Nikolai Astrup

Maler. Foreldre: Sogneprest Christian Astrup (1844–1919) og Petra Constance Lodtz. Gift 23.12.1907 med Engel Sunde (1892–1963), datter av gårdbruker Anders Jenssøn Sunde og Emmerense. Brorsønn av Nils Astrup (1843–1919).

Nikolai Astrup var en særpreget, nyskapende kunstner. Hans produksjon var aldri stor, og i de fleste av maleriene og tresnittene hentet han sine motiver fra hjembygda Jølster.

Nikolai Astrups far var av gammel embetsmannslekt, og moren var datter av hanskefabrikanten Peder Mørch Lodtz i Bergen (senere Trondheim). Nikolai ble født i Bremanger som eldstemann i en søskenflokk på etter hvert 11 barn. Da faren 1883 fikk prestekallet i Jølster i Sunnfjord, flyttet familien dit. Med unntak av noen kortere studieopphold i utlandet, ble Jølster hans hjem livet ut. Barndommen i Jølster var preget av sykdom og isolasjon; tegning og kontakten med naturen og gården var de lyse sidene.

Skolegang fikk han først hjemme, før han ble sendt til mormoren i Trondheim for å gå på katedralskolen der 1895–97. Astma, sykefravær og ellers liten begeistring for skolen gjorde at han ikke fikk noen god eksamen. Han utmerket seg i ett fag: naturkunnskap. Formålet med skolegangen var at han skulle følge familiens tradisjoner og bli prest, noe han allerede før han begynte der, hadde bestemt seg for ikke å bli. Av brevveksling fra barndommen og tenårene går det frem at Astrup som 14-åring var besluttet på å bli kunstner. Han tok barnetegningene sine alvorlig, og begynte i 15-årsalderen å samle dem systematisk.

Oppholdet i Trondheim brakte ham i kontakt med kunsten, i byens faste galleri. Før hadde han sett lite, bare enkelte bilder i hjemmene hos farens embetsmannsforbindelser, og tegninger i bøker og blad, som han tidlig kopierte fra. Men i Trondheim ble han kjent med verker av Chr. Skredsvig, Eilif Peterssen, Lars Jorde og Otto Henning, og eldre kunstnere som Knud Baade og Erik Bodom. Dette gjorde at beslutningen for kunstnerveien festet seg. Han nektet å følge farens pålegg om å bli prest, og etter noen konfliktfylte år hjemme, som huslærer for søsknene, fikk han 1899 lov til å dra til Kristiania for å begynne på Tegneskolen. Da det var maleri han egentlig ville lære, flyttet han snart over til Harriet Backers private malerskole. Uten midler hjemmefra ble han her hennes fattigste elev, men gjorde fremskritt som snart imponerte læreren. Sittende mannsakt (1899) og Olaves (1900) er gode eksempler.

Høsten 1901 fikk han, med Kitty Kiellands anbefaling, Olaf Schous stipend for å reise gjennom Tyskland, til Paris. I tyske museer ble han særlig begeistret for Arnold Böcklins kunst, som han opplevde som “germansk” og følelsesbetont, og satte opp mot Thorvald Erichsens kunst, som han oppfattet som “theori”. Han oppsøkte de samme bildene som hadde inspirert Edvard Munch, og siden de Chirico. I Paris søkte han Christian Krohg som lærer, i Académie Colarossi. I fransk kunst var det Maurice Denis og særlig Henri Rousseau han festet seg ved. Forsøk i neo-impresjonistisk stil ødela han siden, og tok sterkt avstand fra. “Henri Rousseau gav meg en pekepinn,” skrev han siden i et brev til Hans E. Kinck.

Men Astrups bilder fra Paris er i dag ukjente. Bare en kolorert tegning Fra Seinen (1901) har siden vært dokumentert. Likevel, bildene han malte der kvalifiserte for en meget varm anbefaling fra Krohg da han våren 1902 reiste hjem etter det korte parisoppholdet: “Hans overordentlige Talent har gjort at han som i en Leg har gjennomgaaet den første Udvikling, der i Alminnelighed standser andre i mindst 10 Aar. (...) Jeg tror om ham, at han vil blive den, der bedst vil hævde den norske Kunsts Stilling baade hjemme og i Udlandet.”

Med en samlet kunstutdannelse på tre år reiste han nå tilbake til Jølster for å ta fatt på sin egentlige kunstnergjerning. Grunnen til at han valgte Jølster og ikke Kristiania kan søkes i hans brev, ulike notater og i bildene selv. Han ville finne en metode for å skildre “hjemlandet”, både på et ytre og et indre plan. Han ville skildre det “barndommens rike” han bar i seg, de opprinnelige erfaringene av naturen og seg selv, og hjemlandet slik det faktisk så ut, de omgivelsene og det livet han kjente fra områdene rundt Jølstervatnet.

