Maurits Hansen

Forfatter og skolemann. Foreldre: Kapellan, senere sogneprest Carl Hansen (1757–1826) og Abigael Wulfsberg (1758–1823). Gift 20.10.1816 med lærer Helvig Leschly (23.4.1789–26.2.1874), datter av tollkasserer og fhv. major Mauritz Leschly (1758–1820) og Elen Marie Bergwitz (1760–1823).

Både som forfatter og skolemann fremstår Maurits Hansen med tydelig moderne trekk: Han er den første til å dyrke den “moderne” prosasjangeren i Norge, og selv om bokmarkedet i Norge var for lite utviklet til at han kunne leve av sin penn – noe han en tid hadde ambisjoner om – så skrev han i inntekts øyemed, og ble dermed vår første, om ikke profesjonelle, så i det minste halvprofesjonelle forfatter. Han var en nytenkende pedagog, som la vekt på å utvikle elevenes skapende evner, og han virket for kvinners mulighet til utdanning. Men hans pedagogiske ideer fikk ingen oppfølging etter hans død, og da prosaen mot slutten av 1800-tallet for alvor ble den dominerende litterære sjangeren i Norge, ble Hansens verker ansett for gammelmodige og hans forfatterskap langt på vei glemt av publikum.

Hansen ble født på gården Komperud i Modum, der faren var residerende kapellan. 1795 ble faren ordinert til sogneprest i Porsgrunn, og 1806 flyttet familien til Skedsmo, da faren fikk sognekall der. Alt tyder på at Maurits Hansen hadde en lykkelig barndom, både i Porsgrunn og på Skedsmo, og han følte særlig tilknytning til Skedsmo. Faren underviste ham til han var 15 år, og moren og hans litterært interesserte tante Bolette leste eventyr for ham og vakte hans interesse for romantiske fortellinger og poesi. Hans tidligste vers stammer fra 1803, og allerede 11–12 år gammel skrev han sørgespill og fortellinger på vers. Han begynte på katedralskolen i Christiania 1809, og skolens rektor, Jacob Rosted, bemerket at han viste “meget gode Naturgaver med en for hans Alder usædvanlig god Smag”. 1814 tok han examen artium ved det nyopprettede universitetet med beste karakter, og utmerket seg særlig i besvarelsen i “Modersmaalet”. Etter eksamen ble han kalt inn til professor Georg Sverdrup, som fortalte at den lærerstillingen i estetikk man ønsket å opprette ved universitetet, var tiltenkt ham, og Hansen begynte studier i språk og estetikk.

Hans inntreden på den litterære arenaen skjedde med noen dikt i nyttårsgaven Nor, utgitt 1815 av hans venn C. N. Schwach. Diktene ble godt mottatt, Hansen ble en velansett person i hovedstadens selskapsliv, gjorde seg bemerket som skuespiller, og ble flittig brukt som leilighetsdikter. 1815 reiste han til København for å besøke sin danske farsfamilie, og traff der personligheter som F. C. Sibbern, N. F. S. Grundtvig og B. S. Ingemann. Studiene gikk det smått med, bl.a. fordi dårlig økonomi tidlig tvang ham til å arbeide. 1815 ble han ansatt som lærer ved Borgerskolen i Christiania. Året etter fikk han en bedre lærerpost ved Krigsskolen, der han også fungerte som bibliotekar et par års tid. 1816 giftet han seg med den fem år eldre Helvig Leschly, og sammen med henne opprettet han 1817 en høyere skole for piker, som de to drev sammen til han 1820 ble ansatt som lærer ved Trondhjems borgerlige realskole. Fem år senere ble han adjunkt ved katedralskolen i Trondheim, og 1826 ble han ansatt som styrer for middelskolen i Kongsberg. Også her drev han sammen med hustruen en skole for piker, og han underviste datteren Johanne Katrine med sikte på å føre henne frem til examen artium; hun kunne ha blitt vår første kvinnelige artianer dersom Hansen hadde fått leve lenge nok til å fullføre undervisningen.

