Liv Ullmann er norgeshistoriens mest berømte skuespiller, med en karriere som omfatter suksess på scener i Europa, Amerika og Australia, to Oscar-nominasjoner og over 40 filmer i mange land. Hun er også en høyt profilert filmregissør og en uredd debattant i humanitære, politiske og kulturelle sammenhenger.
Faren var sivilingeniør i Tokyo da hun ble født. Etter okkupasjonen av Norge og etter at Japans engasjement på tysk side ble klart, drog familien til utposten Little Norway ved Toronto i Canada, der Liv og søsteren lekte med kronprinsbarna mens faren gjorde tjeneste i norske luftstyrker. Han døde 1945 av skader etter at han ble truffet av en roterende flypropell 1943. Høsten 1945 reiste moren med døtrene hjem til Trondheim.
Som liten var Liv Ullmann keitet og sjenert, men teater var spennende, og 11 år gammel var hun med i en barneforestilling på Trøndelag Teater. 1955 avbrøt hun skolegangen midt i gymnaset og reiste til London for å lære språk og teater. Et halvår senere var hun på opptaksprøve til Statens Teaterskole, men kom ikke inn. Etter gratistimer hos Tore Foss var hun stuepike i Finn Bøs Sjarmøren på Det Nye Teater og hadde en ukreditert minirolle i Juster-filmen Fjols til fjells.
Høsten 1957 ble hun engasjert av Gisle Straume til Rogaland Teater og hadde sin “ordentlige” debut som Anne Frank, til glimrende kritikker. Fra da av ble oppgavene raskt større: Ofelia i Hamlet, Margrete i Kongsemnerne og Kristin Lavransdatter. Filmdebuten i Edith Carlmars Ung flukt (1959) inneholdt en den gang ytterst sjokkerende nakenscene og ble politianmeldt. Liv ytret uskyldsblått at hun virkelig ikke hadde ant at dette kom til å bli med i filmen og ble prompte utnevnt til æresmedlem i Dusteforbundet. Oppstyret gjorde filmen populær, og etter norske forhold var hun nå nesten en stjerne.
På Det Norske Teatret 1960–64 var hun Solveig i Peer Gynt, Ragnhild i Medmenneske og Milja i Ungen, mot Aud Schønemann som Hønse-Lovisa. Det endelige gjennombruddet kom i to Brecht-oppsetninger i regi av Peter Palitzsch, som Grusje i Den kaukasiske kritringen og datteren i Herr Puntila og drengen hans. I fjernsynet var hun Sonja i Tsjekhovs Måken (1966) og Celia i T. S. Eliots Cocktail party (1967), og på Nationaltheatret 1964–71 Shakespeares Julie, Shaws Jeanne d'Arc og Wiers-Jenssens Anne Pedersdotter. Ellers hadde hun mye permisjon for å filme i Sverige.
Etter rollen som Eva i Kort er sommeren (1962), etter Hamsuns Pan, fikk Ingmar Bergman øye på henne. I rollen som den stumme skuespillerinnen i Persona (1965) maktet Bergman å fange inn den merkverdig nakne utstrålingen, og hun var kvinnelig hovedperson i den merkelige, men berømte sene sekstitallstrilogien Vargtimmen (1968), Skammen (1968) og En passion (1969). Han instruerte også hennes største seier på Nationaltheatret, som datteren i Pirandellos Seks personer søker en forfatter (1967). I Norge var man mest opptatt av at de to levde helt åpent “papirløst”, at begge var gift på annet hold og at de 1966 fikk en datter. Men hun hadde stor, folkelig suksess som An-Magritt i Arne Skouens filmatisering (1969), og man gikk mann av huse for å se henne som Kristina i Jan Troells filmatiseringer av Mobergs Utvandrarna (1971) og Nybyggarna (1972). Filmene var ikke bare store kunstneriske seirer, men også internasjonale kjempesuksesser, og for den første ble hun nominert til selveste Oscar-prisen. For første gang siden Sonja Henie hadde Norge fostret en verdensstjerne, og Hollywood drysset fete tilbud over henne.
Aldri har kvinner stått så svakt i amerikansk film som i 1970-årene. Filmselskapene hadde ikke mange roller å tilby en uvanlig dyptpløyende skuespillerinne som var særlig god som virkelighetsnære kvinneskikkelser i krise, men prøvde med den typen roller man pleide tilby europeiske skuespillerinner med stil og klasse. Først fikk hun en “Julie Andrews-rolle” i Burt Bacharach-musikalen Lost Horizon (1972), der hun og Charles Boyer, Peter Finch og John Gielgud beviste at de ikke kunne synge og danse. Hun var for ung og litt klossete i en typisk “Ingrid Bergman-rolle” i den romantiske komedien 40 Carats. Best gjorde hun seg i Greta Garbos fag, som dronning Kristina i The Abdication (1973), men publikum var uinteressert.
