Ludwik Szacinski

Szacinski var født i den vesle byen Suwalki nordøst i Polen som ett av ti barn. Faren var banksjef og familien velstående adelsfolk. Som ung ble han sendt til kadettskolen i Warszawa hvor han ble til 1863. Han deltok aktivt i januaroppstanden mot russerne i 1863 og ble utnevnt til kavalleriløytnant for sine meritter i kamp. Han ble alvorlig såret, men dømt til døden for å ha deltatt i opprøret og rømte ut av landet under dramatiske omstendigheter. Sammen med broren vandret han omkring i Europa inntil han kom til Oslo, som da het Christiania, i 1865.

Det er lite sannsynlig at Szacinski lærte fotograffaget i Polen. Kunnskapene ble nok ervervet i løpet av flukten gjennom Europa.

Yrket opplevde på denne tiden en kraftig ekspansjon som følge av den nylig introduserte våtplateteknikken, som betydde både en forenkling av fotoprosessen og en kraftig prisreduksjon på det ferdige produkt. Store nye grupper fikk derved muligheter til å la seg avbilde, og portrettfotografiet blomstret. Som så mange andre deklasserte så Szacinski fotografering som en måte å skaffe seg et levebrød. Den nødvendige sosiale kompetansen hadde han, det tekniske fremstod som overkommelig, og de beskjedne investeringene var innen rekkevidde.

Det hersker stor usikkerhet om Szacinskis reiserute gjennom Europa. Han skal blant annet ha vært hundedressør ved hoffet i Stockholm. Fra Stockholm kan sporene følges til Malmö før han i 1865 krysset grensen til Norge sammen med broren Kasimir og vennene Wladimir Strutynski og Franciszek Wojciechowski. Sine eiendeler transporterte de på en kjerre. I likhet med flere av sine landsmenn slo de seg alle ned som fotografer.

Szacinski begynte sin karriere i Norge som omreisende fotograf. I 1867 etablerte han seg i Christiania med eget atelier i Rådhusgata 11. Christiania hadde da over 20 fotografer, og konkurransen var knallhard, men Szacinski klarte å bite seg fast. I 1870 flyttet han virksomheten til Stortorget 4, hvor atelieret ble værende til hans død.

Dyktig som han var, ble han raskt en av Christianias mest søkte fotografer. Det er knapt en overdrivelse å si at alle hovedstadens ledende personligheter ble portrettert av Szacinski. Spesielt embetsmenn, militære og kunstnere er rikt representert i hans samling. Allerede i 1873 averterte han at «Originalportretter af Statsraadene, Høiesterets Medlemmer og Stortingsrepresentanterne m.m. kan erholdes». Samme år fotograferte han det nye kongeparet Oscar 2. og dronning Sofie. Hans særlige stolthet skal ha vært de komplette gruppene av stortingsrepresentanter.

Szacinski ble norsk statsborger i 1882 og ble utnevnt til kongelig hoffotograf i 1888.

Han sto også for mer nyhetsmessige opptak, for eksempel av Fridtjof Nansens tilbakekomst fra Grønland i 1889.

Ved siden av fotografien var Szacinski spesielt opptatt av jakt og friluftsliv. Han var et sentralt medlem av Norsk Jæger og Fiskerforening og bidrog med flere artikler i foreningens tidsskrift. Jaktinteressen brakte ham ofte til Fet der han jaktet på øyene i Øyerendeltaet og også kjøpte opp øydeler for å sikre seg jaktrett, først og fremst andejakt.

Szacinski gjorde seg også bemerket som hypnotisør og spiritist. Lille julaften 1887 holdt han for eksempel en hypnotisk seanse på Rikshospitalet. Blant tilhørerne var storparten av det medisinske fakultet, innbudte leger, vitenskapsmenn, politimesteren samt byrettsassessorer. Seansen førte til en heftig avisfeide i Aftenposten.

Det var kjent at Szacinski hadde et noe oppfarende og vanskelig sinn og at han lett kom i affekt. Han ble aldri noen lykkelig mann i Norge og følte seg hele tiden som en flyktning. En sommerdag i 1894 endte han sitt liv for egen hånd på Ormøya.

Szacinski giftet seg med Hulda Hansen. Hun og deres eneste sønn Stanislav (Stanny) var begge involvert i fotografering. Firmaet hans ble drevet videre etter hans død av Hulda fram til 1916. Mange av de mest betydningsfulle portrettene fra Szacinskis atelier ble tatt i denne perioden. I 1916 solgte Hulda forretningen til Selmer Norland.

Brorparten av platesamlingen med tilhørende protokoller er i dag deponert på Oslo Bymuseum, som har om lag 100 000 av hans bilder.

Szacinski ble valgt til formann i Det fotografiske Selskab på stiftelsesmøtet 3. mars 1882. Selskapet var den første fotograforganisasjonen i Norge. Senere satt han i styret i Norges fotografforbund. Mange lærte fotografkunsten i hans atelier.

Han vant medaljer og utmerkelser på store utstillinger i Dresden og Wien i 1873, i Paris i 1874, 1876 og 1878 og i Philadelphia i 1883. I Kristiania vant han i 1883 «Eneste sølvmedaille for Fotografier».

• fotografi
• portrettkunst
• portrettkunst i Norge
• portrettkunst fotografi

• Oslo Museums samling av Ludwik Szacinskis fotografier

• S. Bonge: Eldre norske fotografer, Bergen 1980
• K. Hosar: «Ludwig Szacinski – dødsdømt polsk flykting som ble norsk hoffotograf», i Bildene dokumenterer! Norsk fotohistorisk Årbok 1981–82, Bjørkelangen 1982
• R. Erlandsen: «Pas nu paa! Nu tar jeg fra Hullet!» Om fotografiens historie i Norge 1839–1940, Milano 2000