Faktaboks

Matias Skard
Matias Olsen Skard
Født
28. mai 1846, Skard i Øyer, Oppland
Død
28. juli 1927, Skard i Øyer
Virke
Filolog, skolemann og forfatter
Familie
Foreldre: Bonde Ole Torsteinsson Skard (1802–86) og Mari Johannesdatter Laanke (1814–94). Gift 1) 6.6.1878 i Østre Gausdal med Marie Bø (17.10.1849–22.7.1883), datter av bonde Ivar Pedersen Bøe (1801–60) og Mathea Iversdatter Glømmen (1809–97); 2) 10.6.1889 i Kristiania med Nilsine Kristiane Myhre (21.7.1860–28.1.1891), datter av kjøpmann og proprietær Nils Gabrielsen Myhre (1819–1908) og Ovidia Bache (1818–67); 3) 3.7.1894 i Trondheim med lærer Gyda Christensen (13.2.1868–7.5.1916), datter av landhandler Bent Christensen (1826–79) og Gunhild Jonsdatter (f. 1835). Bror av Johannes Skar (1837–1914); svoger til Per (1830–78) og Christopher Bruun (1839–1920); far til Olav Skard (1881–1965), Torfinn Skard (1891–1970), Bjarne Skard (1896–1961), Eiliv Skard (1898–1978) og Sigmund Skard (1903–95); svigerfar til Åse Gruda Skard (1905–85); farfar til Torild Skard (1936–) og Målfrid Grude Flekkøy (1936–).

Matias Skard var forstander ved Vonheim folkehøyskole 1884–90 og skoledirektør i Kristiansand stift 1901–21. Han er særlig kjent for sitt pedagogiske arbeid og sin innsats for nynorsk skriftspråk.

Skard vokste opp i en jordbrukskultur som var åpen for boklig lærdom, og ungdomstiden var preget av vekselvirkning mellom skolegang og arbeid på gården. Han fikk privatundervisning av den eldre broren Johannes og var 1864–68 elev ved Lillehammer latinskole. Deretter ville han studere teologi, men det ble det ikke noe av. 1870 tok han anneneksamen ved universitetet i Christiania, bl.a. i gresk og gammelnorsk. Skard kom med i folkehøyskolemiljøet rundt Christopher Bruun (som ble hans svoger 1872) og begynte som lærer, først ved folkehøyskolen i Ullensaker og deretter et par år på Lillehammer.

1874–75 var Skard huslærer hos brukseier Aall på Ulefoss. Den unge læreren hadde et våkent blikk for klasseforskjeller i lokalmiljøet, og han stiftet en arbeiderforening på Ulefoss, men den kom først og fremst i stand på grunn av Skards lyst til å “oplyse og opvarme” og var ingen interesseforening for Aalls arbeidere. Den første versjonen av Skards salme Å Jesus, gode Frelsarmann (1904) skal ha blitt til på denne tiden. Hans kristendom var inspirert av Grundtvig, men grunntonen i denne salmen er pietistisk. Han skildrer et fortvilet “jeg” som er både “veglaus”, “forkomen” og “trøytt”. Setningen “eg går og leitar til eg finn / eg bankar på til eg slepp inn” er et uvanlig innslag i hans salmediktning. Skard var likevel ingen depressiv grubler; han var naturlig livlig, kvikk og glad, og Milde Gud og folkefader er en mer typisk salme i hans produksjon.

Skard var ansatt ved folkehøyskolen Vonheim i Gausdal, som svogeren Bruun hadde grunnlagt, i flere omganger, først som lærer 1875–76 og 1881–84 og deretter som forstander (styrer) til 1890. 1877–81 var han lærer ved folkehøyskolen i Stjørdal og 1892–1901 ved lærerseminaret i Levanger.

Skard ble i 1880-årene med i den arbeidsgruppen som fikk i oppdrag å oversette Det nye testamente til nynorsk. Han fikk bl.a. hovedansvar for evangeliene etter Markus og Lukas og for Apostelgjerningene. I dette arbeidet prøvde han – kanskje mer enn de andre involverte – å forene religiøs språktone med norsk bygdemål. Han oversatte også tekster fra norrønt og fra greske tragedier, bl.a. Medea, som han mente var et “innlegg i kvinnespursmålet”. Personene i stykket, hevdet han, “er heilt ut moderne”. For Skard var arbeidet for å få bibelske tekster på nynorsk og innsatsen for å fremme klassisk drama for så vidt to sider av samme sak.

Begynnelsen av 1890-årene var en vanskelig periode for Skard. Etter stor innsats som leder for folkehøyskolen på Vonheim i seks år måtte han gå fra stillingen fordi en tidligere leder kom tilbake. Dernest døde hans kone plutselig. Skard var nå 45 år gammel, enkemann for annen gang og satt alene med tre små barn. Slekt og venner hjalp ham igjennom krisen. 1894 giftet han seg på nytt og opplevde i forholdsvis høy alder å bli far til fem nye barn. 1901 ble han utnevnt til skoledirektør i Kristiansand, og denne stillingen beholdt han frem til han ble pensjonert.