Hansen utgav en rekke pedagogiske skrifter i de forskjelligste fag, bl.a. en større norsk grammatikk. 5. opplag av denne (1836) ble trykt i en rettskrivning som var så radikal at den foregrep de reformer som er gjennomført på 1900-tallet. Den ble da heller ikke brukt, men 4. opplag ble gjenopptrykt, senest 1858. Parallelt med lærer- og forfattervirksomheten var han en tid engasjert som redaktør av Morgenbladets estetiske søndagsnummer, og senere av magasinet Den norske Huusven og medredaktør for Billed-Magazin for Børn. Embetsstudiet fullførte han aldri, og den stillingen i estetikk han var blitt forespeilet, ble ikke opprettet. Men han gav ikke opp håpet om et universitetslektorat. Hans selvstendige filologiske arbeider – blant annet forsøkte han å utarbeide en metode som kunne avsløre språkets indre struktur; en “epideixis” som skulle vise “de Love der ere fælles for alle Sprog og uden hvilke aldeles intet Sprog er tænkeligt” – var nok tenkt å skulle kvalifisere ham til en stilling ved universitetet. Da lektoratet i filosofi ble utlyst 1839, var Hansen en av de tre søkerne og den eneste som kunne legge frem arbeider med filosofiske intensjoner, men lektoratet gikk til J. S. Welhaven, og Hansen ble værende som skolestyrer på Kongsberg resten av sitt liv.

Maurits Hansens første bok, Digtninger (1816), rommet lyriske og fortellende dikt i tidens stil, men også en liten brevfortelling, “Emil”, visstnok skrevet på oppfordring av hans senere hustru. Selv om Hansen vendte tilbake til diktning i bunden form i Norsk Idylkrands (1827) og skrev flere skuespill, er det som novellist han huskes. Hans prosaforfatterskap er både omfangsrikt og mangfoldig. Mer enn 80 noveller publiserte han i løpet av drøyt 20 år; i lengde varierer de fra noen få sider til over hundre, og historiene spenner fra fantastikk og gotikk til kriminalfortellinger og samtidsskildringer.

Mangel på originalitet har vært et av ettertidens ankepunkter mot Hansens noveller, og i hans første større arbeid, Othar af Bretagne (1819), er innflytelsen fra den tyske romantikeren la Motte Fouqué påtakelig. Men fortellingen er noe mer enn en etterligning av en tysk ridderroman. Selv om den er spekket med dramatiske og uforklarlige hendelser, slottsruiner og annet gotisk sceneri, kan den også leses som en kristen allegori: Othar er mennesket som i sin vandring gjennom livet møter fristelser, faller, men reddes av gode krefter og til slutt når frem til Gud. Overnaturlige fenomener hører til inventaret i flere av Hansens noveller, bl.a. Hovedvandsægget (1820), som handler om et forhekset metallegg som kan stille hodepine, og Palmyra (1820), som skildrer en tidsreise tilbake til den syriske byen Palmyra på 200-tallet.

Men et flertall av Hansens noveller er forankret i en norsk virkelighet, og der supranormale fenomener forekommer, gis de en rasjonell forklaring. Novellen Jutulskoppen (1836) har navn etter en malstrøm der det sies at de døde går igjen. Men stedet viser seg å være åsted for et mord, og det overnaturlige avsløres som overtro. Fremstillingen i Jutulskoppen er retrospektiv; hendelser fra fortiden avsløres gradvis og kaster lys over nåtiden. En slik retrospektiv teknikk benytter Hansen seg ofte av, den er senere kjent fra Ibsens skuespill, og ikke minst fra kriminallitteraturen. Og flere av Hansens noveller nærmer seg kriminalfortellinger: Jutulskoppen har undertittelen En norsk Kriminal-Fortælling. Også i den gotiske fortellingen Keadan eller Klosterruinen (1825) står oppklaring av et mistenkelig dødsfall sentralt, og i Mordet paa Maskinbygger Roolfsen (1840) etterforsker hovedpersonen, den rettferdighetssøkende assessor Barth, maskinbyggerens plutselige forsvinning på en slik måte at han godt kan kalles litteraturens første moderne detektiv.

