Nicolaus Christian Friis var sogneprest i Bodø i 27 år og tilsynsmann for finnemisjonen i Nord-Norge i en årrekke. Hans livsløp er et tydelig og vel ganske ytterliggående eksempel på hvordan det under enevoldsstatens orden var mulig å gjøre karriere basert på en strategi som kombinerte ærgjerrighet, dristighet og kløkt. Dette hadde to viktige forutsetninger, nemlig stor formue og de rette kontakter i København. Friis hadde begge deler; pengene sikret han seg gjennom et giftermål med en meget rik fogdeenke, og med pengenes hjelp inngikk han de nødvendige allianser. De forutsetninger som gjorde hans lykke i samtiden, skaffet ham også ettertidens negative dom – i begge tilfeller kanskje ufortjent.
Friis ble dimittert fra latinskolen i Trondheim til universitetet i København 1731. Han ble cand.theol. 1736, og året etter ble han utnevnt til residerende kapellan i Alstahaug. 1744 ble han utnevnt til sogneprest i Bodø, og han satt i dette embetet til 1771.
Friis viste seg i stand til å tyde og utnytte rådende politiske prioteringer, som i hans tilfelle startet med interessen for misjon blant samene i Nord-Norge. Misjonskollegiet, som ble opprettet 1714 for å fremme misjon i India, Nord-Norge og Grønland, hadde en selvstendig kollegiestilling, og åpnet gode karrieremuligheter som Friis visste å bruke. Samtidig med sin utnevnelse til kapellan i Alstahaug ble han med godt skussmål fra sin biskop, Eiler Hagerup i Trondheim, utnevnt til finnemisjonær i sitt prestegjeld og i Vefsn, og etter at han kom til Bodø, tilbød han seg å være Misjonskollegiets ulønnede kasserer og tilsynsmann for misjonen i Nordlandene og Finnmark.
Misjonssakene ble raskt Friis' hovedanliggende, fordi det gav ham rik anledning til både å instruere sine embetsbrødre og å forvalte sin egen formue. Han ønsket også å gi sin posisjon de nødvendige ytre uttrykk; 1745 fikk han rangtittelen konsistorialassessor, og 1748 meldte han seg som interessent til den ledige bispestolen i Trondheim. Det embetet fikk han ikke, men for 8000 riksdaler kjøpte han seg 1754 en bispetittel.
Hans ærgjerrighet skulle imidlertid vise seg å bli hans bane og gi hans karriere en noe frynsete avslutning. 1757 ble det felt dødsdom over en bonde fra Vefsn som i ekstrem nød hadde slaktet en okse som tilhørte Friis. Lagmann Peter Thams hadde mot et pengebeløp påtatt seg å sørge for sakførerhjelp til den dømte da saken ble anket til Høyesterett, som gav bonden medhold. Friis kom med ganske utilslørte anklager om at frikjennelsen skyldtes bestikkelser, men han endte med selv å bli tiltalt for urettmessige anklager mot domstolen. Etter ydmykende underhandlinger slapp han unna med en skarp reprimande og en stor mulkt.
Enda mer ydmyket ble han da han i 1760-årene ble mistenkt for å ha brukt Misjonskollegiets midler til egen vinning i forbindelse med forpaktning av kirkenes midler. Den daværende trondheimsbiskopen Johan Ernst Gunnerus og Friis' egen kapellan, Christian Fredrik Hagerup – som ironisk nok samtidig var Friis' prost – utferdiget rapporter om saken, og 1769 kom det ordre fra København om formell undersøkelse. For å unngå rettssak og skandale fikk Friis imidlertid i stand en avtale om at han skulle betale til Misjonskollegiet 16 000 riksdaler. Avtalen ble formelt stadfestet 1771, og kort tid etter fikk Friis embetet som sogneprest til Korskirken i Bergen, der han lot embetet bestyre ved en vikar, men beholdt det formelt til han fikk innvilget avskjed med pensjon 1774.
Friis fremstod på denne tid som den nye tids mann, opptatt av statsgavnlig utnyttelse av fiskeriene i Nord-Norge, et emne han også skrev flere artikler om. Han må ha følt seg så trygg på å ha Struensee-regimet i ryggen at han 1771 tillot seg å forfatte det reneste smedeskrift mot biskop Gunnerus, men opplevde parallelt med dette å bli gjenstand for et anonymt skrift som både latterliggjorde ham og mer enn antydet at han lå under for vellevnet, usedelighet – og svenske forbindelser.