Ludvig Vibe

Klassisk filolog og skolemann. Foreldre: Amtmann, senere generalkrigskommissær Niels Andreas Vibe (1759–1814) og Margery Kierulff (1775–1852). Gift 27.12.1833 med Ferdinanda Augusta Wilhelmine Steensgaard (15.1.1812–3.6.1898), datter av kontorsjef, kjøpmann Lars Steensgaard (1776–1847) og Ingeborg Cathrine Birchenbusch (f. 1779). Bror av Henriette Gislesen (1809–59); brorsønn av Johan Vibe (1748–82; se NBL1, bd. 17); mormors far til Inger Alver Gløersen (1892–1982) og Gunnar Fougner Høst (1900–83).

Ludvig Vibe var klassisk filolog og rektor ved Christiania katedralskole og kjempet rundt midten av 1800-tallet en forgjeves kamp for de klassiske fags plass i skolen.

Da Vibes far ble utnevnt til generalkrigskommissær 1811, flyttet familien til Christiania. Faren døde bare tre år senere. Moren var kusine av Jakobine Henriette Aubert f. Thaulow, som var gift med kommandanten på Akershus, generalmajor Benoni Aubert, og “hjemmet på festningen” ble en god støtte for den etterlatte familie.

Etter examen artium 1820 studerte Vibe ved universitetet i Christiania til han fullførte embetseksamen med innstilling 1827. 1829 ble han knyttet til Christiania katedralskole som overlærer i latin. Da professor Georg Sverdrup 1830 overtok den ledige stilling i filosofi ved universitetet, ble Vibe kalt til lektor i gresk; fra 1838 var han professor i gresk. Fra 1833 var hans fire år yngre tremenning Ludvig Cæsar Martin Aubert hans kollega i latin.

Fra 1835 til 1870 var Vibe en av de sentrale skikkelser i den opphetede og langvarige diskusjon om de klassiske fags stilling i skolen. Sammen med Frederik Moltke Bugge dannet han en konservativ fløy i sterk opposisjon til “realistene” med Anton Martin Schweigaard og Herman Foss i spissen.

Innad på universitetet øvet Vibe en verdifull innflytelse. Takket være ham kom en ordning med såkalte adjunktstipendier i stand. Han ønsket også kandidatenes pedagogiske utdannelse tilgodesett i form av et seminar, som imidlertid først ble virkeliggjort lenge etter Vibes død. Hans engasjement i diskusjonen om den høyere skole gjorde Vibe i noen år i siste halvdel av 1840-årene til en innflytelsesrik konsulent for kirkeminister Hans Riddervold, men det var alt da tydelig for enhver å se at vinden blåste en annen vei. Vibe og Bugge var på vikende front overfor en energisk og reformbevisst skolemann som Hartvig Nissen.

Som medlem av og formann for skolekommisjonen av 1847 (sammen med Aubert og Nissen) godtok også Vibe realfagenes inntreden i den høyere skole sammen med de moderne fremmedspråk. Unntatt fra nyordningen var imidlertid de tre katedralskolene (Christiania, Bergen og Trondheim) som forble rene latinskoler. I perioden 1849–52 ble de fleste offentlige skoler omdannet til kombinerte latin- og realskoler, eventuelt middel- og realskoler.

Da S. B. Bugge gikk av som rektor ved Christiania katedralskole 1848, søkte Vibe dette høyt ansette rektorat. 1845 hadde Vibe opplevd den tort at de gamle språk ble trengt til side av realfagene ved den såkalte anneneksamen på universitetet. 1848 startet han sammen med Carl Arntzen Christiania-Posten, som i en fem års tid var en konservativ bastion under stifternes ledelse og preget av en kronisk rivalisering med Morgenbladet.

Vibes 24-årige rektorat ble ingen lykkelig tid verken for ham selv eller den skole han ledet. Hans fornemt tilbaketrukne vesen kombinert med manglende fleksibilitet maktet dårlig å smelte sammen sterke individualister blant skolens lærere (Volrath Vogt, Ludvig Kr. Daa, Knud Knudsen). Han maktet heller ikke å stake ut noen farbar vei for de lærde skoler; han avviste med rette fagtrengselen, men falt tilbake på en umulig “alt eller intet”-holdning når det gjaldt de klassiske språks stilling. Han kan ikke fritas for et visst ansvar for at de klassiske språk, både på kort og lengre sikt, fikk en vanskeligere stilling i Norge enn i Danmark og Sverige. Hans vektlegging av latinens formaldannende verdi hindret ham også i egen pedagogikk fra å finne plass til antikkens åndelige og kulturelle verdier som egentlig lå hans eget hjerte nær. 1852 kom han i konflikt med universitetet om dets forvaltning av prøvene til examen artium. Det var Vibes fortjeneste at det 1857 ble lempet på universitetets strenge regime, herunder retten til å straffe de skoler og rektorer som meldte opp strykkandidater.

Med fallende elevtall var det heldig at katedralskolen mot slutten av Vibes rektorat 1869 kunne flytte over i nyere lokaler i Akersgaten 73a (inntil 1902, et bygg som senere huset bl.a. Hammersborg skole, revet 1976). Det er også Vibes fortjeneste at det ble tatt initiativ til et skulpturmuseum som ble åpnet 1881, integrert i Statens Kunstmuseum 1903 og fra 1920 en del av Nasjonalgalleriet.

Vibe fungerte i sitt rektorat frem til 1871, da han ble tjenestefri på grunn av sykdom. Han ble pensjonert 1872.

Man må beklage at Vibe lot seg involvere så sterkt i tidens skoledebatt, en strid som tappet ham for krefter og trakk ham bort fra et etter hvert lovende faglig virke på universitetet. Hans vitenskapelige forfatterskap ble nok begrenset, men vitner om vide interesser og begavelse. Især er det grunn til å fremheve en 250 siders avhandling om Spartas statsforfatning (fra 1839–40) og omfattende studier av den gamle fønikiske historieskriver Sanchuniathon (trykket 1842 og 1843), fremkalt av et nylig offentliggjort falsum. Disse studiene høstet stor anerkjennelse fra samtidige fagfeller. En fin stilistisk sans preget Vibes forelesninger og metriske oversettelser; av disse siste offentliggjorde han Aristofanes' Fuglene og Aiskhylos' Promethevs.

Verker

  • Hvad var Spartas Ekklesi? Var den en Folkeforsamling eller kun en Forsamling af Spartiatiske Embedsmænd, og hvilken var dens forfatningsmæssige Virksomhed og Indflydelse?, i Nor 1, 1839–40, s. 333–456 og 495–622
  • Commentatio de Sanchuniathone ejusqve interprete Philone Byblio, i Nor 3, 1843–46, s. 1–42
  • Den Wagenfeldske Sanchuniathon, en litterær Kriminalhistorie, sst. s. 43–139

Kilder og litteratur

  • M. Olsen i Det Kongelige Fredriks Universitet 1811–1911, bd. 2, 1911, s. 297–300
  • S. Aubert Lindbæk: Hjemmet på Akershus, 1939
  • E. Høigård: Oslo katedralskoles historie, 1942, især s. 318f.
  • L. Amundsen: biografi i NBL1, bd. 17, 1975

Portretter m.m.

  • Byste av Olaf Glosimodt, 1881; NG
  • Maleri (etter fotografi) av Jo Piene, 1914; Oslo katedralskole
  • Fotografi i Høigård 1942 (se ovenfor, avsnittet Kilder), s. 321

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.