Magnus 5 Erlingsson

Konge. Foreldre: Lendmannen Erling Ormsson Skakke (død 1179) og Kristin Sigurdsdatter (ca. 1125–1178). Muligens gift med Eldrid Bjarnesdatter, datter av Bjarne Byrdarsvein og Rangrid Guttormsdatter.

Magnus Erlingsson ble 1161 tatt til konge av det viksk-vestlandske lendmannspartiet som var bygd opp omkring kong Inge Haraldsson Krokrygg. Han hadde ikke det arvekrav på tronen som sedvanemessig tilkom sønner av tidligere konger. Men han var født i ekteskap mellom lendmannen Erling Skakke og kong Sigurd Jorsalfares ektefødte datter Kristin. I mangel av kongsemner med sterkere arverett var dette tilstrekkelig til at Erling greide å samle det tidligere Inge-partiet om sønnens tronkandidatur. I samarbeid med erkebiskop Øystein Erlendsson fikk han Magnus legitimert som konge gjennom kroning og en ny tronfølgelov. Som følge av samvirket mellom krone og kirke ble det i Magnus' regjeringstid tatt viktige skritt i den institusjonelle utbyggingen av det norske høymiddelalderkongedømmet.

Magnus var fem år gammel da Inge Haraldsson falt ved Oslo 1161 i kamp mot kong Håkon Herdebreis flokk. Ikke lenge etterpå samlet ledende lendmenn i Inge-partiet seg under Erling Skakkes lederskap og tok Magnus til konge i Bergen, som den “best ættbårne” (Heimskringla). Det var på Vestlandet og i de sentrale delene av Viken at Erling og Magnus fikk den bredeste oppslutningen. Og selv om Erling aldri vant trøndernes tillit, fikk han i stand et grunnleggende samarbeid med den nye erkebiskopen, Øystein Erlendsson. Ideologisk førte dette til et gjennombrudd for det kirkelige synet på kongedømmet som et embete innstiftet av Gud til fremme av fred og rettferd på jorden.

Gjennom kroningen av Magnus i Bergen 1163/64, den første i Norden, innsatte kirken ham på Guds vegne i kongsembetet og bøtte slik på mangelen ved hans byrd. Kroningsriksmøtet gav sin tilslutning til den første av høymiddelalderens norske tronfølgelover, der enekongedømmet ble knesatt som prinsipp og Magnus ble omtalt som den rette konge. Kirken sikret seg til gjengjeld viktige innrømmelser. I tronfølgeloven ble kirkelige prinsipper som ekte fødsel og skikkethet for kongsembetet lagt til grunn for atkomsten til tronen, og biskopene ble tillagt en ledende rolle i kåringen av en ny konge. For den institusjonelle utviklingen av kongedømmet var det viktig at det gjennom et riksmøte ble tatt initiativ til riksomfattende lovreformer, ikke bare i form av den nye tronfølgeloven, men også en drastisk straffelovgivning til “landrensing og fred” og enkelte andre lovbestemmelser som senere ble tatt inn i landskapslovene gjennom vedtak på lagtingene.

På alt dette hadde Magnus ingen innflytelse. Sverres saga legger ham i munnen at han var et barn som verken kunne rå for ord eller ed da han ble tatt til konge og senere kronet; han hadde mer lyst til å leke med andre gutter enn å sitte blant høvdinger. Men lovgivningen og avtalene i forbindelse med kroningen skapte viktige forutsetninger for hans opptreden i kongerollen da han vokste til. Han var sikret kirkelig støtte i kampen mot de flokkene som etter tur reiste seg mot ham, og han hadde et nærere og bedre forhold til erkebiskop Øystein enn faren hadde. Han hadde muligens større del i det store privilegiebrev til Nidaros-kirken ved Øystein, utstedt senere i hans regjeringstid, enn i det som skjedde ved kroningen. Her overgav han som “konge av Guds nåde” sitt rike til Gud og St. Olav og lovte å styre det som helgenkongens lenstaker og følge i hans fotspor som en rettferdig konge og forsvarer av fedrelandet. I det senere Stavanger-privilegiet overdrog han den offentlige myndighet over byen med tilhørende inntekter til bispestolen der, trolig som en personlig takk for den støtte biskop Eirik Ivarsson gav ham i kampen mot Sverre Sigurdsson.

