Merete Skavlan

Skuespiller, instruktør og teatersjef. Foreldre: Redaktør Einar Skavlan (1882–1954) og musikkpedagog Margrethe (“Grete”) Bartholdy (1883–1965). Samboer 1946–78 med skuespiller Per Sunderland (1924–).

Merete Skavlan var en kreativ og innflytelsesrik teaterpersonlighet gjennom annen halvdel av 1900-tallet. Hun var med på gründerarbeidet i mye av det som i dag er norsk teater, som profilert skuespiller i nytenkende teaterforetak (Studioteatret, Folketeatret), som regissør i fjernsyn, radio og på scenen, som lærer for teaterstudenter og som fødselshjelper for ny norsk dramatikk.

Skavlan vokste opp i Oslo. Allerede da hennes far ledet Nationaltheatret (1928–29) ble teaterinteressen det sentrale i livet hennes, og hun drog alle lekekameratene sine med i sjefslosjen på “fars teater”. Etter examen artium på Frogner skole 1940 leste hun med Agnes Mowinckel, Halfdan Christensen og Hans Jacob Nilsen. Teatrene i Oslo ble imidlertid snart overtatt av nazistene, og det ble uaktuelt for henne å gå inn for noen debut under krigen. Hun ble opptatt med illegalt motstandsarbeid, og 1943 ble hun med i den uoffisielle “Stanislavskij-gruppen”, som la grunnlaget for Studioteatret, der både hun og en rekke andre viktige teaternavn debuterte 1945.

Skavlan var med i Studioteatrets åpningsforestilling og spilte i det meste av dets repertoar. Roller som Lizzie i Jean-Paul Sartres Den anstendige skjøgen, Ann Deever i Arthur Millers Alle mine sønner og Alma i Tennessee Williams' Flyvende sommer brakte henne stor anerkjennelse, og etter Studioteatrets nedleggelse 1950 forfulgte hun sin personlige suksess på Det Nye Teater (1950–52), bl.a. som Catherine i Arvingen (etter Henry James' roman); “et rikt og rystende spill” skrev Paul Gjesdahl om denne prestasjonen. På Folketeatret (1952–59) spilte hun bl.a. Gabrielle i Nordahl Griegs Nederlaget og frøken Bernick i Samfundets støtter av Ibsen. På Oslo Nye Teater (1959–67) var hun med i bl.a. Søster Blanche og karmelittene av Georges Bernanos og August Strindbergs Kameratene.

I 1960-årene hadde hun også oppgaver i Fjernsynsteatret, som Angustias i García Lorcas Bernarda Albas hus og fru Smith i Ionescos Den skallete sangerinnen. Her kom hun også igjen til å spille i Nederlaget, men denne gangen i rollen som den fattige moren, hvis datter blir funnet død på gaten; en liten, men hjerteskjærende rolle, og kanskje hennes siste virkelig store skuespillerprestasjon. I Fjernsynsteatret laget hun for øvrig den satiriske collageforestillingen Det angår ikke oss! sammen med Rønnaug Alten 1965.

Det var også i fjernsynet Merete Skavlan skulle få sin regidebut 1968, med serien Den røde pimpernell etter Baronesse Orczys roman. Forut for dette hadde hun gjennomgått et regikurs på Statens Teaterhøgskole under ledelse av Gerhard Knoop. Som sceneinstruktør debuterte hun på Det Norske Teatret 1969, med Bill Naughtons Vår og portvin. I årene som fulgte ble hun en allsidig og etterspurt regissør ved ulike norske scener, samtidig som hun underviste ved Statens Teaterhøgskole. Blant hennes minneverdige oppsetninger er Hjertet om vinteren av Marguerite Duras på Nationaltheatret 1972, Ibsens Vildanden på Riksteatret 1973, Arne Skouens Ballerina på Rogaland Teater 1977 og Kollontaj! av Agneta Pleijel på Det Norske Teatret 1980.

Etter å ha etablert et ry også som hørespillinstruktør ble Skavlan 1984 sjef for Radioteatret og ledet dette frem til 1990. Her markerte hun seg som en vital og nytenkende leder. Hun gjorde en stor innsats for økt mediainteresse for hørespill, og hun stod bak lanseringen av Radioteatrets Blå Fugl-statuett.

1991 gikk Merete Skavlan, sammen med sin regikollega Gerhard Knoop, inn for opprettelsen av et nytt teater i Oslo, Intimteatret. Da både Knoop og hun selv nå var pensjonister, ble dette et rent idealistisk foretak. Formålet var å presentere litterært fokusert dramatikk og fortrinnsvis nye, norske skuespill. Intimteatret åpnet 1992 med enakterne Blå fugler av Klaus Hagerup og Reisen til Venezia av Bjørg Vik. Frem til 2001 satte Skavlan og Knoop opp gjennomsnittlig ett stykke per år, ofte i egen regi. Under arbeidet med Intimteatret fikk Skavlan også anledning til å gjenoppta samarbeidet med sine veterankolleger fra Studioteatret, Arne Thomas Olsen og Liv Dommersnes.

Kilder og litteratur

  • HEH, flere utg.
  • P. Gjesdahl: Premierer og portretter, 1957
  • A. Rønneberg: Nationaltheatret 1949–74, 1974
  • E. Rafto: “Vi spiller på lytterens fantasi”, i BTid. 07.02.1984
  • H. Berthelsen (red.): Hvem er hvem i norsk kulturliv?, 1987
  • T. Løvskar (red.): Hvem er hun?, 1989
  • A. Hestenes: “Radioteatret personlig”, i Dagbl. 06.05.1989
  • J. Ørjasæter: Fjernsynsteatret, til glede og forargelse, 1994
  • A. T. Olsen og E. Martinsen: Studioteatret – frihet og fornyelse, 1995
  • T. Hartenstein: Det usynlige teater. Radioteatret 1926–2001, 2001

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.