Magne Bleness

Skuespiller og instruktør. Foreldre: Lærer og skoleinspektør Nils Olai Bleness (1898–1972) og Dagny Amanda Sandø (1905–84). Gift 1) 14.9.1957 med sosionom Berit Gøril Havrevold (24.2.1936–), datter av skuespiller Olafr Havrevold (1895–1972) og skuespiller Gøril Havrevold (1914–92), ekteskapet oppløst 1961; 2) 1961 med programredaktør Henrietta Jane (“Mette”) Janson (1.5.1934–24.11.2004).

Magne Bleness var sjef for Fjernsynsteatret 1980–90, og markerte seg som en betydelig instruktør, særlig av nyere norsk dramatikk.

Bleness var født i Fana, men familien flyttet til Namsos da Magne var ganske liten. Under krigen satt faren i Falstad fangeleir i noen måneder. Etter løslatelsen ble han forvist fra Namsos, og familien flyttet til Namdalen, hvor moren hadde sin slekt. Magne Bleness ble nok preget av sin oppvekst og skolegang i Olav Duuns trakter. Etter krigen flyttet familien tilbake til Namsos, hvor faren var ordfører 1945–49.

1948 ble Nils Bleness utnevnt til skoleinspektør i Porsgrunn, og sønnen tok examen artium der 1952. Han var like opptatt av teater og skolerevyer som av lekser, og faren så med bekymring på sønnens fremtid. Da han 1953 reiste til Oslo for å søke Statens teaterskole, lovet han faren at hvis han ikke ble antatt skulle han studere jus. Han ble imidlertid opptatt på teaterskolen samme år, og allerede første året debuterte han i skolens oppsetning på Sommerteatret i Oslo som Lysander i Shakespeares En Midtsommernattsdrøm.

Etter teaterskolen ble Magne Bleness 1956 ansatt ved Nationaltheatret. Som skuespiller der (til 1961) markerte han seg ikke i utpreget grad. Han var den første Jesper i Thorbjørn Egners Folk og røvere i Kardemomme by, en rolle han spilte tre ganger. Men da han 1969 kom tilbake til Nationaltheatret som instruktør, viste han seg som en betydelig iscenesetter. Hans første oppsetning, Jens Bjørneboes Semmelweis, viste Bjørneboe for første gang på en norsk scene.

Store forestillinger fulgte: Ibsens Samfundets støtter (1970) og Kongsemnerne (1973), Bertolt Brechts Moren og Kent Anderssons Hvem er de gale (begge 1972) og ikke minst hans oppsetning av Edward Albees Hvem er redd for Virginia Woolf? (1974). Senere fulgte G. B. Shaws Candida og Noel Cowards Vi bare spøker (begge 1975), som viste at han også mestret komedien. 1976 var Bleness fungerende teatersjef på Nationaltheatret i et halvt år under Arild Brinchmanns sykdom.

1961–69 var Bleness ansatt som skuespiller i Fjernsynsteatret og spilte bl.a. Orfeus i Jean Anouilhs Eurydike, Happy i Arthur Millers En handelsreisendes død (begge 1962) og Gus i Harold Pinters Kjøkkenheisen (1963). Samme år tok han et producerkurs i fjernsynet. Men som på Nationaltheatret var det også i Fjernsynsteatret først og fremst som instruktør (fra 1964) han fremhevet seg. Blant hans oppsetninger her var så vel komedier – Noel Cowards Falne engler (1966), Nils Kjærs Det lykkelige valg (1968), Holbergs Erasmus Montanus (1971) og Den stundesløse (1978) – som store dramatiske verk. Han satte opp Ibsens Lille Eyolf (1968) og Gengangere (1978), Pinters Kjøkkenheisen (1963), Arthur Millers Alle mine sønner (1967) og Strindbergs Fordringshavere (1968) og Etter brannen (1975). 1969 satte han opp to deler av Arnold Weskers trilogi (Hønsesuppe med byggryn og Jeg snakker om Jerusalem), 1972 Federico Garcia Lorcas Yerma og 1978 Per Olov Enquists Tribadenes natt.

Bleness ble programredaktør og sjef for Fjernsynsteatret 1980. Hans virke ble deretter mer på det organisatoriske plan, men ikke mindre spennende av den grunn. Han hadde hele tiden vært opptatt av å presentere nyere norsk dramatikk. Allerede i 1960-årene satte han opp Gunnar Bull Gundersen, Anders Bye og Hansmagnus Ystgaard. Som nyansatt sjef gikk han i en programerklæring inn for å gi Fjernsynsteatret en programprofil i mer samtidsaktuell retning. I hans sjefstid ble seerne presentert for en rekke nye forfattere av både utenlandsk, men særlig norsk produksjon.

Programmet Nikkerne (1984) skapte bølger i Fjernsynsteatret. Nikkerne ble introdusert som et fjernsynsprogram for lyttere, og skulle være en aktuell kabaret om tidens merkesaker. Programmet ble presentert av Henrik Scheele, med tekster av Klaus Hagerup og Terje Nordby og musikk av Finn Ludt. Etter en parodi på Rolf Presthus gikk kringkastingssjef Gjerde ut med en beklagelse i Dagsrevyen. Kringkastingsrådets programutvalg mente Nikkerne ikke burde vært sendt i den form det fikk, og Bjartmar Gjerde mente det ikke var vist tilstrekkelig varsomhet med kontroversielle temaer. Som sjef var Bleness ansvarlig for programmet. Nikkerne gikk fem ganger for så å bli tatt av sendeplanen.

Bleness hadde flere mindre roller i norske filmer, bl.a. en av hovedrollene i Edith Carlmars Bedre enn sitt rykte (1956). Han gjorde også flere oppsetninger i Radioteatret, var flittig brukt som oppleser og markerte seg også der med sin interesse for nyere norsk prosa og lyrikk.

Magne Bleness hadde flere verv i Norsk Teaterlederforening, og var formann i Norsk Sceneinstruktørforening 1971–74.

Kilder og litteratur

  • Biografi i TFL, 1991
  • opplysninger fra Bleness' hustru Mette Janson 1998

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.