Magnus 7 Eriksson

Norsk og svensk konge. Foreldre: Hertug Erik Magnusson (ca. 1282–1318) og hertuginne Ingebjørg Håkonsdatter (1301–61). Gift høsten 1335 med Blanca (Blanche) av Namur (ca. 1315/1320–1363). Dattersønn av Håkon 5 Magnusson (1270–1319) og dronning Eufemia (ca. 1280–1312); far til Håkon 6 Magnusson (1340–80).

Magnus 7 Eriksson har tradisjonelt vært regnet som den første unionskongen. Som norsk konge videreførte han likevel det innenlandske kongedømmet i tradisjonen fra morfaren Håkon 5. Det ser ut til at han har skilt mellom sin norske og svenske kongemakt så langt det var mulig, med unntak for utenrikspolitikken, og grunnstrukturen i det norske forvaltningsapparatet ble opprettholdt og til dels videreutviklet under ham. Hans regjering kan derfor ikke sidestilles med unionskongedømmet fra 1397.

Magnus Erikssons norsk-svenske velde var en frukt av den internordiske politikken på begynnelsen av 1300-tallet. Da det seirende “hertugpartiet” i den svenske innbyrdeskrigen hadde behov for en ny konge etter at Magnus' far og onkel, hertugene Erik og Valdemar, døde 1318, ble den norske tronarvingen valgt til svensk konge 1319. Valget skulle hindre den landflyktige kong Birger i å vende tilbake. Norske og svenske stormenn inngikk en avtale om kongefellesskap for kongens umyndighetstid i Oslo juni 1319. Magnus ble valgt og hyllet som svensk konge på Mora ting 8. juli 1319 og som norsk konge på Haugating ved Tønsberg (trolig 26.) august samme år.

Etter at kongsmoren, hertuginne Ingebjørg, var skjøvet ut av riksstyret i begge land 1322/23, styrte innenlandske stormenn rikene frem til kongen ble myndig 1331–32. Formyndertiden var en grunnleggende fase i utviklingen av et norsk riksråd. Kong Magnus møtte to norske stormannsopprør i 1330-årene, ett rett etter at han var blitt myndig, og ett 1338–39. Det første opprøret, med den avgåtte drottseten Erling Vidkunnsson i spissen, skyldtes trolig en konflikt innad i det norske aristokratiet om innflytelse på riksstyret da kongen var erklært myndig, med linjer bakover til formyndertiden. Det endte med at opprørerne underkastet seg kongen.

Da Magnus verken forsvensket det norske styringsapparatet eller prøvde å etablere felles styringsorganer for rikene, kan det neste opprøret, som ser ut til å ha hatt bredere oppslutning og stått sterkere, neppe ha skyldtes en prinsipiell unionsmotstand. Og selv om kroningen av kong Magnus og dronning Blanca i Stockholm 1336, visstnok en svensk-norsk felleskroning, kan tolkes som uttrykk for “felleskongedømme” og svensk forrang, stod bryllupet mellom dem 1335 i Norge, trolig på Tunsberghus eller Båhus.

Årsaken til det andre opprøret lå heller i kongens svenskdominerte utenrikspolitikk og manglende samarbeid med stormennene. Kong Magnus var opptatt av å sikre svensk herredømme over Skåne og Blekinge, som han 1332 hadde kjøpt panterettigheten til for 34 000 kølnske mark sølv. Han så dessuten muligheter for ytterligere svensk ekspansjon i Danmark og østersjøområdet. Kongens offensive svenske utenrikspolitikk gjorde spørsmålet om kontrollen med de norske riksinntektene politisk brennbart, særlig fordi kongens mange fravær reduserte norske stormenns innflytelse på hans disposisjoner. Norske stormenn kunne frykte at kongen skulle bruke norske riksinntekter til å finansiere skånepolitikken ettersom han hadde store problemer med å reise pantesummen. Kong Magnus søkte da også å styrke riksinntektene og sin kontroll med bruken av dem, bl.a. ved å legge Tunsberghus og Båhus direkte under kongehuset.

Vi kjenner ikke det nærmere innholdet i forhandlingene mellom opprørerne og kongen, men da kongens sønner ble født, Erik senest i begynnelsen av 1339 og Håkon 1340, må det ha åpnet for en endelig løsning av striden. Det gjorde det mulig å gjenreise det innenlandske kongedømmet i begge riker på lang sikt. Navnet og oppfostringen i landet indikerer at Norge var tiltenkt Håkon. At han ble hyllet som norsk konge 1343–44 med utsikter til en riksdeling med faren når han ble myndig, mens Erik bare ble hyllet som farens etterfølger i Sverige og Skåne, var trolig et kompromiss mellom Magnus' mål om Håkon som sin etterfølger i Norge og norske stormenns ønske om en konge som oppholdt seg mer i riket.

