Faktaboks

Magnus Halvorsen
Johan Magnus Halvorsen
Født
10. juni 1853, Ålesund, Møre og Romsdal
Død
14. februar 1922, Trondheim, Sør-Trøndelag
Virke
Forretningsmann og politiker
Familie
Foreldre: Kjøpmann Michael Halvorsen og Ingeborg Andersdatter Ihle (f. 1824). Gift 28.12.1882 med Hansine Amalie Smith (22.2.1854–14.12.1949), datter av landhandler Paul Vigdal Smith (f. 1825) og Anne Marie Andersdatter (f. 1826).

Magnus Halvorsen var moderat venstremann og satt i årene rundt 1900 i alt fire perioder på Stortinget. Han var stortingspresident og gruppefører for Frisinnede Venstre 1910–12. Han var finansminister i noen måneder 1907–08, og han gjorde seg sterkt gjeldende som lokalpolitiker i Trondheim.

Halvorsens far døde mens gutten ennå gikk på skolen, og for å spe på familiens økonomi arbeidet han som butikklærling ved siden av skolegangen. Etter konfirmasjonen 1867 begynte han som ekspeditør ved en landhandel i Vanylven. 1875–81 arbeidet han som reisende på vegne av en not- og garnfabrikk i Bergen, et oppdrag som gjorde ham kjent med fiskeriene og lokale forhold langs kysten helt nord til Finnmark. 1881 etablerte Halvorsen sin egen grossist- og agenturforretning i Trondheim med fiskeomsetning og fiskeeksport som kjernen i virksomheten. Firmaet, som han opparbeidet til ett av de ledende i bransjen, solgte han 1909.

Halvorsen var en av drivkreftene bak utbyggingen av Leirfossen i Nidelva, og i en årrekke var han medlem av Trondhjems Sparebanks forstanderskap og av direksjonen for både Handelsbanken og Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab. 1899–1915 var han direktør for Norges Banks avdeling i Trondheim. Beslutningene om å bygge Dovrebanen og å plassere Norges tekniske høyskole i Trondheim skyldtes for en ikke liten del Halvorsens engasjement.

Magnus Halvorsen hørte til de “nye menn” i Trondheims næringsliv som opponerte mot den konservative dominans i byen og sluttet seg til Venstre. Han ble valgt inn i formannskapet i byen 1894 og satt der i første omgang frem til 1904. 1898–1900 representerte han Trondheim og Levanger på Stortinget. Som gammelliberaler med kritisk avstand til tidens sosiale og unionelle radikalisme fant han sin plass i den moderate delen av Venstre. I Trondheim var han en av lederne for kretsen av “liberale” venstremenn som foran stortingsvalget 1903 brøt ut av moderpartiet og søkte samarbeid med Høyre. Fra 1903 satt han igjen på Stortinget, denne gang valgt på Høyres liste. Etter innføringen av énmannskretser ble Halvorsen 1906 som Samlingspartiets kandidat valgt som representant for Baklandet krets.

Da Jørgen Løvland dannet regjering oktober 1907, ble Halvorsen utnevnt til finansminister. En av de mest omtalte sakene som dukket opp i hans statsrådstid, var Verdal kommunes ønske om å kjøpe Verdalsbruket med dets store jord- og skogeiendommer. Halvorsen hørte til det mindretallet i regjeringen som motsatte seg proposisjonen om å yte et større statlig lån til dette formålet. Etter Løvland-regjeringens avgang i mars 1908 vendte Halvorsen tilbake til Stortinget. Han var en av de ledende i gruppen av “liberale” og “uavhengige” venstremenn som fra 1909 kom til å danne grunnstammen i Det Frisinnede Venstre; han var blant innbyderne til dannelsen av det nye partiet, og 1910–12 var han formann i partiets hovedstyre og dets gruppefører i Stortinget. Som styremedlem (og i noen år formann) inntok han også en fremskutt posisjon i Trondhjems Frisinnede Venstre.

Da Wollert Konow (S.B.) februar 1910 dannet sin regjering, overtok Halvorsen hans plass som Stortingets president/visepresident, et verv han beholdt resten av stortingsperioden. Han mente at statsminister Konows såkalte måltale, der han uttrykte sympatier for landsmålssaken, ikke burde føre til Konows avgang, og han hørte til det flertall i gruppen som stemte for en uttalelse i samsvar med dette. På den annen side var han på Frisinnedes landsmøte 1912 villig til å strekke seg ganske langt for å etablere et nærmere samarbeid med Høyre.

Halvorsens tid som fremtredende rikspolitiker var nå omme. Han gjeninntok imidlertid sin plass i bystyret og formannskapet i Trondheim, og 1915–18 var han på ny medlem av Det Frisinnede Venstres hovedstyre. Fra 1913 til sin død var han styreformann for Dagsposten, partiets hovedorgan i Trøndelag.

Sammen med Alfred Eriksen ble Halvorsen oppnevnt som megler i den store arbeidskonflikten 1911. For sin innsats her ble han tildelt Borgerdådsmedaljen i gull. Han var også innehaver av 7. juni-medaljen og ble 1908 utnevnt til kommandør av 1. klasse av St. Olavs Orden.

Magnus Halvorsen var, fremhever Odd Klingenberg i sin omtale av ham i NBL1, “en god menneskekjender med et inderlig godt sindelag. Han vandt frem ikke bare ved dygtighet og klokskap, men ogsaa ved sin evne til at vinde dem han kom i berøring med ved personlig elskværdighet og en fordomsfri og humørfyldt maate at ta saker og personer paa”.

Kilder og litteratur

  • HEH 1912
  • biografi i Lindstøl, bd. 1, 1914
  • O. Klingenberg: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • O. Gjerløw: Norges politiske historie. Høires innsats fra 1814 til idag, bd. 3, 1936
  • O. Strand: En regjeringskrise i perspektiv, 1955
  • S. Carstens: Det frisinnede Venstre 1909–1927, utr. h.oppg. UiT, 1987
  • R. Danielsen: En eksempelløs fremgang, bd. 4 i Trondheim bys historie, 1997