Mon Schjelderup

Komponist og pianist. Foreldre: Kaptein Christian Bernhard Koren Schjelderup (1819–89) og Anne Sofie Preus Berg (1831–98). Ugift. Kusine av Gerhard Schjelderup (1859–1933).

Da Mon Schjelderup i en alder av 34 år måtte trekke seg tilbake på grunn av sykdom, tok en lovende karriere slutt, og norsk musikkliv mistet en dyktig pianist og en avholdt komponist. Bak seg hadde hun en produksjon på et førtitalls sanger, klaverstykker, fiolinstykker, en sonate for fiolin og klaver og et orkesterforspill.

I barndomshjemmet i Halden ble det flittig musisert. Tidlig viste det seg at Mon hadde absolutt gehør, og 14 år gammel skrev hun sin første komposisjon, Berceuse for fiolin og klaver. Musikaliteten hadde hun fra begge sider i familien; komponisten Gerhard Schjelderup var hennes fetter; moren, elev av Halfdan Kjerulf, spilte godt piano. Fra hun var barn elsket hun å synge, helst arier fra kjente operaer med moren som “orkester” på pianoet.

Det ble likevel klaveret som skulle bli Mon Schjelderups instrument. Hun fikk undervisning av Agathe Backer Grøndahl for så å fortsette studier i klaver og teori ved Den kgl. musikkhøyskole i Berlin. Hennes trang stod imidlertid til komposisjon, og hun kom inn på Musikkonservatoriet i Paris. Her fikk hun komponisten Jules Massenet til lærer, og under hans veiledning skrev hun sitt første og eneste orkesterverk, Forspill til 5. akt av Vildanden av Henrik Ibsen. 1893 ble verket spilt ved flere fremførelser av Ibsens skuespill ved Christiania Theater. Året etter gav hun sin offentlige debut som komponist og pianist i Kristiania. Aftenpostens kritiker gav Vildanden-forspillet følgende megetsigende omtale: “Instrumentationen [...] var klar og forstandig, uden at der paa dette for Damer ikke just nærliggende Felt var noget udenfor den sædvanlige Velklang at bemærke.” Med flere konserter i og utenfor Kristiania skapte hun seg et navn i norsk musikkliv.

Tilbake i Paris gjenopptok hun studiene med Massenet og påbegynte sitt neste større arbeid, Sonate for fiolin og klaver i h-moll. Den ble utgitt på et kjent fransk forlag og fremført i Paris med rosende omtaler. 1898 fikk den sin første oppførelse her hjemme ved en av Kvartettforeningens konserter, og for et publikum bestående av kun menn. (Kvartettforeningen åpnet ikke sine dører for kvinnelige tilhørere før etter den annen verdenskrig.)

Fordommene mot kvinnelige komponister var følbare. Fra midten av 1890-årene kjempet Mon Schjelderup for å få midler til videre studier i Paris. Flere ganger søkte hun Statens kunstnerstipend – med anbefalinger fra Massenet og Agathe Backer Grøndahl – uten å få det. Fra 1899 tjente hun til livets opphold som klaverpedagog ved Musikkonservatoriet i Kristiania. Men allerede i flere år hadde sykdom – en sinnslidelse – kastet skygger over hennes tilværelse. Den gjorde henne til slutt arbeidsudyktig, og 1904 forsvant hun ut av vårt musikkliv. 1934 døde hun på Dikemark sykehus.

Blant komposisjonene var det særlig sangene som ble populære. Mest har Vilhelm Krag inspirert henne. I hans tekster fikk hun utløp for stemninger som hennes eget rike og kompliserte sinn har rommet. Ytterpunktene ligger i den dramatisk sorgtunge Der skreg en Fugl og den like dramatisk gledesfylte Jeg synes jeg selv må stråle. Den siste hadde sangerinnen Gina Oselio som fast ekstranummer på sine konserter. Selv sa Mon Schjelderup i et intervju: “Mit sind står til det større arbeide, til arbeider for orkester som jeg selv vil dirigere.” Så langt kom hun aldri. Men ordene gir et tydelig signal om at ambisjonene ut over de små musikalske formene hadde begynt å melde seg hos våre kvinnelige toneskapere.

Verker

  • Fullstendig verkliste i A. L. Paulsen: Kvinnelige norske komponister (se nedenfor, avsnittet Kilder)

    Komposisjoner (med trykkeår)

  • For orkester: Forspill til 5. akt av Vildanden av Henrik Ibsen
  • Festmarsj, op. 30, 1900 (arrangert for orkester av Jules Massenet)
  • For fiolin og klaver: Berceuse, op. 1, 1893
  • Ballade, op. 2
  • 2 Romanser, op. 6, 1894
  • Sonate i h-moll, op. 12, 1896
  • For cello og klaver: Tungsind, op. 18, 1899
  • For sang og klaver (et utvalg): 2 sange, op. 10, 1899 (Græd kun du blege, Hvorfor hyler de sorte hunder, tekst V. Krag)
  • 2 Vestlandsviser, op. 16, 1899 (Jeg synes jeg selv må stråle, Jeg kjender ei mer mine tanker, tekst V. Krag)
  • Huldresang, op. 21, 1899 (tekst A. Garborg)
  • Nocturne. Scherzo, op. 23, 1900 (tekst V. Krag)
  • Bjerken i Brudeslør, op. 24 (tekst T. Caspari)
  • Tullemors vise og Til Fiskeskjær, op. 33, 1902 (tekst A. Winge)
  • Et savn, op. 33, 1902 (tekst H. Christensen)
  • Valmue rød, op. 48, 1905 (tekst F. Døcker-Smith)
  • Maria Nøklebånd, op. 61 (tekst F. Døcker-Smith)
  • Min Elskov ingen Sjæl på Jord skal vide, op. 63 (tekst S. Lagerlöf)
  • Min Elskede danser i Sale, op. 64 (tekst L. C. Nielsen)
  • Barnerim, 1902
  • Sange (Der skreg en fugl, December og Moderen synger; tekst V. Krag)
  • For klaver (et utvalg): Au printemps, 3 morceaux, op. 3
  • 2 pianostykker, op. 13, 1898 (Vuggevise, Sang uden Ord)
  • Bagateller, 4 lette pianostykker, 1903

    Etterlatte papirer

  • Mon Schjelderups minnebok i NBO, Håndskriftsamlingen

Kilder og litteratur

  • “Våre Kunstnerinder”, i Nylænde februar 1901
  • “Mon Schjelderup”, i Urd nr. 25/1904
  • O. M. Sandvik og G. Schjelderup: Norges Musikhistorie, bd. 2, 1921, s. 254
  • “Mon Schjelderup in memoriam”, i Urd nr. 49/1934
  • O. M. Sandvik: biografi i NBL1, bd. 12, 1954
  • A. L. Paulsen: Kvinnelige norske komponister. En bio-bibliografisk oversikt, Statens bibliotekskole, 1980
  • C. Dahm: Kvinner komponerer. Ni portretter av norske kvinnelige komponister i tiden 1840–1930, 1987
  • NMH, bd. 3, 1999

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.