Astrup flyttet hjem til prestegården, hvor han ble boende fra 1902 til 1912. Selv om livet i barndomshjemmet ble konfliktfylt, kom Astrup i de nærmeste årene til å male en rekke av sine hovedverk. I en rekke brev har han gitt uttrykk for at det var viktig å leve omgitt av sine sentrale motiver, og de var alle knyttet til barndommen. Det var også i denne perioden, fra 1904, at han innledet sin betydelige og originale produksjon av tresnitt.

Oppmuntrende i en vanskelig tid må det ha vært at han ble tildelt Finnes legat 1902 og Schäffers legat 1903, og ble positivt omtalt i boken Norske Malere og Billedhuggere, som Jens Thiis utgav 1904.

Debututstillingen 1905 i Blomqvists Kunsthandel i Kristiania ble et gjennombrudd, med godt salg og en rekke meget positive avisomtaler. 1906 deltok han i Lysakerkretsens “Gruppe I” i Norsk Kunstutstilling i København. Han hadde fått et godt forhold til Erik Werenskiold, som 1905 overlot et viktig illustrasjonsoppdrag til Astrup: Bjørnsons bondefortellinger for det danske Gyldendal Forlag (oppgaven ble aldri fullført, og førte til at Astrup helt forlot pennetegning som uttrykksform).

1907 inngikk Astrup ekteskap med Engel Sunde fra Jølster. Samtidig ble han tildelt reisestipend fra Henrichsens legat, og reiste kort etter bryllupet til London, særlig for å se Constable. Utpå våren 1908 reiste han til Bergen, for å arrangere sin eneste separatutstilling på Vestlandet, i Bergens Kunstforening. Denne utstillingen, som ble meget godt mottatt i pressen, ble viktig for de følgende års mange direkte salg av kunst i Bergen, gjennom venner der.

Siden kom han bare til å holde én ny separatutstilling, i Kunstnerforbundet i Kristiania 1911. Denne ble delvis retrospektiv, med bare 14 nye arbeider. Dette hang sammen med Astrups dårlige helse. 1906 hadde han vært rammet av tuberkulose. Da skrev han i et brev: “Blir jeg frisk vil jeg se komme mig væk fra dette land så snart som mulig.” Det løftet holdt han ikke, tvert om holdt han fast ved Vestlandet, under boforhold som var årsak til hans største helbredsproblem hele livet: en sterk astma som i perioder svekket ham mye.

Utstillingen i 1911 ble likevel en ny triumf, med positive aviskritikker fra Kinck, Jappe Nilssen og Christian Krohg m.fl. Fra Kristiania drog han nå med støtte fra Houens legat på studiereise til Berlin, hvor han oppholdt seg i et halvår. På tilbakeveien stanset han i tre uker nær slektens gamle gård Astrup i Schleswig, hvor han malte flere bilder. Han hadde mottatt mange nye inntrykk på reisen, men det hadde ikke vært en særlig produktiv tid. I Berlin følte han seg fremmed. Etter denne reisen oppgav han endelig å bli boende i prestegården, og bygde hus på Myklebust på den andre siden av vannet, med et atelier i vannkanten. Han og Engel hadde nå også fått sitt første barn.

Men vanskelighetene her ble verre enn i prestegården, da bonden han kjøpte grunnen av gikk tilbake på salget. Allerede 1914 måtte han forlate Myklebust, og flyttet til Sanddalstrand, ikke langt unna, som han hadde kjøpt 1912 for å ha et småbruk der. På dette lille bruket i et bratt bakket terreng ble han boende med en voksende familie resten av livet, mens han strevde med å bygge det ut som gård, bolig og atelier. Økonomiske vanskeligheter gjorde at det tok tid å skape et hjem her. Han hadde nesten fått levelige forhold, da han døde 1928. Stedet er i dag i Jølster kommunes eie, som museet Astruptunet. Interiørene er bevart slik de var da Astrup bodde her, og museet omfatter også en egen utstillingsbygning med en rekke av Astrups arbeider.

Den lille gården er viktig for å forstå Astrups engasjement som kunstner. Gårdsbruket var ikke bare en nødvendighet i perioder, for de naturalia han selv og familien kunne produsere der, og som de tidvis var avhengige av. Det var like viktig for ham å kunne være i direkte befatning med det som gror og vokser, med det levende i naturen. Her dyrket han en blanding av nyttevekster og dekorative vekster, og eksperimenterte med planter som var uvanlige for distriktet. Rabarbra ble den største lidenskapen, og rabarbravinen hans ble kjent og etterspurt i bygden.

