Margrete Skulesdatter

Dronning. Foreldre: Skule Bårdsson (1189–1240) og Ragnhild (nevnt 1219–47). Gift 1225 med kong Håkon 4 Håkonsson (1204–63). Mor til Håkon Håkonsson Unge (1232–57), Kristin Håkonsdatter (1234–62) og Magnus 6 Håkonsson (1238–80).

Margretes ekteskap med kong Håkon Håkonsson kom i stand for å dempe spenningen mellom ham og faren, Skule jarl Bårdsson. Hun spilte etter alt å dømme ingen aktiv politisk rolle, men fødte sin mann fire barn, hvorav to – Håkon Unge og Magnus – fikk kongsnavn.

Jomfru Margrete er først omtalt 1219, da den unge kong Håkons rådgivere foreslo ekteskap mellom ham og henne. Det gjaldt å hindre at Skule på ny skulle gjøre gjeldende det tronkravet han forgjeves hadde fremmet da Håkon ble tatt til konge 1217. Margrete ble festet til kongen i festlige former i kongsgården i Bergen samme år.

Senere ble det avtalt at kongen og jarlen skulle sitte sammen i Bergen julen 1224 og at bryllupet mellom Håkon og Margrete skulle feires påsken 1225. Til jarlens misnøye ble kongen så opptatt av krigføringen mot ribbungene i Viken at han ikke fant å kunne holde disse avtalene. Men han kom seg til Bergen over påske, slik at bryllupet kunne finne sted 25. mai. Under det staselige gjestebudet i kongsgården var kongen og de mannlige gjestene i Julehallen, mens kvinnene, slik skikken var, holdt til for seg selv i Sommerhallen.

To år senere fødte Margrete sin første sønn, Olav, som døde få år etter. Men sønnene Håkon Unge og Magnus levde opp og fikk etter tur kongsnavn sammen med faren. Datteren Kristin ble giftet bort til den spanske kongens bror som et ledd i kong Håkons utenrikspolitikk.

Mågskapet med Håkon kunne ikke hindre at Skules forhold til kongen utviklet seg til det verre og endte med hans opprør og fall 1239–40. Da Margrete fikk meldingen om farens opprør, skal gråten ifølge en tilføyelse i et av håndskriftene av Håkons saga (Codex Frisianus) ha veltet opp i henne. Dette er nok en senere tildiktning, men den illustrerer Margretes vanskelige stilling mellom far og ektemann, og Henrik Ibsen gjorde bruk av den i Kongsemnerne. Senere forteller sagaen at Skules død gikk hardt inn på Margrete.

Gjennom sitt opprør hadde Skule forbrutt sitt gods til kongedømmet, og det er uvisst om Margrete fikk arve noe av det han etterlot seg ut over den medgiften hun må ha fått med seg inn i ekteskapet. Her fikk hun i motgave fra kong Håkon gods som paven etter hennes anmodning tok i sitt vern forut for Håkons kroning 1247. Fra medgift eller motgave stammet trolig de tre kapellene i Stavanger bispedømme som kardinal Vilhelm av Sabina gav dronningen og hennes barn patronatsrett (kallsrett) til i forbindelse med kroningen, etter strid mellom henne og biskopen om dette. Et av kapellene kan ha vært Peterskirken i Stavanger, som kong Magnus senere kalte sin “odelskirke” og skjenket til hospitalet i byen. Margretes spesielle interesser i Stavanger kan være forklaringen på at hun ble nevnt først blant vitnene da kong Håkon en gang i årene 1226–45 stadfestet kong Magnus Erlingssons overdragelse av den offentlige myndighet over byen med tilhørende inntekter til biskopen der.

Håkons saga gir inntrykk av at dronning Margrete vanligvis var sammen med kongen under hans opphold rundt i landets større byer, men sagaen bidrar ikke til å kaste lys over hennes personlighet. Ved hoffet hadde hun selvsagt den ledende kvinnerollen så lenge kong Håkon levde. Med denne rollen harmonerer det at hun 1238 og 1240 fikk kostbart skarlagensklede i gave fra den engelske kong Henrik 3. Et rikt illustrert engelsk psalter (andaktsbok) som kom til Norge midt på 1200-tallet og senere var i kongefamiliens eie, kan ha tilhørt dronning Margrete, og datteren Kristin fikk et fornemt psalter som var utført i Paris. Men bortsett fra at Margrete tydeligvis ivaretok sine økonomiske interesser, er det ikke noe som tyder på at hun søkte eller hadde noen politisk innflytelse.

Som enke fulgte Margrete sønnen kong Magnus fra Bergen til Trøndelag høsten 1264, der de besøkte Rein kloster i Rissa, som faren hadde grunnlagt med sin søster Sigrid som abbedisse. Her gav Margrete seg inn 1267, og her tilbrakte hun trolig resten av livet til hun døde 1270. Hun skjenket klosteret en gullkalk som erkebiskop Olav Engelbrektsson tok til seg 1531.

Kilder og litteratur

  • Håkon Håkonssons saga
  • Isl.Ann.
  • RN, bd. 1
  • DN, bd. 10 nr. 630
  • NFH, del 3–4, bd.1
  • L. Daae: “Om Reins-Ættens sidste, fyrstelige Medlemmer”, i HT, rk. 3, bd. 1, 1898
  • H. Koht: “Norske dronningar”, i SogS, bd. 32, 1926
  • d.s.: biografi i NBL1, bd. 9, 1940
  • T. Gad: “Psalter”, i KLNM, bd. 13, 1968
  • K. Helle: Stavanger fra våg til by, 1975
  • S. Imsen: Våre dronninger, 1991

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.