1344–50 oppholdt kong Magnus seg jevnlig i Norge og samarbeidet bedre med stormennene. Han fortsatte å styrke kronens inntekter, men delegerte også oppgaver til riksrådet. I forhold til kirken dannet hans regjering en overgang fra høymiddelalderens konflikter til senmiddelalderens politiske samarbeid. Kong Magnus' periodiske fravær gjorde at kongelige embetsmenn oftere enn tidligere opptrådte på kongens vegne innenlands. Skriftkulturen gjorde det lettere for embetsmenn å utføre tjenester i en fraværende konges navn, og den fikk økende betydning i forvaltningen. Norske embetsmenn kunne også i perioder oppholde seg hos kong Magnus i Sverige, i tillegg til de norske skrivere som kongen hadde med seg når han forlot Norge.

Utenrikspolitisk var kong Magnus involvert i strider med Novgorod for å sikre svenske interesser i Baltikum. Norske stormenn med sveiner deltok på kongens hærtokt, mens leidangstropper nektet. Magnus' politikk for å sikre Skåne, Blekinge og Halland for den svenske kronen ble utfordret av den nye danske kongen fra 1340, Valdemar Atterdag. 1342 kom kong Magnus og holsteinerne i krig med kong Valdemar og de tyske sjøbyene. For å vinne de tyske sjøbyenes støtte, ikke minst finansielt, til å sikre herredømmet over Skåne, opphevet kong Magnus 1343 Håkon 5s toll på utlendingenes eksport 1343. Kort etter fikk Bergen fornyet sine privilegier, og Oslo mottok sine første, for å styrke den norske kjøpmannsstanden overfor tyskerne.

Et stormannsmøte i Bergen sommeren 1350 ser ut til å ha stadfestet tronfølgeavtalene for begge rikene. Samtidig ble Orm Øysteinsson utnevnt til norsk drottsete. Da Håkon 6 ble myndig 1355, beholdt Magnus styringen over Tunsberg fehirdsle (Vestfold og Skienssysla), over Borgarsysla og Båhuslen, som utgjorde dronning Blancas norske morgengavelen, og trolig over Hålogaland, Jemtland og Herjedalen og skattlandene i vest, i hvert fall Island. Dessuten ledet han ennå i flere år norsk utenrikspolitikk.

1355–65 ser det ut til at kongen bare oppholdt seg i Norge noen få ganger, hver gang på Båhus. Orm Øysteinsson fortsatte som drottsete i Magnus' riksdel til 1358, da kongene lot ham henrette, trolig beskyldt for økonomiske misligheter og politisk illojalitet. Siden samarbeidet kong Magnus med dronning Blanca, som i lange perioder residerte på Tunsberghus, og utvalgte stormenn i sitt norske styre. Som administrativt sentrum i “Magnusriket” ble Tunsberghus utbedret.

Som svensk konge drev Magnus en livlig reformvirksomhet, herunder bergverksregulering, bedring av kommunikasjonene, donasjoner til klosterstiftelsen i Vadstena og ikke minst utarbeidelse av en lands- og en bylov rundt 1350. Som i Norge forsøkte han å holde riksrådet utenfor deler av riksstyret og utøve en personlig kongemakt i samarbeid med utvalgte stormenn. Også kongens svenske finanser var anstrengte, og han måtte pantsette slott og len og pålegge ulike avgifter og skatter. Skånepolitikken og senere Svartedauden forsterket problemene, og kongen forsøkte å skattlegge både det verdslige aristokratiet og senere geistligheten. Kongens politikk førte til et stormannsopprør 1356 med sønnen Erik som frontfigur. Sverige ble deretter delt mellom far og sønn, og Magnus beholdt rikets vestlige deler.

Kong Magnus allierte seg med kong Valdemar for å styrke seg i den svenske maktkampen; som ledd i alliansen ble Håkon forlovet med Valdemars datter Margrete 1359. Da Erik døde samme år og Magnus igjen ble svensk enekonge, brøt han med Valdemar og allierte seg i stedet med svogeren, hertug Albrekt av Mecklenburg, av hensyn til herredømmet over Skåne. Magnus forlikte seg også med de opposisjonelle svenske stormennene på vilkår av at hans fremste yndling, Benedikt Algotsson, forlot landet. Imidlertid allierte Albrekt og Valdemar seg 1360, og sistnevnte kunne gjenerobre Skåne og året etter innta Gotland. Forlovelsen med Margrete ble brutt, og svenske sendebud avtalte i stedet forlovelse og ekteskap mellom Håkon og en søster til grev Henrik av Holstein. Men kong Magnus mente holsteinerne og deres allierte hanseatene var gitt for store innrømmelser i Norge og Sverige, og han nektet å godkjenne avtalen. Sammen med tapet av Skåne, som Magnus fikk skylden for, førte det til at Håkon februar 1362 ble valgt til svensk konge. Far og sønn forlikte seg etter en kort strid og avtalte å styre også Sverige i fellesskap.

