Lucia Pytter var en bergensk “Florence Nightingale”. Der offentlige myndigheter omkring 1800 bare i begrenset grad tok tak i den store sosiale nød som rådde, og et primitivt helsevesen hadde lite å sette inn mot de mange epidemiene, trådte den unge tyskfødte kvinnen til som en reddende engel. På eget initiativ og til dels med egne midler og innsats sørget hun for å skaffe mat, pleie og medisinsk hjelp til mange av byens fattige og trengende. I sin egen hage fikk hun sågar innredet et lite sykehus for behandling av spedalske kvinner.
Madam Lucia vokste opp som kjøpmannsdatter i Braksiel, nær Bremen i Tyskland. Hun kom til Norge knapt 20 år gammel og nygift med sin landsmann, skipsfører Martin Görbitz. Paret slo seg ned i Bergen for resten av livet; han ble kjøpmann, mens Lucia engasjerte seg i sosialt arbeid og ble en foregangskvinne på dette området. De fikk 10 barn, blant dem sønnen Johan, som ble en betydelig billedkunstner. Lucia ble enke 1796, men giftet seg igjen fem år senere med nok en tysk landsmann og kjøpmann, Frantz Anton Pütter. Han kom til Bergen 1787 som politisk flyktning.
Lucia Pytter har fått sitt navn i Bergens historie først og fremst for sitt betydelige og mangeårige hjelpearbeid for fattige og syke. Gjennom avisinnlegg tok hun 1799 til orde for å få bygd et såkalt arbeidshus, der farløse piker kunne få opplæring i å sy klær og i diverse annet håndarbeid. Året etter bad hun om bidrag til matutdeling til trengende. Selv serverte hun kjøttsuppe til 30 familier hver onsdag i sitt hjem.
Forholdene for de spedalske lå Madam Pytter også sterkt på hjertet, og i en pressefeide kritiserte hun myndighetene. Det førte til at hun fikk tillatelse til å innrede et lysthus i sin egen hage til hospital for å gi to spedalske unge piker alternativ medisinsk behandling. Pikene ble ikke helbredet, men aksjonen gav som resultat at forpleiningen av de spedalske i Bergen ble bedret. I samråd med sin venn Hans Nielsen Hauge arbeidet hun for å få etablert en ungdomsskole der kristendomskunnskap skulle prioriteres.
Sine forslag til sosiale tiltak fremmet Lucia Pytter gjennom flittig skribentvirksomhet, først og fremst i Bergens Adressecontoirs Efterretninger. Under pseudonymet Henrich Tellmann utgav hun 1800 et polemisk skrift med skarp brodd mot en kommisjon som var nedsatt for å reformere Bergens fattigvesen. Hun antas også å være forfatter av det omfattende diktet Svarte-Digen, med 20 vers, som utkom anonymt i Bergen 1794, og hun skrev flere leilighetsdikt. “En veltalende kone” var biskop Claus Pavels' karakteristikk av henne i sine dagbøker, der hun er nevnt flere ganger. Både presten Johan Ernst Welhaven, dikterens far, og Lyder Sagen skrev varme minnedikt om henne. Hun døde etter lang tids smertefull sykdom og ble gravlagt ved Mariakirken.
Ekteparet Pytters hjem i bydelen Sandviken fikk 1882 navnet Pyttergrenden og hører i dag til byens mest pittoreske og best bevarte gamle strøk. Lyststedet Hoffmannsgård, som Lucia arvet etter sin første ektemann som drev manufakturhandel der, ble omdøpt til Pyttergården. 1870 fikk Hermann Lehmkuhl delvis revet den opprinnelige bygningen og erstattet den med en villa i sveitserstil, som i dag tjener som aldershjem for Bergens Kjøpmannsforening (Formanns vei 144).