Så lenge faren levde, var han den ledende vilje i den kongelige riksstyringen. Som militær leder gjorde Magnus seg først personlig gjeldende da han vinteren 1176–77 satt sammen med lendmannen Orm Ivarsson kongsbror i Tønsberg og vant en knusende seier over den større birkebeinerflokken i snøen på Re i Ramnes i januar (slaget på Re). Men flokken samlet seg på ny om Sverre fra Færøyene, og i resten av Magnus' liv dominerte den bitre striden mot ham. Etter farens fall på Kalvskinnet 1179 overtok Magnus den militære ledelsen. Med bred oppslutning i Viken og på Vestlandet og støtte fra kong Valdemar 1 i Danmark rådde han samlet over større hjelpekilder enn Sverre, som først og fremst måtte lite på trøndernes støtte. Han kunne likevel ikke hamle opp med Sverres ukonvensjonelle dyktighet som hærleder.

Etter et dristig overraskelsesangrep på Magnus i Bergen 1183 fikk Sverre et overtak, og det hjalp ikke at Magnus neste år kunne vende tilbake til Norge med dansk militær støtte og samlet en større hær og flåte enn Sverre rådde over. I sjøslaget ved Fimreite ytterst i Sogndalsfjorden druknet han 15. juni 1184 sammen med en stor del av hæren sin. Ifølge Sverres saga lot Magnus på tradisjonell måte skipene sine tenge (binde) sammen, mens Sverre lot sine fare løse. Magnus' skipsfylking ble ryddet fra flanken, folk sprang over på skipene innenfor, og til slutt sank de gjenværende skipene under tyngden av menneskemassen. Magnus' lik ble ført til Bergen og gravlagt i den store Kristkirken.

Sverres saga tegner på flere måter et sympatisk bilde av Magnus – en gavmild og vennesæl leder som aldri manglet menn som ville følge ham, våpenfør og veltalende, velbygd og vakker om det ikke var for en lite pen munn. Som den unge mann han var, likte han staselige klær, kvinner og kappestrid, og som faren var han glad i drikk.

Sansen for kvinner førte til at Magnus etterlot seg flere barn. En ætteliste i Fagrskinna vil ha det til at han var gift med Eldrid Bjarnesdatter fra Rein og med henne fikk datteren Kristin, som ble gift med baglerlederen Reidar sendemann. Ifølge Bǫglunga sǫgur fikk derimot Reidar en annen datter av Magnus til ekte, Margrete, som tidligere hadde vært gift med baglerlederen Filippus av Veien. En tredje datter, Ingebjørg, ble gift med birkebeinerhøvdingen Peter Støyper, Sverres søstersønn. Dette tyder i seg selv på at Magnus hadde barn med flere kvinner. I samme retning peker det at senere opprørsflokker mot birkebeinerkongedømmet samlet seg om kongsemner som ble utgitt for hans sønner: vårbelgene 1189 (Vikar?), øyskjeggene 1193–94 (Sigurd), baglerne 1196–1202 (Inge) og 1204–07 (Erling Steinvegg). Birkebeinerne kunne nok trekke deres kongsætt i tvil, men deres politiske rolle viser at ettertiden regnet Magnus for en mann med mange etterkommere.

Kilder og litteratur

  • Fagrskinna
  • HKr.
  • Sverres saga
  • Bǫglunga sǫgur
  • Norske middelalderdokumenter, nr. 7–8 og 10, utg. og overs. av S. Bagge o.fl., 1973
  • H. Koht: biografi i NBL1,bd. 9, 1940
  • K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319,1972
  • d.s.: Norge blir en stat 1130–1319, bd. 3 av K. Mykland m.fl. (red.): Handbok i Norges historie,1974

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.