Marius Sandvei forbindes først og fremst med det standardverk i norsk språknormering som går under navnet “Sverdrup og Sandvei” eller “Tanum”, men hvis fulle tittel er Tanums store rettskrivningsordbok.
Sandvei ble født i Trondheim, tok examen artium der 1924 og avla embetseksamen med norsk som hovedfag ved Universitetet i Oslo 1930. Deretter var han lektor i norsk språk og litteratur i Berlin 1930–31 og i Stockholm 1931–35. Tilbake i Norge var han lektor ved Trondheim katedralskole fra 1935 inntil han ble rektor ved gymnaset i Kristiansund 1946. Fra 1955 til han avgikk med pensjon 1975, var han rektor ved Grefsen gymnas i Oslo.
Sandvei var et organisasjonsmenneske: Han var medlem av bystyret i Kristiansund (for Venstre), president i Rotary og formann i Foreningen Norden samme sted, medlem av Norsk lektorlags sentralstyre fra 1945 og formann i Oslo rektorkollegium 1959–66, medlem av Norsk språknemnd 1952–59.
Som norskfilolog engasjert Sandvei seg i praktisk språkdebatt og språkpolitikk. 1938 utgav han et skrift med tittelen Språkstriden i Norge, beregnet på et svensk publikum, der han forklarer og forsvarer den offisielle språkpolitikk (skriftet ble oversatt til svensk). Da Norsk språknemnd ble dannet, kom Sandvei med fra første stund og var med på utarbeidelsen av Ny læreboknormal 1959. Denne var i realiteten en ny rettskrivningsreform, som modererte 1938-rettskrivningen og bøtte på dens verste skavanker.
Som autoritet på området opptrådte Sandvei i 1950-årene i NRK med opplysende foredrag om språk og stil. Han tok seg av bokmålet, mens Johs. A. Dale, Alf Hellevik og Ingvald Torvik snakket om nynorsken. Sandvei behandlet her en mengde spørsmål angående riktig språkbruk, og hans vurderinger var preget av den “romslighet” han anbefalte andre å praktisere. Men det gikk grenser: “Det er enhver nordmanns plikt å være på vakt mot feilaktig språkbruk, mot slendrian og unøyaktigheter, slik at det opplagt gale ikke får hevd.”
Foredragene ble trykt og utgitt av NRK i to utgaver (God norsk i skrift og tale, 1953 og God norsk, 1956) og fikk stor utbredelse. Ved Universitetet i Oslo var han i mange år sensor i norsk og hadde ved siden av sin skolegjerning kurs i praktisk språkbruk for norskstuderende samme sted. Da Didrik Arup Seips hovedverk Norsk språkhistorie til omkring 1370 kom i ny utgave 1955, var Sandvei på pletten med rosende omtale, og han så frem til at Seip skulle føre fremstillingen videre mot vår tid. (Noen slik fortsettelse fikk Seip ikke laget.)
Sandvei utgav enten alene eller sammen med andre en rekke ordlister for skolebruk, der elevene fortløpende ble holdt à jour med de seneste rettskrivningsendringer. Men fremfor alt er hans navn knyttet til Norsk rettskrivningsordbok, et standardverk i norsk språknormering. Opptakten ble gjort av professor Jakob Sverdrup, men da han døde, var han ikke kommet lenger enn til ordet liste, og Sandvei fullførte oppgaven. Norsk rettskrivningsordbok kom første gang 1940 på Johan Grundt Tanums forlag og er senere revidert og utvidet mange ganger. 8. utgave kom 1996 under tittelen Tanums store rettskrivningsordbok. Den er redigert av Boye Wangensteen og inneholder ca. 300 000 ord.
På bakgrunn av sin undervisningserfaring fra Tyskland utgav Sandvei Norwegische Konversations-Grammatik 1934, og 1936 forelå første utgave av Svensk-norsk ordbok, der han også gav en kort oversikt over svensk grammatikk og uttale. Det nordiske samarbeid lå ham på hjerte, og han talte varmt for at skoleelevene skulle få kjennskap til nabolandenes språk og litteratur. For øvrig mente han at de nordiske språks rettskrivning burde harmoniseres: “Er det noen nødvendighet for at vi skal skrive ordet 'mann' så forskjellig som vi gjør: sv. man, da. Mand, no. mann?”
For gymnasets behov tilrettela Sandvei (sammen med andre) skoleutgaver av norske forfattere (Kjær, Hamsun).