Mikkjel Fønhus

Forfatter. Foreldre: Landhandler Arne Mikkelsen Fønhus (1860–96) og Olava Olsdatter Storsveen (1867–1948). Gift 1) 23.4.1926 med lærer Helga Karlsgot (1901–92), datter av Herman Karlsgodt og hustru Geirtrud, ekteskapet oppløst; 2) 1934 med Margrethe Frøshaug (1914–), datter av Martin Frøshaug og hustru Ragnhild.

Mikkjel Fønhus er kjent som dyre- og naturskildreren fremfor noen i norsk litteratur. Mindre kjent er det at han med sitt liv og forfatterskap stod i aktiv dialog med sentrale tidsstrømninger, og han er en unik kilde til forståelse av utviklingen i norsk naturfølelse gjennom 1900-tallet.

Mikkel Arnesen Fønhus – som han var døpt – vokste opp i Sør-Aurdal i Valdres, og skulle egentlig ha vært odelsgutt på skogsgården Nordre Fønhus, der slekten hadde dype røtter. Men faren hadde byttet bort gården mot sin brors nystartede Lundby landhandel to år før Mikkel ble født, og han døde da Mikkel var to år gammel. Slik fikk Mikkel en moderne oppvekst hos alenemoren Olava og den to år yngre broren Olaf i annen etasje i landhandelen.

Moren sørget for at Mikkel fikk utdannelse. Han gikk middelskolen i Aurdalsbyen, tok examen artium på Ragna Nielsens private gymnas i Kristiania 1913 og begynte deretter på jusstudiet ved universitetet. Men etter én forelesning i romersk arverett hadde stud.jur. Mikkel fått nok og drog hjem til Valdres på harejakt.

Hjemme i Valdres hadde han vokst opp med jakt og fiske. Opplevelsene var blitt til skolestiler og etter hvert også til fortellinger i blader og aviser. Nå begynte arbeidet med fortellingen som ble til debutboken Skoggangsmand (1917). Da den kom ut, hadde han skiftet navn – odelsgutten Mikkel Arnesen Fønhus var nå forfatteren Mikkjel Fønhus.

Skoggangsmand skildrer den villstyrige Hans Trefothaugen, som føler seg innesperret i husmannslivet i bygda, kommer opp i slagsmål og knivstikking og må rømme til skogs som fredløs. Der nyter han det frie livet i naturen i fulle drag, men lengter også etter kvinner – og drives gjennom det inn i en konflikt som ender i slaveriet. Boken fikk lite oppmerksomhet fra norske kritikere, men i Danmark skrev den senere nobelprisvinneren Johannes V. Jensen entusiastisk om den i Politiken: “Mikkjel Fønhus melder sig som fuldstændig skribent. Det er norsk luft, norsk streng og uudtømmelig natur. En ny mand, som forstaar sig derpaa, har det i sig og kan sige det, er da nu rykket frem.”

Jensen pekte på slektskapet mellom den fønhusske villmarksskildring og den internasjonale villmarkssjangeren. Mikkjel Fønhus leste seg inn på sjangeren, og i gjennombruddsboken Der vildmarken suser (1919) er inspirasjonen fra Jack Londons berømte The Call of the Wild iøynefallende. Kritikere som Dagbladets Nils Collett Vogt skrev begeistret om hvordan “villdyrsglæden ved frit liv i urørt natur er suget ind i befriende drag og gjengitt i kjær erindring”, og det ble årets bok for den nye Nansen-inspirerte friluftsungdommen. Men Fønhus var på vei videre. I Det skriker fra Kverrvilljuvet har identifikasjonen skiftet over fra jegerens drifter til offerets lidelser, og Troll-Elgen (1921) skildrer med dirrende kraft et livslangt oppgjør mellom villdyrmennesket Gaupa og naturmystikken i storelgen Rautens skikkelse.

Etter Troll-Elgen var Mikkjel Fønhus – men ikke hans kritikere og lesere – ferdig med Jack London og det unge, moderne Norges glede over å kunne gjøre seg til herre over naturen med industrialismens hjelp. Spriket mellom hva omverdenen forventet av ham og hva han selv stod for, ble etter hvert smertefullt stort, og det ble ikke forsonet før naturvernbølgen kom mot slutten av 1960-årene. Han var nå opptatt av folketroens forestillinger om en naturens gjengjeldelse, som i fortellingen Ropet fra Helvetesjuvet i Raudalsdansen (1924), og av samvittighet, drøm og ubevisst sjeleliv i konfliktfeltet mellom natur og sivilisasjon, som i Gråbeinstad året etter. Da hadde han lest Sigmund Freuds Det ubevisste, og Gråbeinstad hører til de aller tidligste Freud-inspirerte verkene som er skrevet i Norge. Men boken ble refusert da han presenterte den for forlaget og kom først ut 1993.

I Reinsbukken på Jotunfjell var derimot Fønhus slik forlaget, kritikerne og leserne ønsket seg ham. Men nå hadde Fønhus fått ironisk distanse til naturromantikken. Dyret var ikke lenger majestetisk og mektig som i Troll-Elgen, men vakkert, sårbart og truet. Og jegeren har ikke lenger både driftene og innlevelsen i seg som en indre konflikt. Nå splittes disse egenskapene mellom naturvenner og naturfiender, og konfliktene hardner til.

Fønhus ville nå skjære gjennom romantikken og avsløre krasse realiteter bakom de vakre drømmene. Dette gikk igjen i hans holdninger til kvinner og ekteskap – slik han bl.a. uttrykte dem overfor vennen Tarjei Vesaas, i diskusjoner om kommunisme i Forfatterforeningen og i heftig avispolemikk med det fremvoksende Arbeiderpartiet i Valdres. Det preger også boken Fjellkongen (1930), som skildrer en natur som trenges opp i et hjørne og slår desperat og brutalt tilbake. Og det ligger under i Løvene i Kilimatui, med brølet i Afrikas mørke natt fra løven som drives på retrett av jernbaneskinner og sivilisasjon, men stolt nekter å la seg kue.