Hans siste stipendreise, med Conrad Mohrs legat til Tunis 1922–23, fikk større betydning for helbreden enn for kunsten.

Astrups kunstneriske innsats, hans intensjoner og metode, er ikke helt enkel å karakterisere. Til en viss grad kan man betegne ham som en “hjemstavnskunstner”, i den forstand at hjembygda var det stoffet han bearbeidet i praktisk talt hele sitt kunstnerlige virke. Men hans kunst er ikke begrenset til en topografisk gjengivelse av stedene og til skildring av samtidens folkeliv. Den særegne poesien i hans beste bilder går langt ut over dette. Samtidig var drivkraften bak den poesien han utviklet, egentlig utenfor alle samtidige skoler, å finne nettopp i en trang til å skildre en subjektiv fordypelse i “det egne landet”, hans egen barndoms rike.

Hans fordypelse i egne barndomsminner, og selve fornemmelsen av verden og naturen i disse minnene, er godt dokumentert i kilder, særlig hans egne notater om arbeidet med ulike motiver for bildene. Det synes rimelig å søke forklaringer på hans særegne og egentlig ensomme søken etter billedlige metoder nettopp i dette subjektive elementet. Samtidig skal man huske at problemstillingen “hjemstavnskunst” og “hjemstavnsdiktning” også var viktige temaer i de kunstneriske og kulturpolitiske diskusjoner i Astrups samtid. Disse temaene hadde sin bakgrunn i de store kulturelle endringene i Europa under industrialiseringen på 1800-tallet, en prosess som førte mennesker til byene, bort fra forankring og identitetsfølelse i forhold til et hjemsted, hvor slekten hadde sine røtter. Mange forfattere hadde behandlet denne problemstillingen, bl.a. svensken Ola Hansson allerede i romanen Resan Hem (1892). Den tyske kunstteoretikeren Julius Langbehn talte i 1890-årene for en kunstens og kunstnerens tilhørighet til jorden og stammen, og ble mye lest og diskutert. Det var dermed langt fra uten støtte i samtidens kunstdebatt at Astrup valgte hjembygda heller enn hovedstadens kulturliv.

Men Astrup satte seg altså et vanskeligere mål enn en ytre skildring, han ville gripe noe helt personlig. Til det kunne han ikke benytte lærerne Krohg og Backers impresjonistisk influerte naturalisme, og heller ikke den neo-impresjonismen han møtte i Paris. Böcklins inderlighet og romantikk tiltalte ham mer, men bekreftelsen av hans egne spirende ideer fant han i Rousseaus naivisme. En ren dikterisk fantasikunst som Rousseaus kunne han imidlertid heller ikke benytte, han måtte føre Vestlandets luft, lys og lukter inn i bildet. Derfor kom han til på den ene siden å ta i bruk det han trengte av naturalistenes virkelighetserfaring, fra J. C. Dahl og Constable til samtidskunstnerne, og på den annen side trekk fra symbolismens metoder for å fortrylle bildet gjennom ulike former for abstraksjon og realismebrudd.

Men den opprinnelige virkelighetsopplevelsen han søkte å feste til lerretet, mente han måtte støtte seg til en fastholdelse av og en erindring om barndommens rene erfaring. Derfor ble hans egne barnetegninger og tidlige maleforsøk viktige for ham som kilder. Et godt eksempel på hvordan han utviklet denne naivistiske metoden, lenge før naivisme var et kjent begrep, finner vi i et av hovedverkene, Vårnatt i hagen, malt i flere varianter, den første 1903. Da han tok for seg dette sentrale motivet, søkte han en kilde i et lite bilde han hadde malt som 12-åring, og som har alle landskapselementene i det bildet han nå laget, unntatt menneskefigurene. Men kunstverket er likevel noe helt annet enn barnebildet. Her har han utnyttet summen av det han hadde tilegnet seg, og likevel laget et bilde med et preg som er ganske ulikt alle samtidens naturalister og symbolister.

Et slikt særpreg er det som, i hans beste bilder, setter ham i en særklasse blant norske kunstnere. Han kom likevel aldri til å føle seg trygg på å ha funnet en farbar metode, og var i hele sitt kunstnerliv plaget av tvil og nye forsøk. Med mange perioder av sykdom ble heller ikke hans produksjon av malerier særlig stor. Men i tresnittet, særlig fargetresnittet, gikk han nye veier. Alle hans tresnitt-eksemplarer, med noen og førti motiver, er monotypier. Når han følte at han stod fast i malerkunsten, var tresnittet ofte befriende. Mange av motivene er basert på malerier, som han her kunne bearbeide fritt, i stadig nye stemninger. På Jubileumsutstillingen i Kristiania 1914 viste han en stor samling tresnitt.

