Faktaboks

Maria Bonnevie
Anna Maria Cecilia Waldvik Bonnevie
Født
26. september 1973, Västerås, Sverige
Virke
Norsk-svensk skuespiller
Familie
Foreldre: Skuespiller Per Thomas Waldvik (1950–) og skuespiller Jannik Sofie Bonnevie (1945–). Samboer fra 2006 med programleder Fredrik Skavlan.

Maria Bonnevie er den i en yngre generasjon norske skuespillere som tilsvarer massemedienes drømmebilde av en diva – blond, vever og vakker, med blå øyne. Men hun er en skarpsynt menneskekjenner som kommer med kloke uttalelser, viser fast vilje, sterk arbeidslyst og formidabelt talent. Hun foretrekker å fremstille sterke unge kvinner som ikke lar seg manipulere, men følger sin indre stemme.

Bonnevie flyttet med sin mor til Norge som ganske liten og ble i landet til hun var 18 år. Det året (1991) debuterte hun foran filmkameraet i Ola Solums Kvitebjørn kong Valemon, etter folkeeventyret av samme navn. Den første plakaten med den kommende stjernen var slående, som fager prinsesse på ryggen av kvitebjørnen. Samme år spilte hun vikingkvinnen Embla i islendingen Hrafn Gunnlaugssons Den hvite vikingen. I denne dramatiske saga-action stod Bonnevies alabastskjønnhet i en effektiv kontrast til handlingens voldsomheter. Hun gikk på dramalinjen på Nissen videregående skole i Oslo, men sluttet før eksamen og reiste isteden til Ærø folkehøyskole i Danmark, hvor møtet med dramaprofessor Jan Vogt gav avgjørende impulser for yrkesvalget. Senere hadde hun mindre roller i Erik Gustavsons Hamsun-film Telegrafisten og Erik Skjoldbjærgs Insomnia. Hun fikk sitt gjennombrudd 1996 som Gertrud i Bille Augusts ambisiøse Jerusalem, bygd på Selma Lagerlöfs roman om svenske pilegrimer fra Dalarna som flyttet til Det hellige land på 1800-tallet.

Den bråmodne Bonnevie debuterte som sceneskuespiller 1992 på Black Box i Oslo, som Eleonora i Strindbergs Påske. 1993–97 gjennomgikk hun Teaterhögskolan i Stockholm, noe som førte henne rett til landets hovedscene, Dramaten, hvor hun har vært ansatt siden. Hun spilte for Ingmar Bergman i Witold Gombrowicz' Yvonne, prinsessa av Burgund og i Strindbergs Oväder for svensk radioteater. Hun har også vakt oppsikt med monologen Fröken Else, etter Arthur Schnitzlers novelle. 2005–06 feiret hun triumfer på Dramaten med Strindbergs Fröken Julie, i stormfullt samspill med sin daværende kjæreste Mikael Persbrandt.

Filmkarrieren har Maria Bonnevie holdt innenfor Norden, med unntak for medvirkningen i det mislykkede Disney-dramaet Den trettende krigeren (1999), en typisk Hollywood-fiasko. Men hun kom sterkt tilbake i Marius Holsts Øyenstikker (2001), og året etter var hun den eneste som hevet seg over norsk kritikk i Ole Bornedals storsatsing Jeg er Dina, der hovedrollen gav henne Amandaprisen som beste kvinnelige skuespiller. Hun har også spilt hovedrollen i Gunnar Vikenes Himmelfall (2002), en poetisk komedie fra et psykiatrisk miljø på Vestlandet. Bonnevie er en av Nordens ledende – og mest etterspurte – filmskuespillere. På tre år spilte hun inn 7 filmer, en tallsterk produksjon. Og filmene er svært ulike – i tematikk, spillestil og tonefall, men Bonnevies uttrykk er alltid overbevisende, fordi det kommer innenfra.

Maria Bonnevie har et naturlig talent for filmmediets krav til underspill, samtidig som hennes psykiske og fysiske nærvær er sterkt. Om hennes spillestil har det hett at hun har evnen til ut fra en ladet stillhet å kaste seg fra uttrykk til uttrykk, bare ved å løfte øyenbrynene. Og hun har eksemplarisk gått videre fra sin første fase, hvor hun ble rost for meget gode prestasjoner, til dagens økonomisering med gester og tonefall. Det gjelder på både scene og lerret.

Kilder og litteratur

  • SNL
  • artikler i Aftenp. og Dagbl.
  • på Internett: The Internet Movie Database (www.IMDb.com), http://mariabonnevie.tripod.com og www.geocities.com/mariabonnevie (uoffisielle hjemmesider)