Marie Colban

Forfatter og oversetter. Foreldre: Prokurator, skattefogd Peter Nicolai Schmidt (1776–1846) og Petronelle Sandberg (1787–1846). Gift 1836 med adjunkt Nathanael Angell Colban (23.1.1793–14.4.1850), sønn av prost Erik Andreas Colban (1760–1828) og Karen Angell (1762–1858). Farmor til Erik Andreas Colban (1876–1956).

Marie Colban var forfatter og oversetter i siste halvdel av 1800-tallet; som enke livnærte hun seg ved oversettelser til og fra fransk og skrev reisebrev og romaner, vesentlig fra et internasjonalt miljø.

Marie Colban og Camilla Collett var jevngamle. De vokste opp i embetsmannshjem, danset på de samme ballene, giftet seg med akademikere og ble enker omtrent samtidig. Marie Colban mistet sin mann 1850. Han var adjunkt ved katedralskolen i Christiania. De var begge opptatt av fransk språk og litteratur, og hun oversatte fra fransk, dels sammen med ham og dels alene. 1844 kom den franske romanen Mathilde av Eugène Sue på norsk, oversatt av N. A. Colban. Men oversettelsen var hennes, og etter hans død brukte hun “Mathildes Oversætter” som pseudonym. Enkepensjonen var liten; hun var en flittig oversetter, og viste at en enke kunne klare seg med enkle midler i et kritisk Christiania. Møbleringen var ukonvensjonell og bordet ble dekket på soveværelset, elegant kamuflert av draperier og planter.

1856 reiste Marie Colban til Paris, og året etter kom hennes oversettelse til fransk av Christopher Hansteens store arbeid om reisen til Sibir. Hun bodde mange år i Paris og skrev reisebrev og artikler til norske aviser. Hun kom inn i aristokratiske kretser, og brev fra henne til en av de fornemme damer ble offentliggjort i en pariseravis, Lettres d'une barbare (Brev fra en barbarkvinne). Småligheten hjemme harselerte over reisebrevene, studentene fremførte en smedevise om denne korrespondenten, en kvinnelig parallell til Holbergs affekterte Jean de France.

Marie Colban gav ut sitt første litterære arbeid, Lærerinden, “til Indtægt for Lærerindernes Pensjonskasse”, 1869. Arbeid, forsakelse og gudstro er guvernantens eller lærerinnens ydmyke liv. I neste bok, Tre Noveller (1873), er handlingene lagt til Monaco, Paris og Finnmark. Camilla Collett var kritisk til fortellingen I det høie Nord, der den unge hustruen er en selvutslettende kvinnetype, “et Offer til de gamle Guders Ære”.

Marie Colban var ingen opprørsk forfatter. Personene er ofte stereotype; edle/uedle, en mann står mellom to kvinner, livet krever forsakelse, men det “gode” seirer. Aktuelle konflikter kan være utgangspunkt, som striden mellom Wergeland og Welhaven eller den tysk-franske krig. En internasjonal orientering er til stede; en kystby i Norge har kontakt med Spania, en professor i Sverige tilbringer innholdsrike uker i Sveits. Historiene viser god observasjonsevne både i beskrivelser av reiser og fremmede interiører.

Marie Colbans fortellinger er ofte hentet fra aristokratiske kretser i Frankrike og Italia. I romanen Jeg lever fra 1877 er en ung norsk enke i Paris for å studere musikk og blir boende hos den fornemme grevinne. Historien har selvbiografiske elementer; om skildringer fra aristokratiet kunne oppfattes som affekterte, representerte de en virkelighet. Adelen er ikke alltid sympatisk, den borgerlige dannelse hevder seg godt. Romanene viser et skarpt forfatterblikk og kan inneholde til dels dramatiske reisebeskrivelser.

Som forfatter var Marie Colban konvensjonell, hun oversteg ikke grensene for det passende i sin litterære virksomhet. Men som privatperson hevet hun seg over konvensjonene gjennom sitt selvstendige liv. Hun var enke i 34 år, hun skrev flittig og levde av sin penn. Å bo i utlandet i årevis innebar ikke et liv i luksus, i Roma satt hun i sin seng og skrev fordi hun manglet varme. Hun kunne likevel dyrke sine fornemme bekjentskaper og finne stoff til romaner. “Hun havde Mod til at være en Personlighed i en Tid, som ikke taalte kvindelige Personligheder,” skrev Ragna Nielsen om henne.

Marie Colban døde i Roma 1884 og ligger begravet på den protestantiske kirkegården der.

Verker

  • Lærerinden, en Skizze, 1869
  • Tre Noveller, tilegnet norske Kvinder (Fra Krigen, I det høie Nord, En Modedame), 1873
  • Tre nye Noveller (Perlen, Tre Dage, Den store Bjørn), 1875
  • Jeg lever, 1877
  • En gammel Jomfru, 1879
  • Cleopatra, 1880
  • Thyra, 1882
  • Artikler m.m., se NFL, bd. 2, 1888, s. 42–44

Kilder og litteratur

  • C. Collett: “I det høie Nord”, i Fra de Stummes Leir, 1877 (minneutg. 1913), bd. 2, s. 421–432
  • R. Nielsen: Norske Kvinder i det 19de Aarhundrede, 1904
  • biografi (med bibliografi) i NFL, bd. 2, 1888
  • M. Schjøtt: “Fem forfatterinder i hundreaaret”, i M. Høgh og F. Mørck: Norske kvinder. En oversigt over deres stilling og livsvilkaar i hundredaared 1814–1914, 1914, s. 7–13
  • A. H. Winsnes: biografi i NBL1, bd. 3, 1926

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.