Magnus A Gjør

Prest og misjonsleder. Foreldre: Rektor, magister Salomon Gjør (1752–1806) og Bolette Sophie Klausen Blix (1775–1844). Gift 1) 8.5.1824 med Martine Elisabeth Schaft (5.9.1799–20.5.1843), datter av zahlkasserer, justisråd Andreas Jørgensen Schaft (1760–1826) og Petronelle Nicoline Green; 2) 19.7.1844 med Andrea Emilie Schaft (25.4.1803–2.12.1847), søster av hustru nr. 1; 3) 15.3.1849 med Hanna Marie Holfeldt (31.12.1805–21.1.1900), datter av oberstløytnant og krigskommissær Johan Nathanael Holfeldt (1781–1843) og Mette Marie Borelly (1781–1853). Far til Herman Gjør (1828–1905; se NBL1, bd. 4); svoger til Halvor Folkestad (1807–89); svigerfar til Bolette Margrethe Gjør (1835–1909).

Magnus Gjør var prest og en av stifterne av Det Norske Misjonsselskap i Stavanger 1842. Som ansvarlig for selskapets teologiske plattform sørget han for å styrke organisasjonens tilknytning til Den norske kirke.

Gjør vokste opp i Kristiansand i en av byens sentrale embetsfamilier. Skolegangen fikk han ved byens lærde skole, hvor hans far hadde vært rektor. Derfra ble han dimittert til universitetet i Christiania 1819, hvor han tok teologisk embetseksamen 1823 og ble ordinert til prest samme år.

1824 tiltrådte Gjør sitt første prestekall som res.kap. i Sigdal. 1828 ble han utnevnt til sogneprest i Saude (Sauherad i Nedre Telemark), hvor han tjente i 11 år inntil han 1839 ble res.kap. i Stavanger domkirke, som den gang var byens eneste prestegjeld. 1845 ble han konstituert i det attraktive sogneprestembetet samme sted, og fra 1848 til 1859 var han innehaver av dette embetet. Sitt siste prestekall hadde Gjør i Hetland prestegjeld ved Stavanger fra 1859 til 1869. Han var også ordfører i Stavanger 1843–45.

Gjør tilhørte et av de første studentkullene fra det nye Kgl. Frederiks Universitet i Christiania, hvor det teologiske fakultet hadde kommet i gang 1813. Her lot han seg prege av den nye restaurasjonsteologiske retning som markerte front mot opplysningsteologien. Både for de unge lærerne ved fakultetet og for Gjør var N. F. S. Grundtvigs teologi, i dennes tidlige såkalte bibelske fase, det store ideal. Han tilhørte den store gruppen av unge, bekjennelsesorienterte norske teologer som tidlig på 1800-tallet trakk sin grundtvigianisme i mer embetsorientert retning enn den danske.

Som kirkemann utmerket Magnus Gjør seg fremfor alt for sin viktige rolle og aktive deltakelse i etableringen av et eget norsk misjonsselskap 1842. Han var Det Norske Misjonsselskaps (NMS) første formann 1842–48, hovedstyremedlem 1853–55, og igjen formann 1855–59.

Det var etter haugiansk initiativ at res.kap. Gjør i Stavanger Domkirke ble invitert som medforfatter til innbydelsesskriftet fra oktober 1841 om å stifte NMS. Gjør fikk ansvar for avsnittet om den nye organisasjonens teologiske plattform, og han bidrog sterkt til å trekke denne i kirkelig retning og samtidig gi den nye organisasjonen en sårt tiltrengt kirkelig legitimitet. Magnus Gjør var den første i en lang rekke prester og teologer som har profilert NMS som en frivillig organisasjon i nært samarbeid og samforstand med Den norske kirke.

Magnus Gjør var gift tre ganger, og hadde 7 barn med sin første kone Martine Elisabeth Schaft. Han gikk av som sogneprest i Hetland 1869, men ble boende i Stavanger inntil sin død 1874. 1866 ble han utnevnt til ridder av St. Olavs Orden.

Kilder og litteratur

  • O. Holst (red.): Geistlig Stat og Kalender for Kongeriget Norge,3. utg., 1897
  • Kaldsbognr. 27, 1800–1931, Domkirken sognepresteembete (Stavanger), SA Stavanger
  • J. Nome (red.): Det Norske Misjonsselskap 1842–1942,bd. 1–2, Stavanger 1943
  • O. Delphin Amundsen: Den kongelige norske Sankt Olavs Orden 1847–1947,1947
  • T. Jørgensen (red.): I tro og tjeneste. Det Norske Misjonsselskap 1842–1992,bd. 1, Stavanger 1992

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.