Faktaboks

Mona Lyngar
Født
6. januar 1944, Drammen, Buskerud
Virke
Forfatter
Familie
Foreldre: Lege Eugen Lyngar (1910–) og Asbjørg Helgeland (1909–98). Gift 1) 30.8.1965 med lege Derek Urquhart Sinclair (10.10.1940–), sønn av direktør Sinclair og Winnie Urquhart, ekteskapet oppløst 1968; 2) 31.3.1978 med gårdbruker Anders Landet (1.3.1940–), sønn av forstkandidat Ingvald Landet (1904–90) og Rannveig Schiøtz (1914–).

Uten å høre til en bestemt litterær krets var Mona Lyngar en av dem som i siste halvdel av 1960-årene bidrog til et modernistisk oppbrudd i norsk prosa. Den objektivt registrerende skrivemåten i de første bøkene bærer preg av den franske nyroman og er blitt betegnet som “modernistisk realisme”. Hennes senere romaner er mer tradisjonelt bygd opp, kronologisk og med en klarere intrige, men både velkjente og mer uvanlige motiver blir originalt behandlet.

Lyngar er legedatter og har selv hatt tilknytning til sykehusmiljøet som stenograf. Ellers har hun ført en omskiftelig yrkestilværelse innenfor kultur og formidling i bred forstand. Etter examen artium 1963 studerte hun sosiologi ved Universitetet i Oslo 1964–66. Siden 1961 har hun virket som frilansskribent i pressen, og etter 1970 har hun arbeidet som oversetter og konsulent. 1968–70 studerte hun teater i London og Edinburgh. Siden 1990 har hun drevet gjestegård i Ringebu og fra 1992 eget forlag.

Lyngar debuterte 1966. Hun vant førstepris for sitt bidrag til antologien “Gruppe 66”. Samme år kom romanen Ved stupet, der forholdet mellom liv og gjenfortalt liv blir formidlet i en episodisk, dagbokaktig form. Til grunn for handlingen ligger en gåte som har med tabubelagt kjærlighet å gjøre. Det samme gjelder – for livet fra 1972, en trekanthistorie som er noe strammere komponert enn debutromanen, der det blir vist at menneskene opptrer som brikker i et spill de selv ikke behersker eller er seg bevisst. Som det heter i boken, lar de seg forme av myter og erindringer som de dyrker til de ikke lenger kan skille mellom fiksjon og virkelighet.

Mellom disse utgivelsene ligger novellesamlingen Ballonger og romanen Hull. Fremmedgjort liv og ønsker om å bryte opp fra tradisjonelle livssammenhenger er hovedmotiver i novellene, som har et overveiende grotesk, absurd eller surrealistisk preg. Hull er en satirisk kollektivroman der synsvinkelen skifter mellom beboerne i en leiegård, og der satiren, i beste Sigurd Hoel-tradisjon, har middelklassens tomme og klisjéaktige liv som gjenstand.

Med hensyn til stoffvalget er Historien om frøken Raubal Lyngars mest særpregede bok. Her forteller hun den lite kjente historien om Adolf Hitlers kjærlighet til sin halvsøsters datter, Geli Raubal. Fakta og fiksjon blandes, og Lyngar gir et fantasifullt bilde av Hitler og hans nære krets. I motsetning til mange av sine kvinnelige kolleger var Lyngar ikke nært knyttet til kvinnebevegelsen i 1970-årene, men både denne romanen og novellene i Fra den ene til den andre problematiserer kjønnsroller på en kritisk-bevisst måte.

I Adjutanten, en metaroman om en jente fra provinsen som gjør karriere som skuespiller i Oslo, og om en forfatter som skal skrive om hennes liv, blir de to parallelle historiene på en fiks måte brukt til å belyse et av Lyngars hovedtemaer: forholdet mellom liv og beretning om liv. Mens denne knytter an til – for livet, har den satiriske Fasadeklatrerne, en kollektivt preget samlivsroman om ytre vellykkethet og indre utilfredshet i middelklassemiljø, trekk til felles med Hull.

Flere av Lyngars bøker har kriminalistiske innslag. Helt innenfor sjangeren ligger novellene i Bare en advarsel og romanen Gris. I Lykkesmeden, Lyngars første roman på eget forlag, gjør hun en ny vri på historien om den jevne familiemann som fingerer en ulykke og bryter opp for å starte et nytt liv. Det er en flerdekker som både handler om gleden ved “å smi sin egen lykke” og om å gjøre sitt liv om til en fortelling. “Lykkesmeden” blir ikke sin egen lykkes smed idet han forsvinner, det gjør han først når han begynner å skrive historien om seg selv.

Med Noe å slekte på innleder Lyngar en planlagt romankvartett med satirisk innhold. Her tar hun et kritisk oppgjør med sykehusvesenet. Noe å skryte av tar opp norske kvinners omgang med tyskerne i okkupasjonsårene på en ny og original måte.

Som helhet har Lyngars forfatterskap vært mindre påaktet enn fortjent. Forfatterskapet vitner både om smittende fortellerglede og om vilje til å behandle velkjente motiver fra nye vinkler.

Verker

  • Ved stupet, roman, 1966
  • Ballonger, noveller, 1967
  • Hull, roman, 1970
  • – for livet, roman, 1972
  • Historien om frøken Raubal, roman, 1975
  • Fra den ene til den andre, noveller, 1976
  • Adjutanten, roman, 1981
  • Bare en advarsel, kriminalnoveller, 1982
  • Fasadeklatrerne, roman, 1984
  • Gris, kriminalroman, 1985
  • Lykkesmeden, roman, 1992
  • Noe å slekte på, roman, 1996
  • Noe å skryte av, roman, 2001

Kilder og litteratur

  • Opplysninger fra forfatteren
  • I. Engelstad m.fl.: Norsk kvinnelitteraturhistorie, bd. 3, 1990, s. 197–198