Magnus og Håkon ble avsatt i Sverige to år senere til fordel for hertug Albrekts sønn og Magnus' søstersønn, Albrekt, da de forsonte seg med kong Valdemar for å styrke seg vis-à-vis de svenske stormennene, og Håkon ektet Margrete 1363. Magnus endte i fangenskap hos kong Albrekt etter nederlaget ved Gata vinteren 1365. Bortsett fra et sannsynlig opphold i Tønsberg høsten samme år var han fengslet frem til august 1371. Da fikk Håkon, etter et felttog frem til Stockholm, forhandlet Magnus fri mot en løsesum på 12 000 lødige mark og visstnok anerkjennelse av Albrekts svenske kongedømme fra Magnus og Håkon. Magnus skulle få beholde inntektene fra Skara stift, men aristokratiet der skulle lyde kong Albrekt. Avtalen ble snart brutt, og Magnus og Håkon fortsatte å kontrollere Värmland, Dalsland og deler av Västergötland. I Norge ble det utskrevet en ekstraskatt til å betale løsesummen. Selv om kong Magnus fikk tilbake hele eller deler av sin tidligere riksdel, ser riksdelingen ut til å ha vært mindre fast enn før 1365. Magnus reiste relativt mye rundt om i landet og tok også del i utenrikspolitikken, bl.a. i forhandlingene i Tønsberg med hanseatene 1372.

Kongen omkom ved drukning 1. desember 1374 under en seilas fra Bergen til Østlandet, da skipet hans grunnstøtte ved Lyngholmen utenfor Bømlafjorden. Den politiske situasjonen gjorde det umulig å gravlegge Magnus i Vadstena kloster, slik han og Blanca hadde bestemt i testament 1347. Antakelsen om at han ble gravlagt i Mariakirken i Oslo har vært bestridt, men det kan ikke utelukkes. Den hellige Birgittas samtidige kritikk av Magnus' regjering, som la grunnlaget for en seiglivet tradisjon for negativ vurdering av Magnus, må oppfattes som et partsinnlegg. Hennes beskyldninger om homoseksualitet, derav tilnavnet “smek” (den kjælne), er umulig å verifisere. Kildene vitner om en mann med stor virketrang og arbeidskapasitet. Motgangen og nederlagene må sees i lys av at få nordiske konger møtte tilsvarende utfordringer som Magnus Eriksson.

Kilder og litteratur

  • Diplomatarium Svecanum, bd. 3–10:2, Stockholm 1842–2000
  • DN, bd. 1–22
  • RN, bd. 3–7
  • Isl.Ann
  • NFH, 1862–63
  • NHfNF, bd. 3:1, 1915
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 9, 1940
  • S. Imsen og J. Sandnes: Avfolkning og union 1319–1448, bd. 4 i CNH, 1977
  • K. Kumlien: biografi i SBL, bd. 24, Stockholm 1984
  • G. A. Blom: Norge i union på 1300-tallet, bd. 1–2, Trondheim 1992
  • E. Opsahl: “Norwegen 1319–1397. Ein 'willenloser Trabant' der Nachbarländer?”, i D. Kattinger, D. Putensen og H. Wernicke (red.): Huru thet war talet j Kalmarn, Hamburg 1997, s. 83–152
  • O. G. Moseng m.fl.: Norsk historie, bd. 1: 750–1537, 1999

Portretter m.m.

    Magnus Erikssons segl

  • Norsk dobbeltsegl (majestets- og kontra-/våpensegl); dokumenter med avtrykk samt fotografier og tegninger i RA; tegnet og beskrevet i C. Brinchmann: Norske Konge-sigiller og andre fyrste-sigiller fra middelalderen,1924, s. 17–19
  • Svensk dobbeltsegl; dokumenter med avtrykk i RA, Stockholm; avbildet og beskrevet i H. Fleetwood: Svenska medeltida kungasigill,bd. 2, Stockholm 1942, s. 32–45
  • Sekret (trolig stukket enten før han ble konge eller myndig); dokumenter med avtrykk i RA, Stockholm; tegnet og beskrevet i Brinchmann 1924; avbildet og beskrevet i Fleetwood, bd. 2
  • Norsk sekret; dokumenter med avtrykk i RA, Stockholm; tegnet og beskrevet i Brinchmann 1924
  • To svenske sekreter; dokumenter med avtrykk av ett av dem i RA, Stockholm og i RA, København; tegnet og beskrevet i Brinchmann 1924; ett av dem avbildet og beskrevet i Fleetwood, bd. 2

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.