A. C. Bang: “Et Par Ord om 'Baglerbispen'”, i Historiske Skrifter tilegnede Professor Ludvig Daae, 1904, s. 105–111
  • E. Bull: Kristianias historie, bd. 1, 1922, s. 58–90
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 10, 1949
  • E. Gunnes: “Kirkelig jurisdiksjon i Norge 1153–1277”, i HT, bd. 49, 1970, s. 131–134

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.