Persontegningen i Hansens noveller er ikke preget av psykologisk dybde, og for moderne øyne kan skikkelsene lett virke sjablonaktige. Men dette har sammenheng med at skikkelsene hos Hansen gjerne har representativ funksjon. De illustrerer mennesker i eksistensielle valgsituasjoner, som i Othar af Bretagne, mennesker stilt overfor et etisk dilemma, ofte knyttet til skyld og soning, som i De to søstre (1822), eller de representerer rett og slett ulike lag av befolkningen, som storbonden i Luren (1819) – en novelle som kan regnes som vår første bondefortelling – eller gruvemiljøet, som i Bergmanden (1819). I personskildringen er Hansen ikke moderne, og noe av grunnen til at hans noveller i så liten grad har levd videre, skyldes nok at de ikke imøtekommer realismens krav til nyansert personfremstilling.

En rekke av novellene bærer også preg av å være raskt skrevet – novellene ble trykt i magasiner og blader, bare et fåtall av dem kom i bokform mens Hansen levde. Arbeidsforholdene var preget av knappe frister, og resultatet ble ofte inkonsekvenser, løse tråder og lettvinte knep. Hans kanskje mest ambisiøse fortelling, Moderen (1832), et bredt tegnet tidsbilde fra 1790-årenes Christiania, fremstår som ufullstendig; redaktøren av bladet Bien, der fortellingen ble publisert, krevde at Hansen avsluttet historien betydelig tidligere enn planlagt. Det er lett å finne svakheter i Maurits Hansens noveller, men de vitner også om en rik dikterisk fantasi, og med sine skildringer fra ulike samfunnslag og regioner gir de et enestående bilde av det tidlige 1800-tallets Norge.

Verker

    Skjønnlitteratur (utvalg)

  • Digtninger, 1816
  • Othar af Bretagne, et Riddereventyr, 1819
  • Hovedvandsægget, 1820
  • Palmyra, 1820
  • De to Søstre, 1822
  • Keadan eller Klosterruinen, 1825
  • Norsk Idyllekrands, 1831 (først i Den norske Huusven 1827)
  • Jutulskoppen. En norsk Kriminal-Fortælling, 1836
  • Samlede Noveller, København 1837
  • Halvhundrede Fabler med Billeder for Børn, 1838
  • Mordet på Maskinbygger Roolfsen, 1840 (ny utg. 1978)
  • Noveller og Fortællinger, 8 bd., 1855–58

    Andre skrifter (utvalg)

  • Forsøg til en Grammatik i Modersmaalet, 1822 (4. oppl. 1858)
  • Omrids av Geographien, 1831
  • Den epideiktiske UndervisningsMethode, 1832
  • Det latinske Sprogs Syntaxis, 1832
  • Skolegrammatik i det franske Sprog, 1834
  • Forsøg til en hensiktsmessig Barnets første Bog, 1842
  • “Maurits Hansens Breve til C. N. Schwach 1820–1842”, i Historiske Samlinger, bd. 2, 1907
  • Maurits Hansens brev til C. N. Schwach i NBO, Håndskriftsamlingen, Ms. 40 1005

Kilder og litteratur

  • NFL, bd. 2, 1888
  • L. Daae: “M. C. Hansens Ungdomsaar indtil hans Ansættelse i Throndhjem”, i Historiske Samlinger, bd. 2, 1907
  • F. Bull: biografi i NBL, bd. 5, 1931
  • P. Svendsen: Maurits Christopher Hansen, i DKNVS Forh., bd. 15, Trondheim 1943, s. 37*¯–79*
  • NLH/Beyer, bd. 2, 1975
  • W. Dahl: Norges Litteratur, bd. 1, 1981
  • B. Tysdahl: Maurits Hansens fortellerkunst, 1988

Portretter m.m.

    Et utvalg

  • Maleri (brystbilde) av Johannes Flintoe, 1825; p.e
  • Byste (gips, etter dødsmaske) av Johannes Flintoe, 1842; p.e
  • Tegning (brystbilde) av Johannes Flintoe, u.å.; gjengitt i A. Krogvig: Fra det nationale gjennembruds tid, 1915, s. 22

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 2 endringer i denne artikkelens nettversjon.