Inn i dette feltet kommer det tyske impulser. Med inspirasjonen fra Jack London var det naturlig å se en fremtid for Fønhus' bøker i Amerika, men der vant de ingen gjenklang. Det gjorde de derimot i Tyskland, hvor kritikerne så Fønhus som naturmennesket midt i allnaturen. Fra 1935 ble villmarkssjangeren fremhevet som en særlig sunn og germansk sjanger av nazi-ideologen Thilo von Trotha med direkte referanse til bl.a. Mikkjel Fønhus. I årene 1937–40 ble Troll-Elgen trykt i 410 000 eksemplarer som vervepremie i en nazistisk bokklubb. Mikkjel Fønhus reiste 1937 til Tyskland på et kort besøk til kulturorganisasjonen Nordische Gesellschaft og deretter på foredragsturné i deres regi høsten 1938. Foredraget han holdt hadde intet nazistisk ved seg, men ble brukt av arrangørene som støtte til regimet. Halvannet år senere kom den tyske krigsmaskinen til Norge, og de hardeste kampene under hele felttoget utspilte seg i valdresnaturen i Bagn. I Fønhus' bøker ble dette til urbildet på villdyrmenneskets overgrep mot naturen.

1949 gjorde Mikkjel Fønhus et siste forsøk på å bringe kampen for natur-Norge på dagsorden i bokmanuskriptet Fjellsjøen, om negative følger av kraftutbygging i en fjellbygd. Det ble refusert. Etter det lot Fønhus samfunnsdebatten ligge i sine bøker og samlet seg i stedet om å gi næring til folks naturfølelse, i håp om at tiden ville arbeide for ham. Det gjorde den. De årvisse bøkene fra hans hånd kom etter hvert i faste førsteopplag på 20 000 eksemplarer, og med 1960-årenes naturvernbølge fremstod Fønhus som en foregangsmann for naturvernet.

Fønhus hadde tillitsverv i avholds- og ungdomsorganisasjoner og var æresmedlem i Norges Naturvernforbund fra 1967. Han hadde Statens kunstnerlønn fra 1952 og fikk Kongens fortjenstmedalje i gull 1963. Av andre priser og utmerkelser kan nevnes Kloster-medaljen 1963, Språklig samlings litteraturpris 1963, Foreningen til dyrenes beskyttelses gullmedalje 1964, Årets dyrevenn 1970 og Valdres mållags kulturpris (posthumt) 1974.

Mikkjel Fønhus døde på tur i skogen hjemme i Hølera 28. oktober 1973 og er gravlagt ved Bagn kirke.

Verker

  • En bibliografi over Fønhus' forfatterskap finnes i R. Brandrud: Drømmejegeren (se nedenfor, avsnittet Kilder og litteratur), s. 323–330
  • Fønhus' Samlede verker ble utgitt i 15 bd. 1976, og samlingen Nye romaner og fortellinger utkom i 12 bd. 1978

    Et utvalg

  • Skoggangsmand, 1917
  • Der vildmarken suser, 1919
  • Det skriker fra Kverrvilljuvet, 1920
  • Troll-Elgen, 1921
  • Under polarlyset. En fortælling fra Spitsbergen, 1922
  • Raudalsdansen. To fortellinger fra Valdres, 1924
  • “Formaal Ægteskab”. Spelstykke i to vendingar (under pseudonymet Tølleiv), 1924
  • Gråbeinstad, 1925 (utgitt 1993)
  • Reinsbukken på Jotunfjell, 1926
  • Fjellkongen, 1930
  • Løvene i Kilimatui, 1931
  • Varg, 1933
  • Ontarioskogen. Skildringer fra nordmenns skogsarbeiderliv i Canada, 1934
  • Skiløperen, 1936
  • Beveren bygger ved Svartkjenn, 1937
  • Veien over fjellet, 1939
  • Kampen mot villmarka. Nybyggerroman, 1946
  • Fjellsjøen, 1949 (ikke utgitt)
  • Tredalsmåren, 1950
  • I hine hårde dage, 1960
  • Halling-Svarten, (posthumt) 1975
  • Fjellkaren på Grefstadlegeret, 1978
  • Storskogen faller, 1978
  • Underlig hare i Kinnrudskogen, 1978

    Etterlatte papirer

  • En del brev fra Fønhus finnes i NBO og (til T. Vesaas) i familien Vesaas' eie
  • Fønhus' dagbøker og foredragsmanuskripter er i familiens eie

Kilder og litteratur

  • HEH, div. utg.
  • Stud. 1913, 1938
  • J. V. Jensen: kronikk i Politiken 26.11.1917
  • K. Elster d.y.: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • T. von Trotha: “Über das Wesen des Nordischen”, i Norden 1935, s. 176–180
  • U. Gleditsch: Mikkjel Fønhus. Skoggangsmann og tradisjonsbevarer, 1960
  • J. Borgen: “Mikkjel Fønhus – Tiden – Naturen”, i M. Fønhus: Nye romaner og fortellinger, bd. 1, 1978
  • G. F. Stensrud: Mikkjel – far min, 1985
  • R. Brandrud: Drømmejegeren. En biografi om Mikkjel Fønhus, 1993
  • T. Brenne: Mikkjel Fønhus, hans liv og forfatterskap, 1993

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (helfigur) av Johs. Rian, 1935; NG
  • Byste av Gunnar Rørhus, 1973; H. Aschehoug & Co., Oslo

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.