Selv om Astrup i virkeligheten var en anerkjent kunstner fra debuten av, kom isolasjonen på Vestlandet, begrenset produksjon av malerier og stor familie (8 barn, samt medlemmer av Engels familie) til å gi ham økonomiske vanskeligheter det meste av tiden. Slitet med gården tok også mye tid og krefter, og var heller ikke bare bra for de svekkede lungene hans. Han var 47 år gammel da han døde av lungebetennelse 21. januar 1928. Samme år ble mange av maleriene hans samlet i en minneutstilling, som ble vist i Bergen og Oslo.

Verker

  • Verkkatalog i Loge (1986), s. 295–315
  • Astrup er representert i Nasjonalgalleriet, Astruptunet i Jølster, Rogaland Kunstmuseum, Haugesund Billedgalleri, Trondheim Kunstmuseum, Lillehammer Kunstmuseum, Bergen Kunstmuseum og Sparebankstiftelsen DNBs kunstamling.

Hovedverk (et utvalg)

  • Tun i Jølster, 1902, BKM
  • Stabbur i Jølster, før 1905, NG
  • Kvennagong, antakelig før 1905, Sparebankstiftelsen DNB, deponert i Bergen Kunstmuseum
  • Prestegården, før 1907, Sparebankstiftelsen DNB, deponert i BKM
  • Grå vårkveld, 1907, BKM
  • Juninatt og gammelt vestlandstun, før 1908, Sparebankstiftelsen DNB, deponert i BKM
  • Kollen, 1908, BKM
  • Vårnatt i hagen, 1909, BKM
  • Jonsokbål, 1912–26, NG
  • Vårstemning, før 1914, Sparebankstiftelsen DNB, deponert i BKM
  • Priseld, 1915, Sparebankstiftelsen DNB, deponert i BKM
  • Revebjelle, ca. 1920, Sparebankstiftelsen DNB, deponert i BKM
  • Interiør med vugge, 1920-årene, Sparebankstiftelsen DNB, deponert i BKM
  • Juninatt i Jølster, u.å., Rogaland Kunstmuseum Stavanger
  • Regnstemning under trærne ved Jølster Prestegård, u.å., Sparebankstiftelsen DNB, deponert i BKM

Trykt materiale

  • T. Vrenne: “Brev fra Nikolai Astrup til dr. Bydal og maleren Bernt Tunold”, i Urd nr. 3/1956
  • en del brev fra Astrup er gjengitt i Ku&K 1928 s. 227–236, 1966 s. 214–218 og 1968 s. 215–240

Etterlatte papirer

  • Brev til og fra N. Astrup i Håndskriftsaml., NBO (også mikrofilm) og UBB
  • Astrups notisbøker (3 bd.) i Håndskriftsaml., NBO
  • Astrups egen verkfortegnelse (101 nr.), 1926, i Håndskriftsaml., NBO

Kilder og litteratur

  • Bibliografi i Loge (1986) og Astrups biografi i NKL, bd. 1, 1982
  • C. W. Schnitler: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • F. Haavardsholm: Nikolai Astrup, 1935
  • O. Delphin Amundsen: Slekten Astrup fra Astrup-gård gjennom 550 år, 1955
  • J. Askeland: Nikolai Astrup, 1956
  • Ø. Loge: Gartneren under regnbuen. Hjemstavnskunstneren Nikolai Astrup, 1986
  • d.s.: Blomsten, berget og St.Hansnatten. Nikolai Astrup, 1994
  • Kari Greve (red.) Nikolai Astrup. Tresnitt, Labyrinth Press 2010
  • Nikolai Astrup. Drømmebilleder, Utstillingskatalog, Gl. Holtegaard, Narayana Press, 2010.

Portretter m.m.

Kunstneriske portretter

  • Lite selvportrett (tresnitt), 1904; gjengitt i Loge (1986)
  • Gruppeportrett av Hans Ødegaard, 1905; Drammens Museum
  • Maleri av Henrik Lund, 1910; Oslo Bymuseum
  • Maleri av Moritz Kaland, 1914; BKM
  • Stort selvportrett (tresnitt), ca. 1915–20; gjengitt i Loge (1986)
  • Tegning av Per Kramer, 1921; Astruptunet, Jølster

Fotografiske portretter

  • Selvportrett med pipe, u.å.; gjengitt i Loge (1986)

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 2 endringer i denne artikkelens nettversjon.