Faktaboks

Niels Chr Ditleff
Niels Christian Ditleff
Født
29. oktober 1881, Larvik, Vestfold
Død
18. juni 1956, Oslo, begr. i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund
Virke
Diplomat og forfatter
Familie
Foreldre: Skipskaptein Andreas Ditlef Zachariassen (1842–84) og Anna Karolina Elise Nilsen (1845–1925). Gift 26.11.1910 med Johanne Margrethe (“Hanne”) Hagerup Bull (28.9.1882–18.6.1956), datter av høyesterettssassessor Edvard Hagerup Bull (1855–1938) og Theodora Kraft (1855–1924).
Niels Chr Ditleff
Niels Chr Ditleff
Av /NTB Scanpix ※.

Niels Chr. Ditleff var en kunstnerisk og praktisk anlagt diplomat som bidrog til å redde flere tusen menneskers liv ved sin resolutte opptreden under den annen verdenskrig.

Ditleff vokste opp i Larvik i et maritimt miljø. Faren var skipskaptein og eide sitt eget skip, men døde da sønnen bare var tre år gammel. Niels Chr. Ditleff drog til sjøs som så mange i hans nærmiljø og tok deretter Sjøkrigsskolen. Han var vernepliktig premierløytnant, men forlot offiserskarrieren for å gå inn i diplomatiet. Han begynte som sekretær ved generalkonsulatet i Le Havre (1903–06) og var deretter visekonsul i Hamburg, Havana (en tid også chargé d'affaires) og Bilbao, legasjonssekretær i Lisboa, byråsjef i Utenriksdepartementet 1920–26, legasjonsråd i Warszawa og deretter chargé d'affaires i Warszawa og Praha 1926–30. Han ble utnevnt til sendemann i Warszawa og Praha 1930 og satt i disse stillingene til henholdsvis 1944 og 1945; han var dessuten sideakkreditert i Bucureşti 1935–37.

Oppholdet i Warszawa skulle sette spor. En kritisk situasjon oppstod under det tyske angrepet på Warszawa i september 1939. Den polske regjering og militærledelse flyktet, mens det internasjonale diplomatkorpset og mange andre utlendinger ble igjen under bombardementet av byen. Ditleff var på denne tiden doyen (den sendemann som har lengst ansiennitet) i diplomatkorpset i byen og følte et ansvar for å forsøke å få utlendingene ut. Nokså hasardiøst kalte han den tyske militærledelsen opp over radio mens han satt i bilen; han ble sporet opp og bilen gjennomhullet, men forhandlinger ble oppnådd. I løpet av en fire timers våpenhvile ble 1200 mennesker evakuert fra Warszawa i en bilkolonne som bestod av to lastebiler og resten privatbiler. Ditleff satt selv bak rattet i 48 timer til han sovnet, heldigvis på en slette. Om lag 50 mennesker hadde bodd i fjorten dager i den norske legasjonens kjeller, og under disse vanskelige forholdene greide Ditleff og hans hustru å være et vertskap som holdt motet oppe. Fru Ditleff ble 1939 tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull for innsatsen i Warszawa.

Niels Chr. Ditleff var i Oslo da tyskerne okkuperte Norge i april 1940, men kom raskt over til den norske legasjonen i Stockholm. Hans store diplomatiske innsats vakte internasjonal oppmerksomhet, uten at den i første rekke ble knyttet til hans navn, og kulminerte med redningen av tysklandsfangene med de hvite bussene i april–mai 1945. Det var Ditleff som ledet Den norske Reliefsentral i Stockholm, og det var Ditleff som mobiliserte grev Folke Bernadotte, leder for det svenske Røde Kors, til aksjonen for å føre skandinaviske fanger ut av tyske fengsler og fangeleirer. Planleggingen var ikke konfliktfri. London-regjeringen hadde en tid et annet syn på hvordan redningen burde skje, man fulgte “stay put”-doktrinen – fangene skulle være der de var. Resultatet ble imidlertid en storstilt operasjon gjennomført før Tysklands kapitulasjon, av danske og svenske hjelpekors med hvitmalte busser med rødmalte Røde Kors-tegn på taket. På krigens siste dag var 20 000 fanger av flere nasjonaliteter brakt i sikkerhet. Bussene fortsatte etter krigsslutt, og i alt ble 30 000 kjørt ut fra Tyskland, deriblant 10 000 jøder av ulike nasjonaliteter.

Ditleff var aldri opptatt av å høste ære for det som ble hetende Bernadotte-aksjonen; han var en mann som ville få ting gjort, og han visste fra Polen at det under de mest håpløse forhold var mulig å redde liv. Etter krigen var han norsk sendemann i Helsingfors 1945–50, da han valgte å slutte ett år før oppnådd pensjonsalder.

Niels Chr. Ditleff trivdes som diplomat, han var glad i språk og kultur. Han lærte seg nye språk lett, for hvert nytt sted han arbeidet. Han plukket opp portugisisk og spansk fra sine år på Cuba og i Polen lærte han seg polsk. I 1920-årene gav han ut skuespillene Tahove og Statsministeren, som ble oppført på Nationaltheatret, og han skrev librettoen til operetten Don Carrambo, som ble oppført på Den Nationale Scene i Bergen. Han skrev også en rekke artikler og noveller i dagspressen, gjerne illustrert med egne tegninger.

Ditleff var et friluftsmenneske, en tidlig jogger, han sprang overalt. I Warszawa løp han en time hver morgen over Wisła, frem og tilbake over broene, og tiltrakk seg atskillig oppmerksomhet. Johan Borgen, som ble hans venn, skrev om “den springende diplomat”.

Niels Chr. Ditleff mottok en lang rekke norske og utenlandske ordener og dekorasjoner, bl.a. storkors av St. Olavs Orden (1946), Haakon VIIs Frihetskors og storkors av Dannebrogordenen, Finlands Vita Ros, den polske ordenen Polonia Restituta og den svenske Nordstjärneorden.

Ditleff og hans hustru omkom i en trafikkulykke i Oslo i juni 1956.

Verker

  • Tahove. Skuespil i 3 akter (under pseudonymet Gunnar Vihde), 1921
  • Da Tysklandsfangene ble reddet, 1955

Kilder og litteratur

  • HEH 1950, 1955
  • N. C. Ditleff: Da Tysklandsfangene ble reddet,1955
  • R. Omang: Norsk utenrikstjeneste, bd. 1–2, 1955–59
  • div. artikler i NKrL, 1995
  • K. Ottosen: Redningen. Veien ut av fangenskapet våren 1945, 1998
  • NBO, Personalklipparkivet
  • opplysninger fra Niels Chr. Ditleff og Caroline Ditleff Buchberger, 2000

Portretter m.m.

    Kunsteriske portretter

  • Tegning av Henry Lundell; gjengitt i Dagbl. 8.5.1954
  • Tegninger av Gösta Hammarlund; gjengitt i Dagbl. 15.12.1956 og 21.2.1981

    Fotografiske portretter

  • Portrett av fotograf Tore Fredenlund; i Arbeiderbl. 16.4.1977
  • En rekke portretter i Dagbl