Som lærer og skoledirektør gjorde Skard en formidabel innsats som pedagog og formidler. Han ville ha god autoritet i skolen, men han var samtidig skeptisk til den gamle “puggeskolen”. Han kritiserte den nye grunnskolen og mente at “eksamenslufta verkar uheldig på borna”. Kunnskapen skulle sette seg “i hjarta og ikkje bli hengande berre i hovudet”, skrev han. Gjennom oversettelser av greske tragedier, bibelske og norrøne tekster til nynorsk og med sine ordlister og salmetekster ønsket han å forme barn og ungdom etter klassiske, nasjonale og kristne verdier. Dette utgjorde grunnpilarene i hans virke. Han lot seg begeistre av både jordbrukskultur og akademisk virke, den klassiske arv så vel som det moderne, både gammel religiøs fromhet og grundtvigianske strømninger. Dette satset han også på som et program for sine egne barn, og skal en dømme oppdragelsens suksess etter barns innpass i den akademiske verden, må det sies at Matias Skard hadde full klaff med sin etter hvert store barneflokk.

Gjennom hele livet var religiøs dannelse særdeles viktig for Skard. Han reagerte spontant mot all kjedelig forkynnelse. I et essay om Martin Luther til reformasjonsjubileet 1917 vil han trekke reformatoren ut av den tolkning som norsk pietisme hadde gitt, det vil si bort fra Luther som den “lågmælte”, “sukkande” og “uglade”. Det vesle heftet han gav ut om hva en skal fortelle barn om seksuallivet, kan også forstås som et oppgjør mot norsk pietisme. I tråd med Grundtvig ser Skard på erotikken som gudgitt; samtidig holder han en faderlig streng tone og advarer mot “at spøge med noget saa alvorlig”. Foreldrene må være åpne i det de forteller barn om emnet. Gjemmer de seg bak løgn og fortielser, kan barnet lett komme inn i “det urenes forgaard”. Han begynner med eksempelfortellinger om blomster, fisker og dyr og kommer så til far og mor. Det hele virker ganske uskyldig, men boken skapte debatt og kom i flere utgaver.

Til tross for vanskelige perioder i livet var Skard livsglad og optimistisk. I forordet til boken Vaart sjæleliv viste han hvor viktig det var å kunne stole “trygt paa det synlege og det usynlege”. Her tok han med både “sanslegt sjæleliv” og et “høgre sjæleliv”, som bl.a. bestod av morsmål og religiøs bevissthet. Den grundtvigianske tanken om den levende fortelling var avgjørende for Skard, i hjem, skole og kirke: “Er du med i forteljingi sjølv, so heng barnet ved din munn og syg kvart ordet i seg.”

Matias Skard døde 1927 under et sommeropphold på slektsgården i Øyer.

Verker

  • Bibliografi i Skard 1972 (se nedenfor, avsnittet Kilder), s. 412–430

    Et utvalg

  • Overs. Soga um Gunnlaug Ormstunga, 1870 (2. utg. 1902)
  • overs. Evangeliet etter Markus, 1883
  • overs. Evangeliet etter Lukas, 1884
  • Hovedpunkter i Skolens Udvikling efter Reformationen, 1884
  • overs. Apostelgjerningar, Kristiania 1887
  • overs. Apostelen Pauli andre brev til korintiarne og hans brev til galaterne, 1887
  • Undervisningsplan for Folkeskoler paa Landet. Et Udkast, Lillehammer 1890
  • Herbert Spencers Opdragelsestanker, Halmstad 1890
  • Skolens Historie, kort fortalt i sin kulturhistoriske Sammenhæng, 1894 (3. utg. 1912; nynorsk utg. Skulesoga, 1894, 2. utg. 1911)
  • Jesuiterskolen, dens Maal og Midler. Fremstillet efter Kilderne, 1894
  • Hvad vi bør sige til vore børn om kjønslivet, 1898 (3. utg. 1925)
  • Norsk diktning efter 1814 (red. sm.m. M. Hægstad), 1898 (2. utg. som bd. 2 i Læseverk for ungdomsskolen, 1902)
  • Norske rettskrivingsreglar, Levanger 1899 (4. utg. Nynorske rettskrivingsreglar, 1920, 6. utg. 1939)
  • Landsmaalsordlista, 1901
  • Af literaturen før 1814 (red. sm.m. M. Hægstad), bd. 1 i Læseverk for ungdomsskolen, 1902 (ny utg. 1932–33)
  • 55 Salmar, 1903
  • 100 Salmar. Gamle og nye, 1904
  • overs. Soga um Haavard Isfjording, Svorkmo 1907 (2. utg. 1930)
  • Vaart sjæleliv, 1908
  • Nynorsk ordbok for rettskriving og literaturlesnad, 1912 (6. utg. 1965)
  • Luther, Svorkmo 1917
  • Grunnskaden i folkeskulen, 1918
  • overs. Sofokles: Antigone, 1923
  • Barneopdragelsen i hjemmet, 1925
  • Barndom og kristendom. Religionsundervisningen i barneskolen, 1926
  • overs. Evripides: Medeia, 1926
  • overs. Sofokles: Elektra, 1927
  • overs. Sofokles. Kong Oidipus, (posthumt) 1930

    Etterlatte papirer

  • Brev fra og til Matias Skard i Håndskriftsamlingen, NBO
  • Minne frå barndomen og gutedagane (eit brotstykke), manuskript i familiens eie

Kilder og litteratur

  • HEH 1912
  • Stud. 1868, 1918
  • E. Boyesen: biografi i NBL1, bd. 13, 1958
  • S. Skard: Det levande ordet. Ei bok om Matias Skard, 1972

Portretter m.m.

    Fotografiske portretter

  • Portrett av ukjent fotograf, u.å.; gjengitt i Skard 1972 (se ovenfor, avsnittet Kilder), s. 64–65