Ludwik Szacinski De Ravicz

Fotograf. Foreldre: Banksjef Felix Szacinski de Ravicz (1815–83); morens navn er ikke kjent. Gift 9.9.1871 med Hulda Hansen (1846–4.2.1922).

Ludwik Szacinski var den ledende portrettfotografen i Norge i de siste tiårene av 1800-tallet. Han kom til landet som fattig flyktning og klarte på få år ved hjelp av sin store sosiale kompetanse å opparbeide et av landets mest velrenommerte fotoatelierer. Fra 1888 var han hoffotograf. I løpet av sine 30 år i Norge fotograferte han landets ledende personligheter, var omgangsvenn med mange av tidens samfunnstopper, et sentralt og ledende medlem i lag og foreninger og en institusjon i hovedstadens bybilde.

Szacinski var født i den vesle byen Suwalki nordøst i Polen. Faren var banksjef og familien velstående adelsfolk. Som elev ved militærakademiet i Warszawa deltok Ludwik Szacinski aktivt og visstnok sentralt i den mislykkede oppstanden mot russerne 1863. Mange ble tatt til fange, og ifølge overleveringen var Szacinski dømt til døden, men klarte å komme seg unna natten før han skulle henrettes. Flukten ble oppdaget og var dramatisk; et skuddsår førte til at han haltet resten av livet.

Det er lite sannsynlig at Szacinski lærte fotograffaget i Polen. Kunnskapene ble nok ervervet i løpet av flukten gjennom Europa. Yrket opplevde på denne tiden en kraftig ekspansjon som følge av den nylig introduserte våtplateteknikken, som betydde både en forenkling av fotoprosessen og en kraftig prisreduksjon på det ferdige produkt. Store nye grupper fikk derved muligheter til å la seg avbilde, og portrettfotografiet blomstret. Som så mange andre deklasserte så Szacinski fotografering som en måte å skaffe seg et levebrød. Den nødvendige sosiale kompetansen hadde han, det tekniske fremstod som overkommelig, og de beskjedne investeringene var innen rekkevidde.

Det hersker stor usikkerhet om Szacinskis reiserute gjennom Europa. Han skal bl.a. ha vært hundedressør ved hoffet i Stockholm. Fra Stockholm kan sporene følges til Malmö før han 1865 krysset grensen til Norge sammen med broren Kasimir og vennene Wladimir Strutynski og Franciszek Wojciechowski. Sine eiendeler transporterte de på en kjerre. I likhet med flere av sine landsmenn slo de seg alle ned som fotografer.

Szacinski begynte sin karriere i Norge som omreisende fotograf. 1867 etablerte han seg i Christiania med eget atelier i Rådhusgata 11. Christiania hadde da over 20 fotografer, og konkurransen var knallhard, men Szacinski klarte å bite seg fast. 1870 flyttet han virksomheten til Stortorget 4, hvor atelieret ble værende til hans død. Dyktig som han var, ble han raskt en av Christianias mest søkte fotografer. Det er knapt en overdrivelse å si at alle hovedstadens ledende personligheter ble portrettert av Szacinski. Spesielt embetsmenn, militære og kunstnere er rikt representert i hans samling. Allerede 1873 averterte han at “Originalportretter af Statsraadene, Høiesterets Medlemmer og Stortingsrepresentanterne m.m. kan erholdes”. Samme år fotograferte han det nye kongeparet Oscar 2 og dronning Sofie. Hans særlige stolthet skal ha vært de komplette gruppene av stortingsrepresentanter.

Szacinski ble valgt til formann i Det fotografiske Selskab på stiftelsesmøtet 3. mars 1882. Selskapet var den første fotograforganisasjonen i Norge. Senere satt han i styret i Norges Fotografforbund. Mange lærte fotografkunsten i hans atelier.

Ved siden av fotografien var Szacinski spesielt opptatt av jakt og friluftsliv. Han var et sentralt medlem av Norsk Jæger og Fiskerforening og bidrog med flere artikler i foreningens tidsskrift. Rossholmen ved Øyern var hans jaktparadis.

Szacinski gjorde seg også bemerket som hypnotisør og spiritist. Lille julaften 1887 holdt han for eksempel en hypnotisk seanse på Rikshospitalet. Blant tilhørerne var storparten av det medisinske fakultet, innbudte leger, vitenskapsmenn, politimesteren samt byrettsassessorer. Seansen førte til en heftig avisfeide i Aftenposten.

Szacinski ble norsk statsborger 1882 og ble utnevnt til kongelig hoffotograf 1888. Han vant medaljer og utmerkelser på store utstillinger i Dresden og Wien 1873, i Paris 1874, 1876 og 1878 og Philadelphia 1883, og i Kristiania vant han 1883 “Eneste sølvmedaille for Fotografier”.

Det var kjent at Szacinski hadde et noe oppfarende og vanskelig sinn og at han lett kom i affekt. Han ble aldri noen lykkelig mann i Norge og følte seg hele tiden som en flyktning. En sommerdag 1894 endte han sitt liv for egen hånd.

Etter hans død fortsatte enken firmaet. Mange av de mest betydningsfulle portrettene fra Szacinskis atelier ble tatt i denne perioden. 1916 solgte hun forretningen til Selmer Norland. Brorparten av platesamlingen med tilhørende protokoller er i dag deponert på Oslo Bymuseum.

Kilder og litteratur

  • S. Bonge: Eldre norske fotografer, Bergen 1980
  • K. Hosar: “Ludwig Szacinski – dødsdømt polsk flykting som ble norsk hoffotograf”, i Bildene dokumenterer! Norsk fotohistorisk Årbok 1981–82, Bjørkelangen 1982
  • R. Erlandsen: “Pas nu paa! Nu tar jeg fra Hullet!” Om fotografiens historie i Norge 1839–1940, Milano 2000

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.