Magnus 3 Olavsson Berrføtt

Konge. Foreldre: Kong Olav 3 Haraldsson Kyrre (ca. 1050–1093) og Tora Arnesdatter. Gift med den svenske kongsdatteren Margrete Fredkolla (død ca. 1130). Fetter av kong Håkon Magnusson Toresfostre (1069–95); far til kong Øystein 1 Magnusson (ca. 1088–1123), kong Sigurd 1 Magnusson Jorsalfare (ca. 1089–1130), kong Olav Magnusson (ca. 1100–1115), kong Harald 4 Gille (ca. 1102–1136) og Sigurd Slembe (død 1139).

Magnus Berrføtts regjering varte i 10 år, i en periode da Norge mer og mer ble som andre kongeriker i Europa med en utbygd kirkeorganisasjon og et fastere kongelig styre. Samtidig var Magnus en vikingkonge – i en viss forstand den siste – i likhet med farfaren Harald Hardråde, som han åpenbart hadde som forbilde, og det er denne siden av hans kongedømme kildene forteller mest om. Han var den siste norske kongen som falt i kamp utenfor landets grenser.

Magnus Berrføtt hadde også et annet tilnavn, styrjaldar-Magnús, dvs. “Krigs-Magnus”. Tilnavnet “berrføtt” har ulike forklaringer. Snorre sier det kom av at han i Vesterlandene tok opp den skikk å gå med nakne legger under en kort kjortel.

Magnus ble hyllet som konge september 1093, etter faren Olav Kyrres død, antakelig på Borgartinget i Viken. Han fikk straks en rival i sitt eget søskenbarn, Håkon Toresfostre, som ble hyllet som konge på Opplandene og i Trøndelag. Et fredelig samkongedømme mellom de to var i og for seg tenkelig, men forholdet ble likevel straks anspent. Særlig ser det ut til å ha oppstått motsetninger som følge av at Håkon på egen hånd avskaffet en del upopulære avgifter og pålegg, blant annet “landøre” og “julegaver”, som hadde røtter tilbake til Svein Alfivasons regjering. Dette gav Håkon popularitet, samtidig som kongedømmets inntekter – også Magnus' – ble redusert. Det kom likevel ikke til noe væpnet oppgjør mellom de to før Håkon brått døde februar 1095.

Tore Tordsson (Steigar-Tore), som hadde vært Håkons fosterfar og hovedmannen bak hans kongedømme, ville heller ikke i fortsettelsen støtte Magnus. Isteden fikk han, sammen med en del andre lendmenn, den ellers ukjente Svein Haraldsson stilt opp som motkonge. (De senere sagaene sier at Svein var dansk, men enkelte historikere har gjettet på at han snarere må ha vært sønn av Harald Hardråde.) Magnus klarte å slå ned opprøret. Tore og flere av dem som hadde fulgt ham, ble hengt. Svein rømte til Danmark, men kom senere tilbake og ble hirdmann hos kong Øystein Magnusson.

Etter dette ser Magnus ut til å ha hatt et fast grep om makten innenlands. Kongedømmet ble nå forankret i et nett av mektige lendmenn rundt i landet, hvor slektninger av kongen utgjorde viktige bindeledd: Magnus' fosterfar, Tore Ingridsson, som for øvrig var sønn av Harald Hardrådes søster, var én slik støttespiller; han var farbror til Sigurd Sigurdsson på Hvitsten i Follo. Magnus' mor, Tora Arnesdatter, ble senere gift med Brynjolv Ulvalde på Vettaland i Nord-Båhuslen, som var en av de mektigste menn i Viken. Deres datter ble gift med Sigurd Ranesson på Hålogaland. Pål Skoftesson på Giske, sønnesønns sønn av Torberg Arnesson, var kong Magnus' tremenning. Pål hadde en søster som var gift med Dag Eilivsson på Bratsberg, og en annen søster som var gift med Åsulv på Rein, sønn av Skule Tostesson. Åsulv var samtidig Magnus' tremenning på en annen kant. Vidkun Jonsson på Bjarkøy tilhørte også Giske-ætten, og var tremenning til Magnus' far, Olav Kyrre. Disse forbindelsene gav Magnus' kongedømme en solid forankring i rikets aristokrati. Samtidig var dette aristokratiet henvist til å søke makt og innflytelse i samarbeid med kongen.

1098 drog Magnus på sitt første vesterhavstog med en flåte på 60 skip og 5000 mann. Han kom først til Orknøyene, hvor den store styrken bidrog til å markere den norske kongens overherredømme. Derfra gikk ferden sørover som et omfattende erobrings- og plyndringstog. En hovedmotstander var Lagmann, som var konge over Man og Suderøyene (Hebridene). Lagmann søkte støtte i Skottland. Magnus hadde åpenbart til hensikt å knytte Suderøyene og Man nokså fast til den norske kongen på linje med Orknøyene. Lagmann ble jaget vekk. Magnus vant også seirer over skottene og over en gruppe normannere (engelskmenn) ved Angelsey, samtidig som han søkte å bygge opp forskjellige slags allianser i forbindelse med disse kampene. Men han klarte ikke å endre det generelle politiske bildet i området, som var preget av uro, eller å trygge et norsk herredømme over Man og Suderøyene. Den norske flåten vendte hjem etter et år.

År 1100 innledet Magnus et felttog i den svenske kongen Inge Stenkilssons rike for å sette makt bak sitt krav på bygdene vest for Vänern. Han herjet over et større område i Götaland, og en av skaldene hans sier at “krigeren tok med den skarpe egg femten herreder ut av gautenes lag”. Men heller ikke her førte krigshandlingene til varige resultater. Riktignok inngikk det i freden 1101 at Magnus skulle gifte seg med kong Inges datter Margrete, samtidig som hun fikk Dalsland, det omstridte landskapet, i medgift. Men ekteskapet ble barnløst, og Dalsland ble aldri norsk.

Magnus seilte vestover igjen med krigsflåten 1101 eller 1102. Målet var for det første å konsolidere herredømmet på Man og for det annet å gjøre fremstøt også i Irland. Her gjorde Magnus seg først til herre i Dublin og etterstrebet dernest en stilling som irsk overkonge. Sommeren 1103 gikk han til angrep i Ulster, men nordmennene var uforsiktige og ble overrasket av irene. Magnus falt i kamp 24. august 1103. Restene av den norske hæren seilte tilbake til Orknøyene.

Magnus ble etterfulgt som konge av sine tre sønner, Øystein, Sigurd og Olav. De hadde forskjellige mødre, og ikke noen av mødrene ser ut til å ha tilhørt fremtredende slekter. Magnus var bare 30 år gammel da han døde, helt i samsvar med det han pleide å si når mennene hans bebreidet ham at han var dumdristig: Til frægðar skal konung hafa, en ekki til langlífis – “Kongen skal man ha til ære og ikke til langt liv!”

Kilder og litteratur

  • HKr.
  • NFH, bd. 2
  • A. Bugge: Smaa bidrag til Norges historie på 1000-tallet, VSK Skr. II 1914 nr. 2, 1914
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 9, 1940
  • N. Bjørgo: “Samkongedøme og einekongedøme”, i HT, bd. 55, 1976, s. 204–221

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.