Takket være Ingmar Bergman var hun likevel en av verdens ledende filmstjerner gjennom 1970-årene. Hun spilte i Viskningar och rop (1973), Scener ur ett äktenskap (1974), Ansikte mot ansikte (1975, Oscar-nominasjon), Ormens egg (1977) og Höstsonaten (1978) mot Ingrid Bergman. På Broadway medvirket hun i Et Dukkehjem (1975) og O'Neills Anna Christie (1977). Mindre vellykket var musikalen I remember Mama (1979), skrevet for henne av selveste Richard Rodgers. Kritikken var drepende, men stjernenavnene holdt den gående i et år.
En gang iblant fant hun plass til et gjestespill i Norge, på Nationaltheatret i Racines Britannicus (1971), på Det Norske Teatret i Brand (1973), Et dukkehjem (1974) og Brechts Mor Courage og barna hennar (1986), på Oslo Nye Teater i O'Neills Måne for livets stebarn (1976) og på Victoria Teater i Noël Cowards Private Lives (1990). Hun spilte også Fruen fra havet (1979) og Sigrid Undsets Jenny (1983) for NRK Fjernsynet, og spilte teater i Canada, Australia, Storbritannia og Sverige. De delvis selvbiografiske bøkene Forandringen og Tidevann viste at hun kunne ha en fremtid som skribent, var store salgssukesser og ble oversatt til mer enn 25 språk. Men rolletilbudene fra norsk film uteble helt til Unni Straumes Et drømspel (1994).
Liv Ullmann ble stadig mer engasjert i politiske og sosiale saker. Sammen med Joan Baez fikk hun stor oppmerksomhet da de ledet en protestmarsj inn i Kampuchea 1980. Siden har hun nedlagt et stort arbeid for UNICEF og UNESCO og ble 1979 visepresident for International Rescue Committee (IRC). Hun har besøkt krisesituasjoner over hele verden, til dels under stor personlig fare, og gikk kraftig ut mot kristenfundamentalistisk homsehets i USA i de første aidsårene i 1980-årene.
1982 debuterte hun som filmregissør med en episode i den kanadiske Love, fulgt 1982 av den danske Sofie. Kritikerne stemplet den påkostede Kristin Lavransdatter. Kransen (1995) som uvanlig langsom og dvelende, men den var en stor publikumssuksess. Internasjonalt fikk hun mye ros for sine filmer til manus av Ingmar Bergman, Enskilda samtal (1996) og Trolösa (2000), som ble nominert til Gullpalmen i Cannes. Filmene hennes bærer preg av innflytelse fra Bergman og Jan Troell. Hun gir skuespillerne store rom å arbeide i og velger bort moderne, superhastig kryssklipping og oppjaget “rockvideotempo”. Selv om hun har antydet at hun nå er regissør og at skuespillerkarrieren er over, hadde hun 2003 hovedrollen i Bergmans lille epilog Saraband for svensk fjernsyn. 1998 debuterte hun som teaterinstruktør med Paul Claudels Dagskilje på Det Norske Teatret.
Med unntak av årene rundt An-Magritt og utvandrerfilmene har Liv Ullmann aldri vært egentlig folkekjær i hjemlandet, og mangelen på suksess i Hollywood er blitt møtt med typisk norsk skadefryd. Bergmanfilmene skapte en myte om henne som sutrete og nitrist. Det litt klagende i stemmen, som synes å forfølge henne på alle språk, er egentlig et spor av det trønderske, men har avstedkommet mye norsk revymoro. Stemningen synes å ha snudd etter at hun med humor og ikke lite selvironi har deltatt relativt hyppig i hjemlige talkshow på fjernsyn.
Liv Ullmann er æresborger av Trondheim by og æresmedlem i Norsk Skuespillerforbund. Hun er tildelt Peer Gynt-statuetten (1973), æres-Amanda (1992), Anders Jahres kulturpris (1996), Norsk kulturråds ærespris (1997) og Aamot-statuetten (2000). Hun ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1977, fikk kommandørkorset 1994 og ble kommandør med stjerne 2005. Hun er æresdoktor ved flere universiteter og har mottatt en rekke internasjonale hedersbevisninger. For filmarbeidet har hun vært nominert til alle viktige filmpriser og har bl.a. mottatt den svenske Guldbaggen (1969), den italienske David di Donatello-prisen (1979, 1987), Golden Globe (1973), de amerikanske filmkritikernes (NFSC) pris (1969, 1971, 1973) og New York-kritikernes (NYFCC) filmpris (1973, 1974, 1977).